Clint Eastwoods film Gran Torino (på DVD 29. juli) ble etter kinopremieren i vinter jevnt over godt mottatt av publikum og filmkritikere verden over, og har befestet Eastwood som en versatil regissør med et ønske om å si noe viktig om samfunnet. Denne filmen fortelles i stor grad gjennom virkelighetsforståelsen til hovedpersonen Walt Kowalski, en gammel og tradisjonell arbeiderklassemann fra Detroit. Kowalski har nettopp blitt enkemann og er alene i livet. Hans nabolag, som tidligere var dominert av hvite, har nå blitt okkupert av mennesker med asiatisk bakgrunn. Dette tar Kowalski tungt, som den rasisten han viser seg å være. Han oppfatter disse menneskene som late og uamerikanske (siden de ikke snakker engelsk). Etter hvert som tiden går tvinges han til å knytte kontakt med den unge nabogutten Thao (Bee Vang), og det hele utvikler seg til et slags far/sønn-forhold der Kowalski blir en mentor og ledsager for den forvirrede unge gutten. Dette leder igjen til at Kowalski motvillig kommer i kontakt med folkegruppene han ikke liker. Han mykes etter hvert opp og lar rasismen han tidligere forfektet minke i omfang.
Ved første øyekast ser altså Clint Eastwoods Gran Torino ut til å handle om rasisme og et klassisk far/sønn-forhold. Men det er også en annen historie i filmen som gir grunnlag for tolkning og analyse, nemlig filmens iboende religionskritikk. Filmen er produsert uavhengig av de store studioene, og kan dermed klassifiseres som en independent-film. Men hva innebærer det, utenom at finansieringen kommer fra andre kilder? De fleste anglo-amerikanske filmer forfekter idealer om kjernefamilie, religion, patriotisme og moral basert på kristne verdier. Dette gjelder da spesielt for studioproduksjoner, siden independent-filmene ofte søker å fortelle kontroversielle historier der slike spørsmål settes under kritisk lys.
Selv tror jeg ikke dette er verdier de store studioene tror helt og fast på. Selvsagt kan man tenke seg til at enkelte personer i disse store bedriftene har slike idealer. Men det hele koker nok ned til økonomi og hva de tror publikum ønsker å se. Og i de fleste tilfeller er USA det største markedet en film er ment for. Nettopp dette gjør at studioene legger seg på en linje som gjør at det ser ut til at de forfekter slike idealer. I USA regner litt over 70% av befolkningen seg som kristne, noe som utgjør en stor del av markedet. Kontroversielle filmer selger dårlig nasjonalt (og i visse tilfeller internasjonalt). Derfor ser man få eller ingen klassiske Hollywood-filmer som tar opp temaer som rasisme, abort, homofili eller er kritiske til USA som nasjon. Filmens høyeste mål er ganske enkelt å tjene penger til finansiøren(e), og alt som kan stå i veien for dette blir tidlig luket vekk.
Man ser ofte motsatt tendens blant de uavhengige. Selv om også disse filmenes høyeste mål fortsatt er å tjene penger, er det en større villighet til å ta i potensielt brennbare temaer. Her ofres det sikre og trygge ved at man sikter seg inn på en bestemt nisje av markedet. Blant disse finner vi Gran Torino. Eastwood har produsert filmen gjennom sitt eget selskap Malpaso Productions og dette har gitt ham muligheten til å rette skarp kritikk mot rasisme og religion. Walt Kowalski er en amerikansk mann med det vi i dag ser på som gammeldagse verdier og holdninger, blant annet et naivistisk syn på USA og hva som utgjør en amerikaner. Han er en gjennomført rasist som hater alt og alle. Vi møter tidlig på Kowalskis holdninger, når Thao kommer til ham og spør om hjelp. Kowalski avfeier gutten ved å kalle han «zipperhead». På lignende måte avfeier han den unge katolske presten Janovich (Christopher Carley) ved å kalle ham en «overeducated 27-year-old virgin who likes to hold the hands of superstitious old ladies and promise them everlasting life.»
Det blir fort klart for tilskueren at denne karakteren har en del ting ved seg som ikke er sosialt akseptabelt, og dette blir kilde til filmens sentrale problemstillinger. Eastwood lar sin karakter gå gjennom en prosess der han ved hjelp av direkte konfrontasjoner med det han er redd for, eller ikke liker, sakte men sikkert forandrer holdninger. Disse møtene setter i gang rasjonelle tanker hos Kowalski, og han får innblikk i en verden han ikke er kjent med. Nabojenta, Sue, og hennes bror, Thao, blir etter hvert mer og mer innblandet i Kowalskis liv og han får erfare at de faktisk ikke er så forskjellige fra andre, og at verden ikke lenger er så enkel som han skal ha det til. Det som ikke forandres er hans holdning til religion. Selv om presten til sitt ytterste forsøker å få Kowalski inn som en del av hans «flokk», skjer det ingenting med karakterens idealer og holdninger som kan gjenspeiles i forandringen som skjedde vedrørende rasismen.
Den rasjonelle og kritiske tenkingen Kowalski lærer i løpet av filmen, har ingen effekt på hans holdninger til religion. Dette kan kanskje sees i lys av at kritisk og rasjonell tankegang ikke er forenlig med religionens premisser: Man skal sette sin lit til en allvitende himmelgud. Med dette setter Eastwood religion opp mot den dogmatiske rasismen Kowalski hadde i filmens begynnelse. Gjennom en stadig bekreftelse, fra seg selv og andre rundt ham, har Kowalski beholdt denne tankegangen om at hans rase er bedre enn andre. Det blir ikke stimulert til rasjonell og kritisk tankevirksomhet, som i bunn og grunn er det beste verktøyet for læring og holdningsendringer. Man ser dette i scenen der Kowalski slapper av med noen venner på den lokale puben. Rasistiske vitser bekrefter en allerede eksisterende stereotypisk beskrivelse av andre mennesker basert på etnisitet og religiøs tilhørighet, noe alle i den scenen finner meget fornøyelig. For at både rasisme og religion skal kunne fungere er de begge avhengige av at representantene ikke rokker ved fundamentale spørsmål. Man er nødt til å godta en del ting for det de er, og ha en blind tro på det virkelighetssynet man faktisk har er absolutt riktig. Kritikk og rasjonell tankegang vil utvilsomt skape splid innad i disse grupperingene og man vil kanskje oppleve at flere vil falle av.
Gjennom hele filmen bygges det opp under Kowalskis fortidige opplevelser fra Korea-krigen, og dette er noe presten Janovich forsøker å få Kowalski til å lette fra sitt bryst. I en spesielt minneverdig scene (se over) dukker Kowalski opp i kirka klar for et skriftemål, noe som blir nok et eksempel på at Gran Torino harselerer med religion. Alt som blir tatt opp er tilsynelatende banale saker som det at han kysset en gammel venninne av hans døde kone, og at han hadde snytt noen få dollar på et båtmotorsalg. Gjennom skriftemålet gjør presten på vegne av Gud et annet menneske fri for sine synder. På en forenklet måte kan man hevde at dette gjør at man ikke lenger skal føle skyld for det man har gjort, eller at man på en eller annen måte fritas for sine handlinger. Kowalski ser ut til å være klar over dette uetiske prinsippet: man kan ikke fritas for sine handlingers moralske konsekvenser. Hans opplevelser under Koreakrigen er noe han må leve med og ta konsekvensene av. Presten, og vi som tilskuere, ser ikke dette komme. Det man egentlig forventer at skal bli en dyp samtale om døden, livet og grusomme krigshandlinger blir en komisk scene og et godt bilde på hvordan Gran Torino behandler religion.
Man kan altså tolke filmen i den retning at Kowalski endelig blir et ordentlig menneske etter å ha levd under en dogmatisk overbevisning av rasistisk karakter. Han lærer hvordan det er å være medmenneske, fri for merkelige overbevisninger og hindrende selvbekreftelser av hans egen forvridde virkelighetsforståelse. Filmen fremmer påstanden om at det aldri er for sent å snu. Selv de mest harde, fanatiske mennesker kan lære noe og kvitte seg med både rasismens og religionens lenker.