Tid for å digge Tarantino igjen?

Diane Kruger i rollen som Bridget von Hammersmark
Diane Kruger i rollen som Bridget von Hammersmark

«I said; God damn! God daaammn!!» – Mia Wallace reagerer på effekten av kokain i en ikonisk scene fra Pulp Fiction. Filmen som fremfor noe fikk verden hekta på Quentin Tarantino. Jeg har vært der og tilbake, men de siste årene har jeg mistet det. Tarantino har ikke lenger vært fremme i filmbevisstheten min. Hva skjedde? Jeg savner å digge Tarantino. Men nå er det kanskje tid for å si det igjen: «God damn

Første tegn kom i fjor. Tarantino var klar med manuset til sin nye film, og sa at han hadde til hensikt å vise den på Cannes-festivalen. At det var planen. Hvor mange regissører kan nonsjalant annonsere noe slikt som den største selvfølge? Ikke mange. Og troll i ord; Inglourious Basterds, exploitation-krigsfilmen han har drømt om å lage i årevis, ble i dag bekreftet for visning i hovedkonkurransen nettopp på årets utgave av verdens viktigste filmfestival.

Og nå, som en gudbenådet tilfeldighet, har magasinet Vanity Fair i sitt mai-nummer en fersk bildeserie fra settet til Inglourious Basterds. Bildegalleriet er online, og inneholder totalt syv bilder. I tillegg til portrettet av Bridget von Hammersmark (Diane Kruger) som vi har limt inn over, får vi her for første gang se det franske stjerneskuddet Mélaine Laurent i karakter som en av filmens viktigste figurer: Shosanna Dreyfus – en ung kvinne som etter at nazistene har slaktet hennes familie rømmer til Paris og starter en kino.

Tarantino og gjengen
Quentin Tarantino med sine sentrale rollefigurer i Inglourious Basterds.

Jeg har høye forventninger Inglourious Basterds, på tross av at traileren var litt skuffende. Disse nye bildene fra Vanity Fair viser konturene av et kostyme- og sminkeunivers som jeg har en følelse av at vil gi denne filmen særegne periodekvaliteter. Det er tidsriktig, men ikke helt… autentisk. Og den «autensiteten» jeg måler i mot har jeg i hovedsak fra tidligere 2. verdenskrigsfilmer. Men Inglourious Basterds, slik jeg forstår det, vil ikke etterstrebe sannhetsgehalt – isteden virker den som en fantasiskildring som foregår inni epoken. Det er som om Tarantino og hans kostymedesigner Anna B. Sheppard (Pianisten) går for et slags parallellunivers – nesten, men ikke helt. Og jeg liker det – selv om det kanskje vil vise seg å være ganske annerledes når filmen er klar.

Så, jeg mener det er tid for å digge Tarantino igjen. Eller har det kanskje aldri vært noe avbrekk?