- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Hva skjedde med Giuseppe Tornatore?

Av Trond Johansen , 20. juli 2009 i Artikler

cinemaparadiso

Fra Cinema Paradiso.

«Er dette verdens herligste film?» spør Aftenposten tilsynelatende retorisk og bekreftende i forbindelse med at den moderne italienske klassikeren på nytt settes opp på kino denne sommeren. Cinema Paradiso [1] (Nuovo cinema Paradiso) har fått en slags guddommelig status fordi den har forent så mange forskjellige mennesker som unisont har lagt sin nostalgiske elsk på «den italienske perlen». Selv kulturminister Trond Giske benytter enhver anledning til å snakke varmt om dette som skal være hans udiskutable favorittfilm. Og fordi filmen er italiensk og eksotisk, føles det helt greit å se forbi dens sukkersøte sentimentalitet og enkle, klisjétunge dramaturgi. Det er jo så vakkert!

Cinema Paradiso er naturligvis billedskjønn og himmelsk stemningsskapende i gjengivelsen av en gammel italiensk landsby, tonesatt av Ennio Morricones [2] praktfulle musikk, og fylt opp med levende ansikter som viderebringer magien gjennom tv-skjermen eller aller helst kinolerretet. Det er massevis av sterke og minneverdige emosjonelle øyeblikk å hente fram fra Cinema Paradiso, og historien om den sjarmerende gutten og den blinde kinomaskinisten er både rørende og fortryllende å drømme seg inn i. Den treffer noen universelle, menneskelige strenger i oss alle. På en annen side har jeg aldri klart å lukke øynene for filmens tydelige feilskjær – det jeg opplever som en plagsomt haltende og intetsigende annen akt, og som gjør at jeg aldri helt har klart å trykke helheten av Cinema Paradiso til mitt bryst. Selv om den første timen, og noen minutter mot slutten, er absolutt gåsehudfremkallende. Og en film som hyller kinoen og filmen som Cinema Paradiso gjør, kan jo aldri slå feil.

Da jeg leste at Cinema Paradiso igjen bringes frem i lyset, ville jeg heller skrive en tekst om skaperen av filmen, Giuseppe Tornatore [3], som opplever å få forbausende lite oppmerksomhet for annet enn filmen han lanserte i 1988. Nå har jeg allerede skrevet mye pent om Cinema Paradiso, men filmen var aldri et utpreget auteurverk, og kanskje nettopp derfor har det vært mindre snakk om Cinema Paradiso som en «Giuseppe Tornatore-film». Men for en film som så til de grader har sneket seg inn i den kollektive filmbevisstheten vår, som den italienske filmen alle har sett, er det likevel noe underlig at filmens regissør sjeldent blir nevnt. Det er ikke ofte jeg har lest eller hørt frasen: «Den nye filmen til Giuseppe Tornatore!». Kanskje fordi hans publikum aldri har vært spesielt bevisst på skaperen bak filmen? Eller kanskje fordi han aldri har laget noe annet verdt å snakke om?

il-camorrista

Fra Il camorrista

Den siste antakelsen er så feil som den kan bli. For Giuseppe Tornatores absolutt mest interessante og spennende film, og i mine øyne farlig nær et mesterverk, er det grovt oversette mafiaeposet Il camorrista [4] (oversatt til The Professor på engelsk) som utkom to år før Cinema Paradiso – som Tornatores regidebut. Etter at Tornatore i lys av Cinema Paradiso og senere filmer smidd etter samme lest er blitt uløselig knyttet til idylliske stemningsbilder og romantiserende nostalgi, er det også interessant å se hvordan uttrykket i Il camorrista byr på noe helt annet. Her er filmspråket gjennomført skittent, aggressivt og kantete. Tittelen henspeiler naturligvis på den napolitanske mafiaen, Camorra, og filmens hovedkarakter er tydelig basert på livet til den karismatiske mafiabossen Raffele Cutolo [5] som revitaliserte Camorra-bevegelsen utover 1970- og 1980-årene, og førte den organiserte kriminaliteten i landet inn i et brutalt blodbad, mens båndene til de politiske makthaverne kommer for dagen. Dette er for øvrig tematikk som nå igjen er aktualisert gjennom de ferske italienske filmene Gomorra [6] og Il Divo [7]. Sjekk de ut.

I filmen er Raffele Cutolo anonymisert som «Professoren» og spilles stødig av karakterskuespilleransiktet til Ben Gazzara [8]. På begynnelsen av 1960-tallet havner den temperamentsfulle italieneren, som vi i et flashback har sett få mafiavirkeligheten inn med morsmelka, i fengsel etter at han i affekt angriper og dreper en mann som er i ferd med å trakassere søsteren Rosaria. Det skal vise seg å bli starten på «det nye Camorra» som «Professoren» gradvis organiserer fra sin posisjon innenfor fengselsmurene. Han er kynisk og intelligent kalkulerende, allierer seg med de rette menneskene og lar etter hvert søsteren få en avgjørende rolle som en forlenget arm utenfor fengsel. Når han senere klarer å rømme fra mentalinstitusjonen han blir overført til, trappes mafiakrigen opp – med «Professoren» som den karismatiske lederen for en storvokst organisasjon som nå er klar til å overta tronen fra de gamle mafiastrukturene i Napoli, og nå avdekkes for alvor også det korrumperte Italia langt inn i politikkens og rettsvesenets innerste vegger.

vlcsnap-742456

Ben Gazzara i Il camorrista

Dessverre virker det umulig å oppdrive filmen på DVD annet enn i engelskdubbet versjon, med en trist bildekvalitet i 4:3 som ikke tar seg veldig bra ut på dagens storskjermer. Filmen er også klippet ned fra 164 minutter i den italienske til 144 minutter i den engelskspråklige versjonen. Den italienske DVD-utgivelsen med originalspråk og 20 minutter lenger spilletid, finnes ikke med engelsk undertekst. Hvis vi ser bort i fra disse irriterende «detaljene», er Il camorrista i sin lettere amputerte presentasjon fremdeles et forfriskende alternativ til de virkelig store og kjente mafiafilmmesterverkene. Portrettet av en maktsyk person som begynner med to tomme hender og bygger opp et imperium innen organisert kriminalitet, gir tydelige assosiasjoner til «the rise and fall of Tony Montana» i klassikeren Scarface [9]. Men der vi heier på Tony Montana i Scarface eller Michael Corleone i Gudfaren-filmene, er «Professoren» en usympatisk og ufyselig antihelt det er mer vrient å bli på lag med. Kanskje fordi han inspireres av en virkelig person, og Tornatore ikke har til hensikt å glorifisere noe som helst. I sitt filmatiske uttrykk påminner også dette mer om en uferdig Martin Scorsese i sine skitne 70-tallsfilmer. Miljøet er mørkt iscenesatt med en upolert røffhet i bildene. Tornatore sparer heller ikke på vold og brutalitet – det er der som en naturlig del av historien. Kontrasten til Cinema Paradiso kan knapt bli større, til tross for samme regissør, manusforfatter, fotograf og klipper. Det lyriske filmspråket som fra Cinema Paradiso og senere er blitt en del av Tornatores identitet som filmskaper, finnes ikke i Il camorrista. På en positiv måte skinner det gjennom at dette er et debutverk i all sin forfriskende råskap. Samtidig kan jeg ikke unngå å tenke på hvordan materialet kunne vært forvaltet videre i hendene på en klipper som for eksempel Thelma Schoonmaker, som kunne tilført filmen en energisk rytme i klippingen som dessverre savnes litt. Eller hvordan noen ekstra italienske lire i budsjettet kunne løftet produksjonen, som utvilsomt er noe tv-film-aktig, til et fullendt mesterverk. For historien, skildringene, visjonen og innholdet er jo der.

unknown-woman

Fra Det ukjente (La sconosciuta)

Fra den gjennomført «gritty» virkelighetsbeskrivelsen i Il camorrista, tok altså Tornatore det lange spranget til siciliansk barndomsnostalgi i Cinema Paradiso. Senere har han ofte blitt beskyldt for å kopiere sin store suksess, med L’umo delle stelle [10] (Starmaker), og den usedvanlig vakre Malèna [11] om gutten som oppdager kjærligheten idet han ser Monica Bellucci [12]s nakne former. På samme tid har Tornatore også vunnet kritikernes gunst med filmer som Stanno tutti bene [13] (Everybody’s Fine), Una pura formalità [14] (A Pure Formality) med Gérard Depardieu og Roman Polanski, og ikke minst La leggenda del pianista sull’oceano [15] (The Legend of 1900) med Tim Roth. Og i 2006 gjorde Tornatore et interessant comeback med Det ukjente [16] (La sconosciuta) som tok mange kritikere på senga; filmen er mørk og usentimental med en østeuropeisk prostituert kvinne som hovedkarakter, i et intrikat plott med referanser til Alfred Hitchcock, estetisk innpakket og med strålende musikk av verdens beste komponisert, og Giuseppe Tornatores faste følgesvenn: Ennio Morricone (Il camorrista er eneste av hans spillefilmer som har annen komponist enn Morricone).

Om to måneder er det duket for italiensk kinopremiere på Giuseppe Tornatores nye film, Baarìa – La porta del vento, som igjen tar oss med tilbake i tid til en siciliansk landsby, med Monica Bellucci i en større rolle. Det er storslått og pompøst, med mektig Ennio Morricone-musikk, som igjen vekker minnene fra Cinema Paradiso. Ikke noe feil i det – og etter å ha sett traileren kan jeg heller ikke unngå glede meg litt:


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2009/07/hva-skjedde-med-giuseppe-tornatore/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Cinema Paradiso: http://www.imdb.com/title/tt0095765/

[2] Ennio Morricones: http://www.imdb.com/name/nm0001553/

[3] Giuseppe Tornatore: http://www.imdb.com/name/nm0868153/

[4] Il camorrista: http://www.imdb.com/title/tt0088879/

[5] Raffele Cutolo: http://en.wikipedia.org/wiki/Raffaele_Cutolo

[6] Gomorra: http://www.imdb.com/title/tt0929425/

[7] Il Divo: http://montages.no/film/il-divo/

[8] Ben Gazzara: http://montages.no/filmfolk/ben-gazzara

[9] Scarface: http://montages.no/film/scarface/

[10] L’umo delle stelle: http://www.imdb.com/title/tt0114808/

[11] Malèna: http://www.imdb.com/title/tt0213847/

[12] Monica Bellucci: http://montages.no/filmfolk/monica-bellucci

[13] Stanno tutti bene: http://www.imdb.com/title/tt0100681/

[14] Una pura formalità: http://www.imdb.com/title/tt0110917/

[15] La leggenda del pianista sull’oceano: http://www.imdb.com/title/tt0120731/

[16] Det ukjente: http://www.imdb.com/title/tt0494271/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.