I denne tredelte artikkelen har jeg først utforsket noen tematiske og formmessige hovedpulsårer i Lars von Triers filmverk, og forsøker med denne siste delen å plassere hans kontroversielle Antichrist som en logisk brikke i hans auteurbilde. De to første delene kan du lese henholdsvis her og her.

Galskapens revesaks: Antichrist

En rev river et stykke kjøtt av sin egen kropp og snerrer mot kameraet og Wilhelm Dafoes navnløse karakter: ”Chaos reigns!” Alt har brutt sammen; de møysomt uttenkte, kunstfilosofisk beundringsverdige kontrolldiskursene raknes opp, og trådene blandes i en uspiselig gryte av angst og jævelskap. Væskene siver ut, skyggene fra virkelighetens uutholdelig definerte samtidstablåer øksemyrdes på vei ut i den store skogen – mot mysteriene, mot mytene, mot Gud/Satan.

Lars von Trier sliter med kroniske sinnslidelser, men makter alltid å binde dem til en vogn, slik at han kan sette demonene i arbeid og holde dem i sjakk – akkurat som yppersteprest Ingmar Bergman. Men så har alt falt i grus; den siste delen i Amerika-trilogien, Wasington, utsettes på ubestemt tid, og etter å ha laget sin eneste middelmådige film med Direktøren for det hele, havner han i en personlig, så vel som kunstnerisk krise. Direktøren for det hele kunne ha intendert en kunstner som hadde blitt for komfortabel med sitt eget regime; på samme måte som Fellini kunne han endt opp med å bli for selvbevisst for sitt eget beste. Når von Trier formaner oss om at Direktøren for det hele er en triviell, grunn film som bare er ment for å more, sukker jeg mer av oppgitthet enn anerkjennelse – dét kunne vi strengt tatt ha funnet ut selv. Det lot nesten til at rakkerungen hadde vokst seg stor, feit og likeglad. En som belønner seg selv med billigkonfekt fremfor å ty til selvtukt. Men, som Nietzsche sa i Zarathustra: Skal du til kvinnen, så ta med deg pisken.

Med Antichrist trer von Trier ned fra oversiktspodiet og inntar et nytt blikk – selv om mellomtitlene i filmen er slurvete skrevet med kritt på en skoletavle, klarer han ikke å overbevise oss om at også dette er en kløktig leksjon. Begrensningenes lenker er løsnet, og i Antichrist representerer ikke lenger von Trier den iskalde fornuften eller det intellektuelle overblikk; han er naturen, det irrasjonelle – han er mytebildet på kvinnen. I Antichrist problematiseres noe så tabubelagt som en mors tilknytning til sitt barn; Charlotte Gainsbourgs navnløse hovedkarakter velger orgasmen fremfor å redde sitt avkom, som stuper ut i snøen som en florlett engel i et slags selvmord. Dette scenariet formidles med en forstummende skjønnhet; i sorthvitt og i sakte film krysses det domestiske med det mytologiske; her utgjør engler, badevekter, urscener og babycallinger en merkelig helhet; den Tarkovskij-aktige tilnærmingen til Ikea-scenografi ispedd elementer fra Toys ”R” Us utfordrer øyeblikkelig tilskueren. Det styggvakre resultatet har allerede spikret seg inn som en av undertegnedes sterkeste filmminner.

Der moren i etterkant opplever en bunnløs sorg, inntar ektemannen en nærmest karikert maskulin forsørgerrolle overfor henne, og fortrenger derfor sin egen sorg gjennom å videreføre sin terapeutiske arbeidspraksis til hjemmet. Han tegner fryktpyramider og lager tester og opplegg som skal stimulere konas angst og dermed fordrive den. Hun skal konfronteres med sitt mørkeste, som hun selv erkjenner at er hytta i skogen Eden, der hun opplevde den siste sommeren sammen med sønnen mens hun skrev på sin masteroppgave om kvinnedrap og hekseprosesser. Men hennes oppdagelse er ikke å bli helbredet; det er å merke at familielivets begrensende rammestruktur har hindret henne fra en slags åndelig urmenstruasjon. Hun begynner sakte og sikkert å innse at samfunnets overstyring og sublimering av de kvinnelige egenskapene har sin årsak: Hun er dypest sett en ond naturkraft.

Betyr dette at filmen, slik mange har påstått, er et uttrykk for kvinnehat fra von Triers side? Som antydet synes jeg heller det er motsatt; jeg tror von Trier bærer det kvinnelige blikket og derfor også går henne i forsvar. Etter en serie portretteringer av kvinnen som et lidende gullhjerte, får hun endelig overtaket i hans filmunivers, og mannen reduseres til en latterlig gestalt som systematisk undervurderer sitt motstykke. Hans metodiske tilnærming til hennes sorg er like latterlig som den er grusom; han hindrer henne intimitet og sex, og snakker ikke om det døde barnet, ettersom terapeutrollen han har ikledd seg forhindrer ham i å leve seg for mye inn i sin pasient: ”Never screw your therapist.” Han behandler henne som et dyr, og får sin straff når hennes sorgmønster munner ut i en slags kvinnefrihet han aldri kunne forestilt seg omfanget av.

Bregnene henger svett over det ekle jordsmonnet som utgjør Antichrist; det vakre og det grusomme veksler på å ha hovedrollen i en visjon som trekker paralleller til Dantes Inferno og flamske helvetesmalere som Bruegel og Bosch. Når man graver seg ned i verket oppdager man at det ikke finnes noen bunn; den er hinsides enhver kategorisering. Antichrist er ikke bra og ikke dårlig. Den er en feber som skaper uro i vår underbevissthet, og som virkelig – mer enn noen av von Triers tidligere filmer – fremstår som ”en stein i skoen”. At dette i tillegg er hans minst disiplinerte, mest flytende film, gjør dette ekstra interessant. For første gang later det til at von Trier bedriver terapi fremfor selvplaging – kanskje var smerten hans for stor fra før av denne gangen?

Og nettopp derfor fremstår filmen som smertefull på en helt annen måte enn både Breaking the Waves og Dancer in the Dark; i Antichrist mangler den rituelle straffen for vår hengivelse til strukturer og konvensjoner – skrekkfilmaspektet er mest av alt en estetisk manøver for å binde sammen fibrene i filmen. Trivialitetsaspektet som dette tilføyer filmens tussmørke er kanskje det eneste som henger igjen av hans lyst til å spore oss av. Dette henger dog sammen med at Antichrist vel egentlig aldri sporer oss på; hver eneste scene skurrer med den forrige – her er motsetningene så hyppige at filmen aldri lener seg på en rytme som kan skape katharsis. Vi kan aldri støtte oss til en dramaturgisk vogn, og derfor kjenner vi heller aldri suget i magen over en tur i forløsningens berg- og dalbane. Det hele ender i et av filmhistoriens plumpeste øyeblikk: Mannen hinker seg ut av skogen etter å ha brent sin kone som en heks på bålet, og bærer med seg en slags erfaring i ryggsekken. Han nyter av skogens gaver og fyller seg med bær, før han overveldes av et voldsomt syn. Hundrevis av ansiktsløse kvinner i sorte skjørt omringer ham som om de var maur. Han er deres syltetøy, deres sukker, og for alt vi vet spises han opp etter det siste bildets uttoning.

Antichrist er en logisk nedbrytning og derfor også en slags forlengelse av von Triers kunstneriske prosjekt. På mange måter er det hans hovedverk; han har tråkket i galskapens revesaks og klarer ikke rive seg vekk uten å flerre opp kjøtt som munner ut i et verkende sår av en helvetesfilm. Han har ikke kontroll, men klamrer seg likevel til arketyper og myter fra et sted og en tid vi strengt tatt burde våge å vende blikket mot litt oftere. I mangel på noe nytt griper von Trier denne gangen etter urbildene, og skaper med dét et av vår tids mest problematiske og viktige kunstverk.