Hva vikingfilmen kunne vært

PF-83

Vikinger er kjent over hele kloden som blodtørstige, voldelige, harde mennesker som både oppdaget Amerika og satte dype spor i den vestlige historien. De har også blitt portettert og tematisert opp igjennom filmhistorien, men da særlig av det som kan kalles utenforstående. De skandinaviske landene har vist liten interesse for det som kunne vært en stor og kompleks genre.

En umiddelbar sammenlikning finner man i samurai-- og westernfilmen. Dette er filmer som har bakgrunn i en faktisk tidsperiode i Japan og USA. Som de fleste vet har det vært flust med slike filmer opp gjennom tidene, og dette har vært med på å definere både Japan og USA som store filmland – og som et tillegg har dette økt interessen for deres kultur og historie. Samtidig er det klart at de to genrene er spesifikt knyttet til landet de stammer fra, uansett hvor filmene blir laget: eksempelvis ble en god del westernfilmer produsert i Italia og Spania på 1960- og 70-tallet, men genren forble likevel utvilsomt amerikansk.

De skandinaviske landene, som sammen har en lang og mangfoldig vikinghistorikk, har ikke hatt samme produksjonsnivå som Japan og USA, og har dermed ikke klart å etablere denne typen film som sin egen. Dette kan skyldes flere faktorer, men den største er nok økonomi. Produksjon av film er i de fleste skandinaviske land avhengig av midler fra staten. Ideer, manuskripter o.l. må passere et nåløye bestående av kulturpolitiske vedtak, konsulenters smak og ønsker, og diverse krav om at filmene skal være lønnsomme for alle parter (det er få som lager film som ikke ønsker å tjene penger på den). USA har derfor tatt en stor del av vikingfilmkaken, og har dermed satt en hel rekke genretrekk som ikke alltid stemmer overens med virkelighetens vikinger eller tradisjonelle fortellinger.

Ulempen ved at utenforstående danner genretrekk er at de ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. Eksemplene er mange, blant annet portetteres de med horn på hjelmene og som blodtørstige, skitne rovdyrliknende mennesker. En annen ting er at de tradisjonelle historiene ikke blir filmatiserte. Adapsjoner av slike historier kunne gitt oss interessante vinklinger på det menneskelige bak hendelsene, slik som Max Manus og Iskyss klarte å formidle, vinklinger som kan skape interessante debatter rundt den historiske filmen og hvordan vikingsamfunnene var bygget opp.

Nils Gaups Ofelaš (Veiviseren) fra 1987 er et godt eksempel som kan fungere som en mal for vikingfilmene. Filmen er dog ikke en vikingfilm, men den tar utgangspunkt i en del av historien knyttet til Skandinavia. I denne filmen viser Gaup oss den samiske kulturen sjeldent sett på film. Han beveger seg fra store oversiktsbilder som viser samenes forhold til natur og dyr til smådetaljer som håndverk og samfunnsliv. Som et overhengende og samlende lag kommer selve historien og sammenknyttende filmfortellingen (som mistenkelig nok likner på en klassisk western).

Man kan se for seg en storslagen og kostbar trilogi om samlingen av Norge til ett rike under Harald Hårfagre basert på oppskriften til Gaups Ofelaš der musikk, skuespill og utsøkt kinematografi bygger opp rundt, og forsøker å gi oss et bilde av, hvordan landets første monark ble til. Andre interessante historier er uten tvil slaget på Stiklestad i 1030, hvordan Olav Haraldsson gikk fra eksil til han møtte nederlag mot bondehæren. Det er selvsagt ingen grunn til at filmene skal omhandle de store fortellingene, men det er nok enklere å starte der. De fleste kjenner til disse historiene, noe som kanskje gjør at filmene vil oppleve større popularitet. Igjen kan vi peke på et liknende eksempel i Liv Ullmanns Kristin Lavransdatter fra 1995 som er en av de mest sette kinofilmene i Norge per dags dato. Sigrid Undsets bøker spilte nok en stor rolle for den nysgjerrigheten filmen ble møtt med.

Er det motvilje eller frykt for å ikke lykkes som gjør at vikingfilmen ikke har fått større fotfeste i Skandinavia? Eller er det, som jeg har nevnt tidligere, de enkelte lands filmkonsulenters fortjeneste, blandet med mediepolitiske krav om markedsandeler, festivaldeltagelse og popularitet? Knut Erik Jensen, regissør av filmen Iskyss, nevnte at de norske filmkonsulentene jobbet aktivt for å få forandret hvordan Jensen selv ville at filmen skulle fortelles. Er vikingfilmene rett og slett for dyre å produsere sammenliknet med andre, mer moderne filmer som blant annet DeUSYNLIGE? En parallell kan trekkes til Arn-filmene som til sammen kostet 210 millioner svenske kroner, et budsjett per film som langt overgår gjennomsnittet for norske filmbudsjetter.

Vikingfilmen kunne vært for oss det som western- og samurafilmen er for USA og Japan. Begge disse genrene har eksistert siden filmhistoriens tidligste filmer og har gjennom konstant og massiv produksjon utviklet seg til det den er i dag. Både i USA og Japan hadde de den historiske bakgrunnen, viljen til å gjennomføre det, og – ikke minst – et publikum som var interessert i å betale for filmene.

For de skandinaviske land burde vikingfilmen være en interessant og nærliggende filmtype. Historien er mangfoldig og vi har mange kilder nært knyttet opp mot hendelser og steder både i Norge, Sverige, Danmark og Island som burde være av lokal og nasjonal interesse og dermed trekke publikum. Men nesten alle større produksjoner av vikingfilmer har foregått i andre land med langt mindre historisk tilknytning. Og de fleste har vært elendige.