T.M.A. har verdenspremiere i Karlovy Vary og vises utenfor konkurranse i festivalens «official selection».

KVIFF’09: Etter å ha tilbrakt flere år i fjernsynsbransjen markerer T.M.A. et slags comeback til kinolerretet for Juraj Herz, og det har ikke gått upåaktet hen her i Karlovy Vary. Allerede før filmen var vist for presse og publikum, ble det snakket med begeistrede stemmer om at dette skulle være en «må–se-film». Og hovedsalen var fylt til randen av forventningsfulle festivalpublikummere da regissøren, skuespillere og andre aktører fra filmen inntok scenen til et imponerende blitzregn før filmstart. Alt lå tilsynelatende til rette for en perfekt midnattsvisning med et publikum i absolutt rett modus.

Undertegnedes forventninger var også sterkt styrt av regissørens fortid; som en prominent auteur av den tsjekkiske nybølgen på 1960-tallet, har Juraj Herz opparbeidet en status hvor enhver ny film vil bli tatt i mot som en interessant begivenhet. Især horrorfilmen Spalovac mrtvol (The Cremator) fra 1969 står frem som noe av det mest briljant særegne jeg har opplevd i sjangeren, på nivå med samtidens Roman Polanski; en ekstrem visuell paranoia formidlet med innovativ kamerabruk som definerer hovedpersonens indre psyke på en skrudd og skremmende måte. Filmen er virkelig en skjult perle verdt å oppdage.

T.M.A. viste seg imidlertid fra første sekund å være en film av helt annen tilnærming og ambisjonsnivå. Og med nevnte klassiker som referanse, ble det etter hvert smertelig å oppleve hvordan Herz mislykkes totalt på det meste i et forsøk på å skape en klassisk skrekkfilm med velkjente sjangertriks. Handlingen spinner rundt en ung mann som flytter inn i et forfallent og fraflyttet hus, der han etter kort tid hjemsøkes av fortrengte barndomsminner og får kjenne husets iboende faenskap på kroppen. Men når Herz ikke engang får klisjeene til å fungere, går dette veldig galt av sted. Scenene som skal få publikum til å gispe og hoppe skremt i setet er totalt fraværende – og det finnes heller ingen snikende uhyggelige stemning i det visuelle. Med tanke på at det er nettopp dét Herz har lykkes så sterkt i å komponere tidligere, er det forbausende å se det visuelt pregløse filmspråket i T.M.A. Filmen hjelpes heller ikke nevneverdig av å bli presentert i en utpreget østeuropeisk estetikk, hvor vi fra første scene får kjenne på en smakløs stemning av ufyselig musikk og bildebruk som tar oss videre inn i den kaotisk forfattede historien om en person vi aldri orker å engasjere oss i skjebnen til. Det eneste interessante finner sted i de scenene der Herz virkelig smører på, og serverer oss vulgær nakenhet og morbid vold.

I sausen av konvensjonell skrekkfilm lages det betydelig bedre varianter av dette både i USA og Norge. Tsjekkisk vare er muligens mer eksotisk, men i dette tilfellet kun triviell b-vare for dårlig for import.