Vi har i en tidligere artikkel ^[1] skrevet forventningsfullt om Gaspar Noé ^[2]s Cannes-aktuelle film Enter the Void ^[3].

Det var ved samme filmfestival, i henholdsvis 1998 og 2002, den argentinskfødte filmskaperen lanserte begge sine to foregående langfilmer, Seul contre tous ^[4] og Irréversible ^[5], hvorav sistnevnte slo ned som et umiddelbart gjennombrudd. Nóe hadde laget en film man umulig kunne stille seg likegyldig til, etter å ha blitt mentalt filleristet av scener med pervers mishandling og grov voldtekt, der genistreken ligger i de filmatiske virkemidlene som plasserer bildene i kunstfilmens utfordrende kontekst.

De første anmeldelsene fra dagens visning i Cannes indikerer at Noé igjen tar oss med ut i et spennende uopptråkket terreng, hvor det visuelle formspråket om mulig er enda mer rendyrket enn i Irréversible. Filmen beskrives i drømmende ordelag som en hypnotiserende indre reise fortalt gjennom hovedpersonens subjektive hallusinasjoner. Eller som Screen Daily ^[6] innleder sin særdeles oppløftende anmeldelse:

Almost defying definition in contemporary cinematic terms, Gaspar Noe’s third feature film Enter The Void is a wild, hallucinatory mindfuck for adults which sees the director explore new shooting techniques and ambitious special effects to capture a young man’s journey after death. More experience than narrative, it runs to a massive 163 minutes, meandering and careening in and out of story and into visual realms and moods that are nothing short of hypnotic. It is a film that will instantly achieve cult status among young adults. If audiences care to, they can lose themselves in Noe’s images and trip on his imagination. If they don’t, they will be bored to tears.

Med andre ord bekreftes Enter the Void som en minst like opplagt elsk/hat-film som regissørens tidligere verker. Samtidig som det skinner gjennom at dette er Noés foreløpig mest ambisiøse verk, noe han tidligere også har bekreftet, hvor både fallhøyden og mesterverkpotensialet oppleves som pirrende stort. Det er også grunn til å tro at Noé har bevart sin innholdsmessige kontroversialitet; her kommer visstnok eksplisitte sexscener og vold – igjen i en form som vil skape overskrifter. Bare smak på dette fra Screen Daily ^[6]-anmeldelsen:

As the film enters its third hour, the plot goes out of focus as the film starts to explore sexuality and the creation of new life. A lengthy final sequence tracks couples having sex in Love Hotel (a studio creation based on the Japanese concept of love hotels) and new life is created. Indeed Noé actually shows us the penis ejaculating into the vagina in full frame glory.

Dette vil neppe bli forbigått i stillhet. I en annen fersk anmeldelse, i bloggformat på indieWIRE.com ^[7], beskrives Enter the Void også som en positiv opplevelse, men her understrekes enda sterkere filmen som en utfordrende øvelse på over tre timer som i andre halvdel tenderer mot det trøttende. Roger Ebert ^[8] er også tildels lunken i sin bloggomtale (du må bla litt nedover i saken for kritikerlegendens to avsnitt om filmen).

De første anmeldelsen har i hvert ikke gjort meg mindre nysgjerrig. For meg er dette fortsatt en av årets aller mest interessante filmprosjekter per i dag! Her er teaseren: