Alice vandrer inn i Eventyrland

Jeg elsker Tim Burton med en så uforbeholden kjærlighet at jeg får grøsninger bare jeg tar i en saks. Ingen makter å transportere meg lengre unna min egen virkelighet, ingen skaper landskap eller karakterer med større finesse. Du kan gjerne være uenig, men for meg er Burton en av vår tids mest visjonære regissører.

Når produsent Richard D Zanuck ^[1] for snart to år siden informerte verden om at Burton skulle gjøre sin versjon av Lewis Carroll ^[2] sin kultklassiker Alice i Eventyrland, reagerte filmnerdene på to måter – den ene siden huffet seg, så for seg Johnny Depp i rollen som enten Mad Hatter, Alice eller begge to og klaget sin nød over at det de mener er en forlengst utdatert regissør nå skulle få besudle en av litteraturens store fantasireiser. Den andre siden reagerte som meg; med umiddelbare forventninger til det som umulig kunne bli noe annet enn en surrealistisk syretripp, endog skutt i 3D.

For selv om erkekonservative Disney står for budsjettet, har neppe konsernets innflytelse hemmet Burtons fantasi. For Hollywood har etterhvert lært seg å leke med den noe bisarre regissøren, og erfart at hans beste og kommersielt mest vellykkede filmer har sprunget ut av prosjekter der han selv har hatt styringen fra første dag. Unntaket er selvsagt Batman Returns, der Warner Bros sitt valg om å gi han fullstendig frie tøyler, vel resulterte i riktignok en av de visuelt mest hardslående, men samtidig mest kaotiske filmene mannen har laget.

Så har da også nettopp Batman Returns vært nevnt flere ganger når skeptikerne har omtalt Alice i Eventyrland. For hvis det finnes én roman der ute som Burtons visuelle fetisjer virkelig kan ødelegge, så må det være denne. Og der ligger da også kjernen til skepsisen – selv en fanatisk fan som meg må innse at hans filmer ofte drukner i all sin visuelle tyngde, at historiene og karakterene nesten alltid står fullstendig i skyggen av dette. Jeg mener, det er ikke Violet Beauregarde du savner når jenta rulles ut av sjokoladefabrikken; det er den blå joggedressen!

Vel, personlig kan jeg ikke annet enn å glede meg. For meg er da også dette det ultimate Burton-prosjektet, nettopp fordi karakterene i seg selv er så til de grader bundet opp til universet de inngår i – Mad Hatter er først og fremst et element i sitt absurde teselskap, Caterpillar en illusjon, The Queen of Hearts et av 52 kort…

^[3]USA Today publiserte i dag en serie konsept- og karakterskisser fra filmen. Deriblant finner vi det første skikkelige bildet av Johnny Depp som Mad Hatter og Helena Bonham Carter som nevnte kortstokkdronning. De er utrolig flotte, og som alltid hos Burton er det detaljene som imponerer – bare se på hatten til førstnevnte. Avisen har også laget et fiffig galleri ^[3] der du kan zoome deg inn i detaljerte konseptbilder, og blant annet få det første glimtet av litteraturens mest berømte kanin. Rull deg nedover for å se de i sin helhet.

Til slutt en av de mer berømte scenene fra sist Disney ga seg i kast med historien.