Kortklipt forrige uke, som var en Tarantino-spesial, resulterte i mange hyggelige tilbakemeldinger fra leserne -- så denne gangen vil jeg begynne med å sende et returtakk. Ingen spalte uten lesere. Dog blir det intet spesialfokus i denne utgaven, men forhåpentligvis fem linker som gjennom sin iboende verdi overstiger effekten av et fellestema. Jeg har gledet meg til å formidle hver og en av disse:

1. Little White Lies -- The An Education Issue. Storbritannia har ganske enkelt de beste engelskspråklige filmmagasinene i verden. Og for oss som ennå priser følelsen av et blad mellom hendene, kan lite måle seg med f.eks et ferskt Sight & Sound. Men denne våren oppdaget jeg det som må være det vakreste av de britiske filmbladene; Little White Lies. Bladet er utsøkt designet, og setter papir på kartet igjen som formidlingsformat. Inspirerende! I sitt aller ferskeste nummer, oppkalt etter den danske regissøren Lone Scherfigs premiereklare An Education, begår de nok en gang et utseende (og innhold) så lekkert at det er til å grine av:

[«LWLies 25 is out now, and it’s so cutting edge you need health insurance to read it. Neill Blomkamp rampages through District 9; Kathryn Bigelow opens The Hurt Locker; Sally Potter screams with Rage; Joe Wright conducts The Soloist; Park Chan-wook slakes his Thirst; Paul Bettany studies Creation; and Terry Gilliam enters The Imaginarium of Doctor Parnassus.«]

*****

2. Film Poster Paintings from Ghana. Å lage virkningsfulle filmplakater er en kunst, og i Ghana har man åpenbart praktisert en egen stil. Befriende, må flere enn én måte, å legge det vestafrikanske landet til på listen over land med særegen filmplakatkultur (Polen er allerede på den listen. Norge, not so much.). Blant mine favoritter fra Ghana: Terminator, Cujo og Poltergeist 2. Bloggen ephemera assemblyman forteller om bakgrunnen for disse plakatene:

[«In the 1980s video cassette technology made it possible for “mobile cinema” operators in Ghana to travel from town to town and village to village creating temporary cinemas. The touring film group would create a theatre by hooking up a TV and VCR onto a portable generator and playing the films for the people to see. In order to promote these showings, artists were hired to paint large posters of the films (usually on used canvas flour sacks).«]

*****

3. Spændingsfilm bag erhvervslivets facade. Den danske regissøren Rumle Hammerich blir i høst en av de nye lærerne ved regilinjen på Den norske filmskolen. I den forbindelse avholdt han premieren på sin nye spillefilm, Headhunter, her på Lillehammer forrige uke. Denne helgen åpner den i Danmark, og filmen utspiller seg lik Rottenetter i et finansmiljø. Avisen Information har tatt en prat med ham om den nye filmen (som Politiken gir en positiv anmeldelse).

[«Vi ville lave noget, der var spændende, men som samtidig kunne foregå i en dansk virkelighed, så det ikke blev så blodigt og amerikansk. Det blev headhunteren, og ham slap vi ind gennem en dør, hvor ingen rigtig ved, hvad der foregår: Toppen af dansk erhvervsliv.«]

*****

4. Real life in the Fish Tank. Regissør Andrea Arnold har etter tre kortfilmer og to spillefilmer (Red Road og Fish Tank) vokst til å bli en av de mest betydelige britiske samtidsfilmskaperne. Om et par uker er det klart for premiere på Fish Tank i Storbritannia, og i den forbindelse har The Guardian gjennomført et langt og interessant intervju med Arnold. På en fin måte samtaler journalist Amy Raphael med filmskaperen om alt fra familieliv, inspirasjonskilder, kreative prosesser og Lars von Trier. Anbefales varmt. (Fish Tank har norsk kinopremiere først i februar 2010.)

[««I went to Créteil International Women’s Film Festival in France with Wasp in 2004, stayed on for a few days and watched all these films by women. I spent the whole time crying because there were so many films that had so much resonance for me, being female. It actually made me realise how male-dominated the film industry is in terms of perspective. If you think about a film being a very popular and expressive way of showing a mirror on life, we’re getting a mainly male perspective. It’s a shame. I saw a lot of fantastic films at Créteil that I never heard about again.»«]

*****

5. Vi er kommet til ukens videoklipp, som fortjener en litt grundig introduksjon: Toronto internasjonale filmfestival ser svært spennende ut i år. Et bredt og omfangsrikt utvalg av film fra hele verden vises på festivalen, med en rekke attraktive verdenspremierer. Men litt utenfor radaren finnes gjerne gullet, og den franske dokumentaren L’Enfer de Henri-Georges Clouzot har fanget min oppmerksomhet. Clouzot er en regissør jeg har tilgode å se noen filmer av (Wages of Fear er øverst på lista), men som interesserer meg. Den ovennevnte dokumentaren handler om filmen L’Enfer, som Clouzot i 1964 forsøkte å lage, men ikke fikk fullført. Fra filmfestivalens omtale:

Clouzot set out to direct the story of a husband, played by Serge Reggiani, who suffers bouts of paranoid jealousy over his new bride, played by the twenty-six-year-old Romy Schneider. Hollywood investors promised Clouzot an unlimited budget, which he spent experimenting with months of camera tests. As an art lover – his previous films included Le Mystère Picasso – Clouzot took inspiration from the kinetic and kaleidoscopic visuals that were emerging in galleries. L’Enfer‘s images were rumoured to be incredible, but the film was shut down three weeks into production and the footage went unseen for over forty years.

Nå er materialet gjenfunnet og blitt til dokumentarfilmen som får sin premiere på filmfestivalen i Toronto. Og ukens videotips er 2 minutter og 30 sekunder av bildene fra L’Enfer. Dette er mildt sagt pustberøvende bilder, til en film vi dessverre aldri vil få se: