Artikkelen inneholder ingen spoilere!
In 1982, a large alien spaceship stops above Johannesburg, South Africa. Reports suggest that the ship became stranded after a command module separated from the ship and dropped to Earth, nowhere to be found. After cutting their way inside, an exploratory team discovers a large group of malnourished and leaderless arthropod-like species. These alien creatures, derogatorily referred to as prawns, are taken from the ship and housed in a government camp inside Johannesburg called District 9, which soon turns into a slum. In the first decade of the 21st century, Multinational United (MNU), a private military contractor, is placed in charge of policing and relocating the now 1.8 million aliens to District 10, a new camp 240 kilometers northwest of Johannesburg.
I utgangspunktet er ikke plottet til Neill Blomkamps District 9 spesielt originalt, det er snarere veldig kreativt. På samme måte som Bruce Willis sin karakter egentlig var død hele tiden, zombiene var nazister eller Batman ble plassert i gangsterfilmsjangeren. De fleste filmsjangre er forlengst så veletablert, så rigide i formen at førstepremien i steden går til den som greier å benytte konvensjonene mest mulig kreativt. I tilfellet District 9 har Blomkamp tatt science fiction-sjangeren, mikset den med dokumentarsjangerens filmspråk og med det laget et stykke filmarbeid som amerikanske anmeldere har kalt alt fra «A new dawn for politically engaged sci-fi» til «The most deliriously inventive sci-fi action movie in years». Norske anmeldere har fulgt opp med 6ere fra både Aftenposten, VG og Dagsavisen, og de fleste later til å være enige i at dette er en av de beste science fiction-filmene på veldig lang tid. Det skal i så måte være vanskelig å ikke ha store forventninger!
Det hele startet med kortfilmen District 9: Alive in Joburg fra 2005. Peter Jackson var en av mange som lot seg imponere, og tok kontakt med Blomkamp angående regi på en filmatisering av dataspillet Halo. Men dette stagnerte halvveis i utviklingen på grunn av manglende finansiering, og de to begynte derfor å se seg om etter et mindre prosjekt de kunne gjøre sammen. Resultatet blir Jackson skaffer til veie finansiering for en spillefilmversjon av nevnte kortfilm, og snart setter Blomkamp og medmanusforfatter Terri Tatchell igang. Noen måneder senere starter innspillingen i bydelen Soweto i Johannesburg, i regissørens eget hjemland Sør-Afrika. -- En bydel kjent for mange av de samme problemene District 9 tematiserer; rasisme, fattigdom, tvangsomplassering, integreringsproblematikk.
Det uavhengige, amerikanske produksjonsselskapet QED har da lagt 30 millioner dollar på bordet, og egenhendig fullfinansiert hele filmen utenfor Hollywood-systemet. Fotograf Trent Opaloch utstyrer seg og staben med ni RED-kamera, samtlige eid av Jackson selv, mens et supplerende team gjør opptak med en rekke Sony EX1 og EX3-kameraer. Det lave budsjettet, valget av format, tilgangen på så mange kamera, location langt unna massemedias aggressive synsfelt, fraværet av kyniske studiomoguler og ingen kjente skuespillere på rollelista, skaper de nødvendige forutsetningene for at Blomkamp og Jackson får lage akkurat den filmen de ønsker -- en science fiction film ulikt alt annet.
Og innspillingen i Johannesburg avsluttes da også uten at spesielt mange har fått ferten av prosjektet. Det er først når skilt med Humans only, annonser med telefonnumre der man kan rapportere uønskede besøk av utenomjordiske, selskaper som Multi-National United dukker opp med egen Twitter-konto og hjemmeside, at ryktene om District 9 begynner å spre seg. Snart dukker også blogger og andre nettsamfunn opp med forsvar av de utenomjordiske flyktningene. Hypen tar av, og den første traileren gir oss for alvor følelsen av at dette skal bli noe helt, helt spesielt:
Resten er vel egentlig historie, som det heter. District 9 åpner til fullsatte kinosaler fra USA til England, budsjettet spilles inn i løpet av den første uka, anmelderne skriker ut sine superlativer og Blomkamp er med ett den nye stjerneregissøren alle vil jobbe med. Men for en gangs skyld er det filmen selv som får hovedfokuset, kanskje best demonstrert når James Camerons pr-stunt med 17 minutters materiale fra Avatar, bortimot neglisjeres av et publikum som heller vil se og diskutere lavbudsjettsfilmen fra Johannesburg.
Slikt plasserer filmen seg i mer enn bare science fiction-sjangerens kanon. For flere enn Hollywoods produsenter må ha klødd seg i hodet over at den langtfra effektdrevne og stjernefrie filmen nå ligger an til å bli en av årets mest innbringende kassasuksesser, jamfør sitt lave budsjett. I en industri som så til de grader har satt historien og kreativiteten til side, er det derfor kanskje med en viss bitterhet de nå enda en gang opplever at publikum mest av alt vil ha nettopp dét -- den kreative historien.
Her er kortfilmen som startet det hele: