Diane Kruger i rollen som Bridget von Hammersmark

«I said; God damn! God daaammn!!» – Mia Wallace reagerer på effekten av kokain i en ikonisk scene fra Pulp Fiction ^[1]. Filmen som fremfor noe fikk verden hekta på Quentin Tarantino ^[2]. Jeg har vært der og tilbake, men de siste årene har jeg mistet det. Tarantino har ikke lenger vært fremme i filmbevisstheten min. Hva skjedde? Jeg savner å digge Tarantino. Men nå er det kanskje tid for å si det igjen: «God damn?»

Første tegn kom i fjor. Tarantino var klar med manuset til sin nye film, og sa at han hadde til hensikt å vise den på Cannes-festivalen. At det var planen. Hvor mange regissører kan nonsjalant annonsere noe slikt som den største selvfølge? Ikke mange. Og troll i ord; Inglourious Basterds ^[3], exploitation-krigsfilmen han har drømt om å lage i årevis, ble i dag bekreftet for visning ^[4] i hovedkonkurransen nettopp på årets utgave av verdens viktigste filmfestival.

Og nå, som en gudbenådet tilfeldighet, har magasinet Vanity Fair ^[5] i sitt mai-nummer en fersk bildeserie fra settet til Inglourious Basterds. Bildegalleriet er online ^[6], og inneholder totalt syv bilder. I tillegg til portrettet av Bridget von Hammersmark (Diane Kruger ^[7]) som vi har limt inn over, får vi her for første gang se det franske stjerneskuddet Mélaine Laurent ^[8] i karakter som en av filmens viktigste figurer: Shosanna Dreyfus – en ung kvinne som etter at nazistene har slaktet hennes familie rømmer til Paris og starter en kino.

Quentin Tarantino med sine sentrale rollefigurer i Inglourious Basterds.

Jeg har høye forventninger Inglourious Basterds, på tross av at traileren ^[9] var litt skuffende. Disse nye bildene fra Vanity Fair viser konturene av et kostyme- og sminkeunivers som jeg har en følelse av at vil gi denne filmen særegne periodekvaliteter. Det er tidsriktig, men ikke helt… autentisk. Og den «autensiteten» jeg måler i mot har jeg i hovedsak fra tidligere 2. verdenskrigsfilmer. Men Inglourious Basterds, slik jeg forstår det, vil ikke etterstrebe sannhetsgehalt – isteden virker den som en fantasiskildring som foregår inni epoken. Det er som om Tarantino og hans kostymedesigner Anna B. Sheppard ^[10] (Pianisten) går for et slags parallellunivers – nesten, men ikke helt. Og jeg liker det – selv om det kanskje vil vise seg å være ganske annerledes når filmen er klar.

Så, jeg mener det er tid for å digge Tarantino igjen. Eller har det kanskje aldri vært noe avbrekk?