Som film noir har tv-serien Veronica Mars en vri. Detektiven er ikke en mann, og femme fatale er ikke en kvinne.
Den amerikanske TV-serien Veronica Mars handler om ei tenåringsjente som løser mysterier. Her i landet har den vært vist på TVNorge, hvor alle tre sesongene har gått i reprise denne våren. Serien begynner med at tittelkarakteren Veronica vil finne ut sannheten om bestevenninnens død, en hendelse som (før seriens start) førte til at Veronicas far mistet jobben som sheriff. Familien falt dramatisk på samfunnsstigen, Veronica mistet vennekretsen sin i skolens rikmannsmiljø, og i tillegg forsvant moren hennes sporløst. Likevel, det spesielle ved serien er ikke et spennende plott. Den er bygget etter en annen lest enn vanlige ungdomssåper: Stemningen er mørkere, replikkene mer hardkokte, og karakterene skiller dårligere mellom rett og galt. Veronica Mars er rett og slett en teenage noir.
Å gjøre serien til en film noir fra tenåringsmiljø var et bevisst valg fra serieskapernes side. Produsent og manusforfatter Rob Thomas ønsket å gi karakterene gråtoner, slik at hver enkelt kunne ha både mørke og lysere sider, framfor å dele dem opp i good guys og bad guys slik de fleste andre ungdomsserier gjør. Han er forøvrig ikke den eneste som har hatt suksess med teenage noir fra high school-miljø i det siste. Et annet eksempel er Brick, en film med mannlig protagonist som vant pris for visuell originalitet i Sundance 2005. Hva er det med amerikansk ungdomsskole som gjør film noir til et vellykket valg? Rob Thomas nevner tre hovedpunkter: 1) fallhøyden, 2) lukkede miljøer, og 3) hvem kan bedre enn tenåringer virke hardkokt vittige og kule?
I den klassiske noir-filmen er helten er en loner. Han står gjerne på siden av samfunnet, har lav status og lite å tape, og kaster seg uten å tenke ut i situasjoner med høy risiko. En slik setting er lett å få til i high school-miljøet, som er lukket og preget av klikkdannelser. Du er enten inne eller ute, det er lett å falle fra høye posisjoner, og et utenforskap får høye personlige omkostninger, siden du uansett ikke kan unnslippe miljøet. Karakteren Veronica Mars (Kristen Bell) har på kort tid falt fra topp til bunn på den sosiale rangstigen, og utenforskapet blir tydelig hver gang vi ser henne spise lunsj alene i den livlige skolegården.
Rob Thomas ville skape en karakter som ikke hadde mer å tape. Veronica bryr seg ikke om hva andre mener fordi hun allerede har «vært gjennom alt», og dette gir karakteren en frihet og et handlingsrom som er spesielt uvanlig for jenter i tenårene. Det blir mulig å ignorere eller nedtone vanlige jenteinteresser, som hva hun skal ha på seg imorgen, eller hva bestevenninnen vil si. Nå skal det sies at de fleste i småbyen Neptune har utseendet i orden, ikke minst Veronica Mars. Men det er spennende å oppleve et noir-konsept hvor kjønnsrollene er snudd på hodet. Det gir et frisk og oppdatert inntrykk i en sjanger som sårt trenger revitalisering, noe også teamet bak Brick er inne på:
«We set Brick in high school to get away from the images of men in hats.» (Rian Johnson, regi og manus for filmen Brick).
Opprinnelig var ikke manus planlagt på denne måten. De første utkastene til Veronica Mars hadde en mannlig protagonist. Men på et tidspunkt slo det Rob Thomas at plottet ville bli mer originalt ved å endre kjønn. Hvor mange ganger kunne ikke det samme enkle grepet vært brukt til å gjøre filmmanus mindre stereotype? På skrivekurs blir slike vridninger brukt som trening i å tenke nytt og mindre klisjéfylt, og jeg kan anbefale metoden for alle som driver med fiksjon. Om du ikke velger å speilvende det endelige produktet, prøv det ut i innledende faser. Hvordan endrer det historien om hun blir han, om gammel blir ung, om miljøet er en by framfor ei bygd? Er det noe jeg ønsker å se i norsk film framover, så er det flere karakterer som ikke først og fremst er kvinner eller menn, eller andre typer du kan «kjenne deg igjen i», men viser en dybde bare det motsetningsfylte og overraskende kan gi.
«I thought a noir piece told from a female point of view would be more interesting and unique.» (Rob Thomas, produsent og manusutvikler for Veronica Mars)
Den andre påfallende oppdateringen ligger i det seriens politiske perspektiv. Klasseproblematikk står sentralt i Veronica Mars, både som dramatisk element og tema. Dette er ingen glanset eventyraction a la Nancy Drew. Veronica Mars er ingen uskyldig heltinne som finner skjulte skatter i hjemsøkte grotter. Hun blir selv utsatt for dramatiske overgrep: mobbet på skolen, forlatt av en alkoholisert mor som returnerer for å stjele skolepengene hennes, dopet og voldtatt på fest, skandalisert når en nakenvideo havner på internett.
«Nancy Drew is about finding the hidden jewels in the haunted cave. We wanted our episodes to feel real.» (Rob Thomas)
Å løse mysterier er ikke noe Veronica gjør for moro skyld. Hun trenger ekstrainntekt og tar på seg oppdrag for skolekameratene mot honorar, når hun ikke hjelper til i farens detektivbyrå. Mot slutten av high school har hun begynt å tenke på virksomheten som framtidig levebrød, og tar eksamen som privatdetektiv for å få egen lisens. Samtidig studerer hun kriminologi og psykologi ved universitetet (sesong 3). En professor anbefaler henne til en praktikantplass hos FBI, som hun får etter hard konkurranse. Men på dette tidspunktet blir serien lagt ned. Angivelig hadde den ikke nok seere i USA (ca 2,5 millioner pr episode), selv om kritikerne var positive og suksessen stor i utlandet.
Tenåringer har denne blandingen av sårbarhet og livstrøtthet som passer perfekt i en film noir. En slik ambivalent attitude benyttes i Veronica Mars, ikke minst i den hardkokte og vittige dialogen mellom Veronica og hennes love interest Logan Echolls (Jason Dohring). På sitt beste minner replikkene om Bogarth/Bacall i glansdagene, og kjemien er av en liknende klasse, noe serieskaperne bruker for alt det er verdt. Jason Dohring var opprinnelig tiltenkt en mindre rolle i serien, men greide i løpet av første sesong å utklasse den opprinnelige kjæresten Duncan Kane (Teddy Dunn), som ble skrevet ut av serien under obskure omstendigheter. Det var utvilsomt et godt valg, for maken til irriterende flat high school hunk har jeg sjelden sett. Derimot har Jason Dohring den dirrende og uberegnelige karismaen til en homme fatal. Han framstår som korttenkt, selvsentrert og upålitelig, men helt umulig å ikke bli sjarmert av.
Veronica på sin side er liten av vekst, rappkjefta og smart. Vi får ingen urealistiske girlpower-slåsskamper hvor hun vinner over sterke gutter i kampsport. Veronica manøvrerer seg fram utelukkende ved hjelp av kløkt og allianser. Hun har et utvalg gode hjelpere: politifolk og smågangsters, klassekamerater som kan stjele biler eller sitter i elevrådet, med tilgang til nøklene på rektors kontor. Hun går ikke av veien for å tøye grenser, men holder balansen såvidt. Serien har en moral, men er sjelden moraliserende. Det finnes rett og galt, men i enda større grad: gråsoner.
Veronica gjør typiske tenåringsting som å lyve for faren sin, den gode og kjærlige ex-sheriffen. Motivene hennes er sjelden ubetinget rene, og hun bærer på et stadig behov for hevn, både på egne og andres vegne. Til en av klassekameratene sier hun: Først beviser vi at han er skyldig, deretter tar vi igjen. Ikke sjelden sier den hun skal hjelpe stopp: nøyer seg med å få løst mysteriet, finne ut hva som har skjedd, og bakker ut før selve hevnaksjonen. Veronica har ingen forståelse for dette, noe som minner meg om en annen populærkulturell heltinne, Lisbeth Salander, aktuell på kino i den svenske filmen Män som hatar kvinnor. Lisbet Salander anses av de fleste å være hovedårsaken til Stieg Larssons boksuksess. Dette får meg til å lure på om den uforsonlige hevnersken er et ikon for vår tid. Hvor er det blitt av idealet om moralsk integritet, å ikke ville synke ned på motpartens (kriminelle) nivå? Er det noe ved dagens samfunn som gir hevnersken et mandat? I så fall har vi kanskje en forklaring på den fornyete interessen for film noir.
Referanselitteratur:
- «Humphrey Bogart’s back – but this time round he’s at high school.» Sara Hughes, The Observer, 26. mars 2006.
- «Clash of cultures drives ‘Veronica Mars’.» Bridget Byrne, The Associated Press, 22. september 2004.