For noen uker siden offentliggjorde David Lynch at han var i gang med noe kalt Interview Project. Det viste seg fort at han kun var produsent for det hele – regissørene er Austin Lynch (sønnen) og Jason S. – men likevel pirret Lynchs tilknytning nysgjerrigheten til mange. Og i dag ble Interview Project lansert. Det er en ambisiøs, og samtidig veldig enkel, sosialantropologisk dokumentarserie som presenteres episodisk på nettet. Hva består den av? I følge Lynch: «People have been found, and interviewed.” På kryss og tvers av USA. «It is so fascinating, to look at and listen to, people.» Den første episoden handler om 64-årige Jess, som forteller fra sitt liv:

Then I got married with my kids’s mother, and she liked drugs and other men better than me, so she took off with the kids, and I haven’t saw [sic] them since. She left with some fairy story about going to Alaska, and I don’t believe it and neither does anybody else.

Som et kort lite portrett fungerer episoden fint, men jeg sitter igjen noe oppgitt over Lynchs innstendige banalitet. Så, det er bare dette? Ja, det er bare dette. Ok, tenker jeg: Alle fordommer om livet på den amerikanske landsbygda bekreftet. Filmskribenten Karina Longworth hos Spoutblog er flere hakk krassere i sin kritikk. Longworth har sett de fem første episodene og går i strupen på Lynchs enkelhet:

Residents of rural America living what appear to be at best lower-middle-class lives, resigned to their lack of control over the random acts of violence (at the hands of strangers, or abusive men) that seem to shape their destiny, all are lost to the dominant media picture of contemporary Americana. That’s obviously part of the point: “What I hope people will get out of Interview Project is the chance to meet these people.” Drawing a distinction between “people” as in viewers and “people” as in subjects, Lynch even seems to give the latter use of the word a slightly more emphatic inflection — “PEE-pole!” — as if he’s talking about alien species.

Selv om Longworth kanskje legger for mye inn i Lynchs ordbruk, er det ikke vanskelig å relatere seg til hennes poenger. Det er og blir høye forventninger knyttet til prosjekter med David Lynch som headline, og første episode av Interview Project etterlater meg hengende uten en tråd. Kanskje er episodene ikledd keiserens nye klær? Muligens bør jeg gi serien mer tid. Men Longworth, som har sett mer enn meg, er fast i sin sak. Etter å ha nevnt en episode som handler om en Lula-lignende (fra Wild at Heart) kvinne som heter Lynn, kommer skribenten med følgende avsnitt:

The common thread amongst most of the people interviewed seems to be an inability to hopefully picture the future. Of the five episodes I sampled, Lynn’s offered the most affecting example of this. After relating her various struggles mostly matter-of-factly, she closes with a loaded platitude. “I just want everything to be alright,” she says, her voice cracking. She then makes a self-deprecating face of embarassment, and rubs her eyes –– wearily, tearily. There could not be a more mundane desire than wanting “everything to be alright”, and yet it defies cynicism, especially coming from a woman for whom “alright” is something mystical and unknown, with no lived meaning. In this context, “alright” is as oblique a concept as anything in Inland Empire. (Similarly, in another episode, 17 year-old Jenny tells stories of getting out from under the tyranny of a bad man, and repeatedly says that now it’s all over, she just wants to “relax”.)

Vel. På tross av alt dette kommer jeg sannsynligvis til å følge Interview Project – i alle fall en stund. Serien består av hele 121 episoder, som skal publiseres hver tredje dag, én etter én. (Prosjektet kan naturligvis følges på Twitter.) Så gjenstår det å se om alt Lynch kan være stolt av med dette er at prosjektet overhode eksisterer, for å parafrasere Jess i Episode 1: «I ain’t proud of anything except just being alive.» Kanskje er det nok. Hva synes dere?