
Vampyrisme og kunst i sørkoreanske Thirst
Park Chan-wook stakk av med juryprisen på årets Cannes-festival for Thirst. Han har tidligere laget blant annet Oldboy og I’m a Cyborg, but That’s Okay. Thirst vises i Karlovy Varys sideprogram Open Eyes.
KVIFF’09: Thirst (Bakjwi) kommer til Karlovy Vary som fersk vinner av juryprisen i Cannes, en pris den delte med Fish Tank av Andrea Arnold som også er KVIFF-aktuell. Vi har med stor entusiasme allerede skrevet en del om Thirst siden oppstarten av Montages, og det var ikke uten ekstra pulsslag vi satte oss ned i de mindre behagelige kinosetene i Mály Hall for å oppleve Park Chan-wook ta oss med inn i det mytiske vampyruniverset på sin måte.
Allerede etter få minutter ser vi hvordan Park Chan-wook som en estetisk orientert filmskaper setter opp scener som få eller ingen andre gjør, med den virkning at filmens stemning smyger inn i blodet vårt fra første dråpe. Det er eksplisitt vulgært, og blir bare «verre» med tiden. Samtidig har vi å gjøre med en bemerkelsesverdig smakfull film, der kontrastene skaper særegenheten med det visuelle – og gjør Thirst til en film av både bred og smal appell. Men mer enn noe annet er Thirst pur kunstfilm, forkledd i vampyrismens filmatiske mytologi.
Plottet omhandler presten Sang-hyun (spilt av Song Kang-ho kjent fra flere av regissørens tidligere filmer) som reiser til Afrika, hvor han melder seg frivillig til et vitenskaplig eksperiment i håp om å finne en vaksine mot et dødelig virus som herjer jorden. Men eksperimentet mislykkes, og Sang-hyun blir selv infisert av viruset. Ut av intet helbredes imidlertid presten, for deretter å bli oppsøkt av mennesker som ønsker å kjenne hans helbredende kraft. Etter hvert kommer imidlertid symptomene tilbake, og nå er det kun inntak av menneskeblod som kan holde ham i live.
Om Thirst har kapasitet til å skape samme bølge som regissørens internasjonale gjennombrudd, Oldboy, gjorde i kjølvannet av Cannes-visningen i 2003, er tvilsomt. Men nå er Park Chan-wook allerede etablert som en verdensledende filmskaper, og med Thirst stadfester han sin posisjon, både ved å vise nye sider ved seg selv som filmskaper, og bygge videre på sin visuelt stilrene særegenhet. Det føles unektelig på kroppen at «dette er Park Chan-wook» mens du ser filmen, og det føles vanvittig godt.
Thirst er tvers gjennom kvalitetsvare, og forhåpentligvis får norske kinogjengere muligheten til å oppleve en av verdens ledende filmestetikere i full utfoldelse på det store lerretet. Slik filmen fortjener å bli sett, og slik publikum fortjener å få se den. I kjølvannet av fjorårets kanskje aller beste film, Låt den rätte komma in, og for så vidt tenåringsfenomenet Twilight (samt den populære tv-serien True Blood), er allerede vampyrfilmsjangeren revitalisert. Med Thirst kaster Park Chan-wook en ny kubbe på det brennende bålet, noe som bør gjøre veien til ordinær norsk kinodistribusjon enda kortere, hvis filmens udiskutable kvalitet ikke er grunn god nok. At filmen i tillegg har høstet lite annet enn superlativer blant festivalpublikum, bloggere og verden for øvrig, plukket med seg gjeve filmpriser (for eksempel i Cannes), og har satt flere billettsalgsrekorder i hjemlandet, kan gjerne brukes som tilleggsargumentasjon for hvorfor Thirst må bli en kinofilm for det norske publikum. Men viktigst; dette er et mesterverk av en kunstfilm hvor den tydeligste genistreken kanskje ligger i hvordan Park Chan-wook balanserer alt det filmen har å by på, til å bli et så velfungerende koherent verk – med styrke til å appellere både til feinschmeckere og popcornpublikum. Det er billedlig stemningsfullt, ustyrtelig morsomt, surrealistisk, skremmende, motbydelig, ettertenksomt, metaforisk, karakterdrivende og samtidig hele tiden oppslukende intenst i godt over to timer. På papiret veldig motstridende – i virkeligheten alt det Thirst har å by på. Her er det så mye å sette tennene i at du vil gripes fullstendig av den kraften som finnes i bildene og historien.
Det var i det hele tatt en helt spesiell opplevelse å overvære dette bloddryppende mesterverket på festivalens midnattsvisning onsdag. Jeg unner virkelig det filminteresserte norske publikum en lignende opplevelse!
Det blodtørste norske kinopublikum kan bare glede seg, Tour de Force lanserer Thirst på kino til jul! Det blir også førpremiere på BIFF i oktober.