Park Chan-wook stakk av med juryprisen på årets Cannes-festival for Thirst. Han har tidligere laget blant annet Oldboy og I’m a Cyborg, but That’s Okay. Thirst vises i Karlovy Varys sideprogram Open Eyes.

KVIFF’09: Thirst ^[1] (Bakjwi) kommer til Karlovy Vary som fersk vinner av juryprisen i Cannes, en pris den delte med Fish Tank av Andrea Arnold som også er KVIFF-aktuell. Vi har med stor entusiasme allerede skrevet en del ^[2] om Thirst siden oppstarten av Montages, og det var ikke uten ekstra pulsslag vi satte oss ned i de mindre behagelige kinosetene i Mály Hall for å oppleve Park Chan-wook ^[3] ta oss med inn i det mytiske vampyruniverset på sin måte.

Allerede etter få minutter ser vi hvordan Park Chan-wook som en estetisk orientert filmskaper setter opp scener som få eller ingen andre gjør, med den virkning at filmens stemning smyger inn i blodet vårt fra første dråpe. Det er eksplisitt vulgært, og blir bare «verre» med tiden. Samtidig har vi å gjøre med en bemerkelsesverdig smakfull film, der kontrastene skaper særegenheten med det visuelle – og gjør Thirst til en film av både bred og smal appell. Men mer enn noe annet er Thirst pur kunstfilm, forkledd i vampyrismens filmatiske mytologi.

Plottet omhandler presten Sang-hyun (spilt av Song Kang-ho ^[4] kjent fra flere av regissørens tidligere filmer) som reiser til Afrika, hvor han melder seg frivillig til et vitenskaplig eksperiment i håp om å finne en vaksine mot et dødelig virus som herjer jorden. Men eksperimentet mislykkes, og Sang-hyun blir selv infisert av viruset. Ut av intet helbredes imidlertid presten, for deretter å bli oppsøkt av mennesker som ønsker å kjenne hans helbredende kraft. Etter hvert kommer imidlertid symptomene tilbake, og nå er det kun inntak av menneskeblod som kan holde ham i live.

Om Thirst har kapasitet til å skape samme bølge som regissørens internasjonale gjennombrudd, Oldboy ^[5], gjorde i kjølvannet av Cannes-visningen i 2003, er tvilsomt. Men nå er Park Chan-wook allerede etablert som en verdensledende filmskaper, og med Thirst stadfester han sin posisjon, både ved å vise nye sider ved seg selv som filmskaper, og bygge videre på sin visuelt stilrene særegenhet. Det føles unektelig på kroppen at «dette er Park Chan-wook» mens du ser filmen, og det føles vanvittig godt.

Thirst er tvers gjennom kvalitetsvare, og forhåpentligvis får norske kinogjengere muligheten til å oppleve en av verdens ledende filmestetikere i full utfoldelse på det store lerretet. Slik filmen fortjener å bli sett, og slik publikum fortjener å få se den. I kjølvannet av fjorårets kanskje aller beste film, Låt den rätte komma in, og for så vidt tenåringsfenomenet Twilight (samt den populære tv-serien True Blood), er allerede vampyrfilmsjangeren revitalisert. Med Thirst kaster Park Chan-wook en ny kubbe på det brennende bålet, noe som bør gjøre veien til ordinær norsk kinodistribusjon enda kortere, hvis filmens udiskutable kvalitet ikke er grunn god nok. At filmen i tillegg har høstet lite annet enn superlativer blant festivalpublikum, bloggere og verden for øvrig, plukket med seg gjeve filmpriser (for eksempel i Cannes), og har satt flere billettsalgsrekorder i hjemlandet, kan gjerne brukes som tilleggsargumentasjon for hvorfor Thirst må bli en kinofilm for det norske publikum. Men viktigst; dette er et mesterverk av en kunstfilm hvor den tydeligste genistreken kanskje ligger i hvordan Park Chan-wook balanserer alt det filmen har å by på, til å bli et så velfungerende koherent verk – med styrke til å appellere både til feinschmeckere og popcornpublikum. Det er billedlig stemningsfullt, ustyrtelig morsomt, surrealistisk, skremmende, motbydelig, ettertenksomt, metaforisk, karakterdrivende og samtidig hele tiden oppslukende intenst i godt over to timer. På papiret veldig motstridende – i virkeligheten alt det Thirst har å by på. Her er det så mye å sette tennene i at du vil gripes fullstendig av den kraften som finnes i bildene og historien.

Det var i det hele tatt en helt spesiell opplevelse å overvære dette bloddryppende mesterverket på festivalens midnattsvisning onsdag. Jeg unner virkelig det filminteresserte norske publikum en lignende opplevelse!