Robotfeberen herjer kinosalene over hele landet. Per dags dato har har ca 73 000 sett Transformers: De beseirede slår tilbake, og dette er kun etter den første uken på norske kinoer. Filmen kan leses som Michael Bays store estetiske verk, der han tyner det lille ekstra ut av hver scene. Det hele er så eksplosivt lyd- og effektmessig at man blir fysisk utslitt av å se og høre filmen. Til tross for at den utgir seg for å være en tradisjonell Hollywood-film rent estetisk og narrativt, ser jeg visse likheter til en annen type film som av kjennere regnes som høyverdig kunst og et stort filmhistorisk verk. Jeg snakker om Andrej Tarkovskijs film Speil fra 1975.

I Speil er det filmestetiske virkemidler og filosofi i en utsøkt blanding, der hver scene fremstår som et klassisk maleri og fungerer som et bilde på en dypere psykologisk utforskning av menneskesinnet. Historiefortellingen er i bunn og grunn ubetydelig for hva filmen ønsker å si. Man kan forenklet sett hevde at Speil er en samling av estetiserte tablåer og scener som er enkeltstående, selvforsynte og totalt uavhengig av den overhengende historiefortellingen. Det er som om filmen består av en rekke kort- og novellefilmer satt tilfeldig sammen.

Transformers: De beseirede slår tilbake kan pussig nok oppsummeres på samme måte. Michael Bay har dyrket sin helt spesielle kinematografi til det maksimale: utstrakt bruk av kamerakjøringer, helikopterinnstillinger, det gulaktige, varme fargepalettet osv. Sammen med robotenes stilistiske transformeringer, de gigantiske kampscenene og Bays kvinnelige anatomistudier forsvinner historiefortellingen etter hvert til fordel for det estetiske uttrykket på samme måte som i Speil. Det hele blir en «Bayistisk» tour de force, en estetikkonanerende øvelse der målet ser ut til å være å finne ut hvor mange kinematografiske verktøy man kan benytte i en film.

Sammenligningen mellom Speil og Transformers: De beseirede slår tilbake er kanskje ekstremt forenklet og milevis bortenfor de ulike sjangrene filmene representerer, men det er like fullt et interessant eksperiment. Hollywoods flørt med det jeg kaller estetikkonani gjør at den lineære historiefortellingen, som de gjennom alle år har forfektet, forsvinner på samme måte som i kunstfilmen. Resultatet blir at Transformers: De beseirede slår tilbake kan oppfattes som et tablå av kortfilmer som promoterer amerikansk uovertruffenhet på slagmarken, ispedd store deler hollywoodske skjønnhetsidealer og mannlig samfunnsdominans. Den peker også på hvordan fremtidens filmuttrykk kanskje vil se ut, og da særlig med tanke på når 3D-filmene gjør seg gjeldende. Vil Hollywood i fremtiden hengi seg til tilsynelatende estetiserte, usammenhengende filmer? Eller er de allerede der?