Park Chan-wook er kanskje den fremste eksponenten for den nye sørkoreanske bølgen som har slått over filmverden det siste tiåret. Hans posisjon bekreftes nå også ved at hans ferskeste prosjekt, vampyrfilmen Thirst (Bakjwi), er første sørkoreanske filmproduksjon noensinne som dollarfinansieres før hjemlig lansering, og som allerede er plukket ut til landsdekkende amerikansk kinodistribusjon. Thirst produseres av amerikanske Universal Pictures og Focus Features.

Dette skjer ganske enkelt fordi Park Chan-wook gjennom sin filmografi har fremstått som et unikum; en filmskaper som bedre enn de fleste har klart å kombinere kommersiell suksess med kunstnerisk integritet og kvalitet. Og som i kjølvannet av filmsensasjonen Oldboy (2003) har fått en urokkelig internasjonal status som en av nåtidens mest spennende filmskapere. Oldboy var filmen som tok pusten fra et vidt spekter av de som ser film; fra popcornspisende kinogjengerne, til et festivalbesøkende publikum, bloggere og tradisjonelle filmkritikere. Oldboy ble elsket smalt og bredt, og gjorde at Park Chan-wook ble et navn på filminteresserte lepper verden over. Men det kanskje viktigste bidraget bak den eventyrlige suksessen, skjedde idet Park Chan-wook ble tildelt juryens «Grand Prize» i Cannes for Oldboy i 2003. Eller det vil si; kanskje var det viktigste hvem som delte ut prisen. For hvilken filmpersonlighet i dette årtusen har større popkulturell innflytelse enn Cannes-festivalens juryformann det året, Quentin Tarantino? Å koble eget navn og egen film opp mot merkenavnet Quentin Tarantino, har de siste årene gitt mange filmskapere en ufortjent «flying start» på karrieren, bare for å bli avslørt for sin middelmådighet kort tid etter. Men når Quentin Tarantino snakker i store bokstaver, lytter den massive fanskaren. Og et publikum som ellers aldri ville vurdert å oppsøke en (forholdsvis) smal sørkoreansk filmproduksjon, gjør nettopp dét. Dermed ruller snøballen for både Oldboy og Park Chan-wook.

For i likhet med andre artister som opplever øyeblikkets store suksess, revitaliseres gjerne også interessen for fortidens bedrifter. Og her satt Park Chan-wook allerede med to trumfkort på hånda i to kvalitetstunge produksjoner som nå skulle få mangedoblet sitt publikum: debutfilmen, J.S.A.: Joint Security Area og Sympathy for Mr. Vengeance. Sistnevnte en grim forløper til Oldboy, og et startskudd på det som skulle bli regissørens tematiske «hevntrilogi». En trilogi som ble fullbyrdet med Lady Vengeance i 2005, før Chan-wook overrasket med bisarr robotromantikk i I’m a Cyborg, But That’s OK – før han igjen nærmet seg mer kjent territorium med et mørkt og voldelig kapittel til filmantologien Three… Extremes.

Og vi som fremdeles er tørst på mer Park Chan-wook, har nå allerede ventet en god stund på hans ferskeste rett; vampyrfilmen Thirst. Kan vår sørkoreanske venn følge opp vampyrsuksessen til Montages-favoritt Låt den rätte komma in? Vi har i hvert fall fått blod på tann!

Thirst beskrives som en film i skjæringspunktet mellom sjangertro vampyrfilmmytologi og kjærlighetshistorie, også det med parallell til det svenske mesterverket. Vi møter presten Sang-hyun som sliter med en overveldende følelse av tvil og fortvilelse over å leve i en verden som drukner i død og lidelse. I et desperat håp om å kunne redde i hvert fall noen liv, melder han seg frivillig i et eksperiment for å finne en vaksine mot et dødelig virus. Men eksperimentet mislykkes, og Sang-hyun blir selv infisert av det dødelige viruset. På mirakuløst vis helbredes han imidlertid fullstendig, og ettersom den sensasjonelle nyhetens spres som ild i tørt gress, oppsøkes presten av mennesker som ønsker å kjenne hans helbredende kraft. Blant de som oppsøker ham, er en barndomskamerat og hans kone, Tae-ju, som Sang-hyun føler seg foruroligende tiltrukket av.

Dilemmaene oppstår når Sang-hyun kort tid etter møtet med Tae-ju opplever et tilbakefall; han kaster opp blod og dør, bare for å åpne øynene dagen etter med et akutt behov for å skygge unna solen. Han er blitt en vampyr. Og umiddelbart merker han en kroppslig vitalitet som gjør ham opprømt, frem til han sitter og suger blod av en bevisstløs pasient. Plutselig føler han bare avsky for seg selv, mens han motvillig dras mot menneskeblodet. Samtidig innleder han et kjærlighetsforhold til Tae-ju som fremdeles ikke kjenner sannheten om Sang-hyun.

Mange vil kjenne igjen ansiktet til Song Kang-ho i hovedrollen som presten Sang-hyun. Kang-ho har spilt i flere av Park Chan-wooks tidligere filmer, deriblant Sympathy for Mr. Vengeance, og har senest gjort stor suksess med The Host og The Good, the Bad, the Weird. På rollelisten er også eminente Shin Ha-kyun (fra Sympathy for Mr. Vengeance og J.S.A.: Joint Security Area) mens det ubeskrevne bladet Kim Ok-bin spiller den ledende kvinnelige rollen som Tae-ju.

Park Chan-wook beskriver selv Thirst som en kjærlighetshistorie som møter en spenningshistorie, og forklarer i et intervju med CNN at det var nødvendig å vende tematikken bort fra vold og smerte i kjølvannet av den mørke og voldelige hevntrilogien. Resultatet var den langt lettere I’m a Cyborg, But That’s OK. Med Thirst virker det imidlertid som om Park Chan-wook igjen har gravd i menneskemørket, men kanskje uten å visualisere brutaliteten like sterkt som tidligere. Filmspråket er i hvert fall på plass, ut fra trailere og bilder; mørkt og visuelt stilrent som vi kjenner det fra tidligere. I mars fikk vi se de første levende bildene i form av, i mine øyne, en perfekt komponert trailer (nå med engelsk undertekst):

Denne uka ble en ny trailer sluppet, bare for å bli fjernet kort tid etter. Sannsynligvis betyr det at det kommer en trailer i ny og forbedret versjon om litt (den første fungerte bedre). Det som uansett er sikkert er at premieredatoen nærmer seg med stormskritt. Produksjonen skal ha foregått smertefritt og effektivt, med innspillingen ferdig landet før termin. Sørkoreansk premiere er om drøye tre uker. Når, eller om, filmen får norsk kinodistribusjon er høyst usikkert. At filmen vil reise rundt på diverse festivaler gjennom store deler av året, virker imidlertid veldig sannsynlig.

PS! I mellomtiden kan du se CNNs intervju med Park Chan-wook, hvor han blant annet avslører hvilken Alfred Hitchcock-film som gjorde at han selv bestemte seg for å bli regissør: