Lukas Moodyssons første engelskspråklige film Mammut ble først møtt med god mottagelse i regissørens hjemland – hvor han vel faktisk ér profet – men deretter slått litt ut av oppmerksomhetssfæren ved en pipekonsert på filmfestivalen i Berlin. Riktignok forsøkt dempet av en god porsjon applaus, uten at dette fikk oppmerksomhet av de store mediene. Altså fikk Mammut en viss fiaskostatus innen norsk premiere, og det er litt smertefullt å se at dette går heftig utover filmens besøkstall på kino, hvor den ganske sikkert tas av plakaten snart.

Lukas Moodysson har gjennom å starte karrieren med tre ganske så forskjellige mesterverker malt seg litt opp i et hjørne han alltid vil ha problemer med å komme seg ut av. Man vil alltid ha et slags krav om at filmene hans må ha gleden, aggresjonen og den rene skjære kraften til disse første filmene, og glemme at han også må bevege seg fremover – og til siden – som kunstner. Derfor er jeg av den oppfatning av Ett hål i mitt hjärta og Container var særdeles viktige filmer for Moodysson, og dessuten svært interessante eksperimenter, som utfordrer tilskueren til å utvide begrepene for hva en film kan være. Et nylig gjensyn med førstnevnte gjorde meg også relativt imponert: Som tidsdokument er Ett hål i mitt hjärta grusomt sann, og med unntak av den plumpe, retoriske bruken av skremselsklipp, er filmens helhetlige prosjekt beundringsverdig og ofte ekstremt vellykket gjennomført. Scenene der den mannlige pornostjernen fyller sitt kvinnelige motstykkes munn med søppelmat og lar henne gi en grillpølse blowjob mens han slikker henne oppover kinnet er rett og slett et så forstyrrende bilde at jeg føler en parallell til Pier Paolo Pasoloni og hans beryktede Saló er helt rimelig.

Med Container var aggresjonen erstattet med en meditativ poetisk bildestrøm, og noe av denne midlertidige husefreden i Moodyssons sinn sitter igjen i Mammut – hans minst intense og mest dvelende film. Her har han funnet noen motiver han gjentar i en slags evig sirkel, men uten å hugge dem inn i hjertene eller magene våre. En mer moden film? Kanskje; Moodysson selv sa det vel best da han mente at Mammut var et steg i en eller annen retning – uten å vite om det er fremover eller bakover. Det som gjør at jeg – i alle fall til en viss grad – omfavner Mammut, er at den virker svært klarsynt, og ikke vegrer seg for å ta i dritt. Den er tilsynelatende litt harmløs når den tar for seg det moderne menneskets fremmedgjorthet, men slår til da mulighetene begynner å by seg. Igjen er det markedets slavekultur han vil til livs, og han illustrerer fortsatt dette bedre enn noen andre. Den filippinske hushjelpen Gloria (Marife Necesito) som får et nærere forhold til Allison (Michelle Williams) og Toms (Gael García Bernal) datter Jackie (Sophie Nyweide) enn dem selv (noe Allison får en usedvanlig sår sjalusireaksjon på), er til syvende og sist også et produkt den lille overklassefamilien har kjøpt som omsorgsmaskin for både barn og toppetasjeleilighetens vegger og flisbelagte gulv. I filmens siste innstilling spør paret seg om de må skaffe en ny hushjelp – og det later til at forståelsen av hvilken innvirkning dette har på deres datters hverdag er fraværende. Et sterkt bånd har blitt klippet over, og Allison og Tom ønsker å erstatte dette for å få deres egne liv tilbake i samme sirkel som før. Det man kunne mistenke at var en erkjennelsesreise punkteres brutalt.

Mammuts sentrale tema er hvordan voksne på ulike måter ikke klarer å forholde seg til sine barn; hvordan neste generasjon enkelt kan bli utsatt for en enorm forvirring rundt hva som er betydningsfullt og riktig, og – ikke minst – hva som er kjærlighet, og om den kan kjøpes. Moodysson har alltid vist en grunnleggende sympati for barn, og viderefører denne varmen og forståelsen i Mammut. Like glimrende som før instruerer han barneskuespillere (på flere språk) til å fremføre imponerende subtilt og nesten forstyrrende realistisk spill. Denne tematikken legger grunnlaget for Mammuts potensielt mer vaklende globale ambisjoner, og viser seg å være fundamentet som holder konstruksjonen oppe, selv i dens minst engasjerende scener. For Mammut er en litt ujevn film, som med hell kunne vært sakset ned og strammet inn. Især gjelder dette noen av scenene på Filippinene og i Thailand, som tidvis blir litt flate i sammenligning med New York-leilighetens smått klaustrofobiske rammer.

Når jeg sier at Mammut slår, er dette når filmen blir brutal i måten den overtydeliggjør sine poeng på. Moodysson har aldri vært en subtil mann, og Mammut bærer også et visst pamflettpreg i sin svært insisterende budskapsformidling; vi skal ikke misforstå noe her, og når Moodysson holder oss litt for lenge i en del sekvenser, er dette unektelig for at vi skal kjenne det sterkere til slutt. I en lang avslutningsmontasje setter han inn alle spaker og makter å heve dette opp på et voldsomt hardtslående nivå. Uredd som han er gir han faen i Den gode smak og kliner ting utover som – nettopp – et barn kunne funnet på å ha gjort det. Moodysson ser på verden med et usedvanlig filter for å spore smertepunkter og konflikter, og kanaliserer det ut med nesten ikonaktig tydelighet. Som regissøren sa selv da han begikk sitt hovedverk med Lilja 4-Ever: ”Jeg har laget dette i det samme språk som Jesus brukte, med metaforer for at menneskene på hans tid skulle forstå.” Måten han behandler et for øvrig altfor lite berørt emne som sexindustrien i Sørøst-Asia på, er både vakkert og veldig stygt på en og samme gang; de uhyggelige sengeværelsene med utslitte rosa bamser som pynt og de svette, middelaldrende mannfolkene som igler seg innpå imøtekommende ungjenter skaper gåsehud på ryggen av vemmelse. Når Moodysson viser at de prostituerte også kan være kjærlighetssøkende mennesker med intimitetsbehov – selv når de utfører yrket sitt – er det derimot bevegende menneskelig.

I sine beste scener er Mammut en vektig og mesterlig film, og som helhet er den mer tankevekkende og problematisk enn noen annen film jeg har sett i år. Den er tydelig i sitt budskap, og i motsetning til de fleste andre moderne filmskapere gjemmer ikke Moodysson meningene sine bak cellofanvegger av subtilitet og intrikat symbolikk; han er flasket opp i samme ånd som sin kunstneriske far Stefan Jarl (som samarbeidet med Moodysson om dokumentarfilmen Terrorister – en film om dom dömda), der filmens potensielle evne til å forandre verden kommer før alt annet. Og igjen er det altså markedet – i alle ordets meninger – som problematiseres; filmens tittel refererer til verdens dyreste penn, som Tom får i gave under forretningsreisen til Thailand. Den er laget av mammutbein som behandles og finslipes, slik at man kan ha minner fra fordums tid i hendene. Mon tro om det vil lages penner av menneskebein en dag også, når vi omsider er borte og glemt?

Med Mammut manifesterer Lukas Moodysson seg som vår tids ikonmaler.