Noen ganger tenker jeg: hva ville Scarlett gjort? Jeg stod på skolebiblioteket med Les Misérables i den ene hånden og Tatt av vinden i den andre. Begge bøkene var bare titler jeg hadde hørt om. Dette var klassikere, var de ikke? Jeg valgte den tyngste, den som veide mest. Hjemme satt jeg meg til rette i min lyserosa saccosekk og ble kjent med Scarlett O’Hara. Etter et par dager med intens lesing måtte jeg ha mer. Nå var jeg klar for filmen!

I første scene ser vi Scarlett sittende på verandaen foran hovedhuset på plantasjen Tara. Ved hennes føtter finner vi to beilere. Karene diskuterer en mulig amerikansk borgerkrig og Scarlett utbryter: War, war, war; this war talk’s spoiling all the fun at every party this spring. Hennes ene øyenbryn farer opp, og jeg falt pladask. Tatt av vinden, bare tittelen er jo herlig svulstig. Dette er filmen for de store følelsene, dette er tragedie malt med bred pensel, dette er filmens opera! Det hele begynner med Max Steiners velkjente tema (lytt via Spotify) mens filmens tittel farer over lerretet i gigantiske bokstaver. Bildene er grandiose og Technicolor har aldri kommet mer til sin rett. Det er gnistrende farger og svulmende musikk.

Jeg har tvangsvist filmen til mange venner, selv om jeg vet ikke alle har mage til dette. Trives du best med en minimalistisk svart/hvitt kan du bare stå over, det kommer ikke til å funke.

Scarlett (Vivien Leigh) er en naiv og bortskjemt unge. Som 16-åringer flest er hun opptatt av fester; hva hun skal ha på seg og hvilke gutter som kommer. Men allerede fra starten av går det galt. Til tross for Scarletts innvendinger og kjærlighetserklæringer, gifter hennes utkårede Ashley seg med den milde og vennlige Melanie. Som hevn gifter Scarlett seg med Charles som er på vei i krigen, han dør to uker senere. Tilbake står Scarlett, 16 år og enke. Hun må gå i svarte klær, hun må late som hun sørger, hun kan ikke feste og danse. Men hun er igjen singel og prøver fremdeles å få Ashley til å forlate Melanie til fordel for henne selv.

Tidlig i filmen møter vi også Rhett Butler (Clark Gable), filmens mannlige helt. Jeg har aldri blitt like engasjert i ham, selv om han er like arrogant, sjarmerende og selvsikker som Scarlett. Men han er viktig for utviklingen av Scarletts karakter, fordi han aksepterer henne slik hun er. Rhett er ikke en mann som blir betatt av rødmende frøkner med nedslått blikk. I en periode på over ti år gjør han flere forsøk på å vinne hjertet hennes, han kjemper en forgjeves kamp mot Scarletts besettelse av Ashley.

Rhett: Observe my hands my dear. I could tear you to pieces with them. And I’d do it if it would take Ashley out of your mind forever.

Etter hvert som krigen sliter på sørstatene, faller familien O’Hara fra hverandre. Moren dør, søstrene hennes blir syke, faren blir gal og Tara blir plyndret av Yankee’ene. I desperasjon for å skaffe penger, gifter hun seg med sin søsters forlovede, Frank Kennedy. Scarlett som har en langt bedre sans for forretninger overtar mannens butikk. Og igjen blir hun raskt enke. Kennedy blir skutt i et gateopprør. Rhett benytter anledningen til å tilby henne penger og frihet til å gjøre som hun vil gjennom nok et ekteskap.

Rhett: I can’t go all my life waiting to catch you between husbands. Now that you’ve got your lumber mill and Frank’s money, you won’t come to me as you did to the jail, so I see I shall have to marry you.

Scarlett: I never heard of such bad taste.

Hun takker ja, så lenge han kan akseptere at hun fremdeles kun har øyne for Ashley. De får datteren Bonnie, som dør i en rideulykke bare fem år gammel. Scarlett ramler ned en trapp etter en krangel med Rhett og mister barnet hun bærer. Melanie blir syk og på dødsleiet gir hun Scarlett tillatelse til å overta Ashley. Scarlett innser endelig at hun faktisk ikke elsker Ashley, men Rhett. Men det er for sent, og han forlater henne med de velkjente ordene: Frankly my dear, I don’t give a damn. Det er tragedie nok til å få hvilken som helst tapper kvinne til å gjemme seg i en mørk krok, men ikke Scarlett. Hun drar seg selv opp etter nakkeskinnet og tar opp kampen. Det er ikke over, for det kommer tross alt en dag i morgen.

Scarlett: Tara! Home. I’ll go home. And I’ll think of some way to get him back. After all… tomorrow is another day.

Hva er det med denne karakteren som jeg liker så godt? Mye ligger i det at hun ikke er opptatt av å gjøre andre til lags hele tiden. Hun har sin egen agenda og hun tør gjøre noe med det. På den andre siden kan man påpeke at det er nettopp dette som også er hennes verste sider. Hun er sta, og ikke særlig mottagelig for råd fra andre.

Rhett: I feel sorry for you Scarlett. You throw away happiness with both hands.

I deler av filmen synes jeg hun viser evne til refleksjon og anger. Etter hun har begravd ektemann nummer to, tyr hun til flaska. Hun drikker ikke fordi hun er trist, men fordi hun er redd for å havne i helvete. Hikkende og hulkende innrømmer hun for Rhett at hun er flau over de kyniske tingene hun har gjort for å beholde Tara. Scarlett vil for mye, snakker for mye og vil gjerne bestemme over andre. Scarlett får uvenner. Kvinner tåler henne ikke og menn blir skremt. Men i stedet for å la et dårlig rykte ødelegge moroa, bygger Scarlett seg et enormt hus. Et hus så prangende at tjenerne hennes blir pinlige berørte. Scarlett begrunner det slik: I want everybody who’s been mean to me to be pea-green with envy! Jeg synes dette er en svært overfladisk og barnslig motivasjon, men det understreker hennes måte å overleve på.

Boken Tatt av vinden ble skrevet av Margaret Mitchell i 1936, og ble straks en bestselger. Publikums meninger, forventninger og krav til filmversjonens rolleliste var massive. Det er omtrent femti roller med replikker i filmen, men det var Scarletts rolle som ga produsent David Selznick hodepine. I hele to år jaktet han på den perfekte Scarlett. Det ble prøvefilmet med en rekke etablerte stjerner, blant annet Bette Davis, Lucille Ball, Jean Arthur, Susan Hayward, Lana Turner, Tallulah Bankhead og Katharine Hepburn. Om sistnevnte sies det at hun troppet opp på Selznicks kontor og deklamerte: I am Scarlett O’Hara! The role is practically written for me. Hvorpå Selznick tørt svarte; I can’t imagine Rhett Butler chasing you for ten years.

Vivien Leigh var en ung britisk skuespiller, mer eller mindre ukjent i USA. Hennes agent representerte London-kontoret til Selznick-brødrenes talentspeiderfirma. På denne måten fikk Leigh lagt sitt eget navn i hatten sammen med de andre potensielle Scarlett’ene. Selznick arrangerte et møte med Leigh, og en måned senere var hun offisielt Scarlett O’Hara. Protestene var mange. Dette var tross alt en erkeamerikansk rolle, og en brite kunne neppe dra dette i land. I avisspalten Hedda Hopper’s Hollywood kunne man lese følgende: I am sure millions of Americans will stay away from the picture in a gesture of protest. Mens man i sør-statene var uenige: Rather an English girl than a yankee! Etter filmens premiere var det allikevel bare lovord å høre om Vivien Leighs innsats.

Jeg synes det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor Scarlett er min største filmheltinne. Hun er så sterk og handlekraftig. Hun holder seg ikke tilbake til tross for at hun er kvinne i et mannsdominert samfunn. Samtidig er hun sterkt drevet av mennene i sitt liv. Det kan til tider framstå som om hun ikke kan fungere uten en mann. Hun gifter seg oftere enn andre skifter sokker, og bruker mye tid og energi på å få tak i den ene mannen hun ikke kan få. Hun eier slaver, som hun truer med å selge når hun blir sur. Hun vil helst ikke få barn for det ødelegger hennes smale midje. Samtidig går hun uselvisk inn i ekteskapet med Kennedy, hun dreper en yankee og hun ydmyker seg for å skaffe penger. Hun gjør alt dette for å beholde Tara og ta vare på familien sin.

Rhett: There’s one thing I do know… and that is that I love you, Scarlett. Because we’re alike. Bad lots, both of us. Selfish and shrewd. But able to look things in the eyes as we call them by their right names.

Historien om Scarlett begynner på et tidspunkt der hun aldri har opplevd motgang, utrygghet eller fare. Hun er full av liv og selvsikkerhet. Etter hvert som krig, fattigdom og dødsfall snur livet hennes på hodet, holder hun allikevel stand. Hun gir nesten opp, men så er det noe som får henne til å ville kjempe litt til, det er noe mer å leve for. Hun har en handlekraft og en stayer-evne som er misunnelsesverdig. Selv om hun i blant tar feil avgjørelse, dummer seg ut og er slem, så er hun aldri feig. Scarlett sniker seg ikke unna, hun tar ansvar, hun ser frykten i hvitøyet og går med hevet hode inn i konfliktene. Dette er grunnen til at Scarlett er en av filmhistoriens fineste heltinner.

Ofte når jeg er trist, føler meg urettferdig behandlet eller klemt inn i et hjørne, tenker jeg: Hva ville Scarlett gjort? Og litt etter litt kommer selvtilliten tilbake. Scarlett gjør meg litt modigere. Kanskje skal jeg ikke gi meg, – jeg burde vel vente å se hva som skjer i morgen?

Et par ikoniske øyeblikk fra filmen: