Deltakere i Filmfrelst #10 er Eric Vogel, Sara Marie Vollset, teknisk ansvarlig og skribent på Montages Martin Sivertsen, samt redaktørene Karsten Meinich og Eirik Smidesang Slåen.
Filmfrelst-gjengen samles atter en gang til lidenskapelig filmsamtale. Denne gangen bestemte vi oss for å la praten flyte uten spesifikke tema, og resultatet ble en engasjert samtale. Martin starter praten med å redegjøre for hvorfor han mener Pål Øies Skjult er kjip av totalt feil grunner, og en rask sving innom besøkstallene viser at jungeltelegrafen heller ikke kan være spesielt positiv for filmen. Karsten tillater seg en kritikk av filmens ensrettede markedsføring, i kontrast til det kløktige arbeidet som ble gjort på Fritt Vilt-serien. Samtalen glir fort over på Lukas Moodysons Mammut, og Sara oppsummerer filmen som altfor omfattende, pretensiøs og i bunn og grunn litt kjedelig. Eirik trekker frem at filmen ble buet under pressevisningen ved årets Berlinale, og starter en gjennomgang av andre nordiske regissører i storproduksjoner med engelsk språk.
Dette trigger en heftig diskusjon om Lars von Trier, og avslører at Filmfrelst-gjengen har ganske todelte meninger om den danske auteuren. Eric påpeker regissørens gjentagende, og etter hans mening altfor repetative fascinasjon for å nedverdige kvinnekarakterer. De andre er derimot ganske så uenige, og påpeker von Triers evne til å fornye sitt formspråk hver bidige gang. Det eneste alle er enige i, er at Antichrist ser ut som et ganske så lovende prosjekt.
Gjengen tar en svipptur innom Crispin Glovers besøk på Cinemateket i Oslo, før Karsten forteller om et besøk i London og store inntak av Fransk nybølgefilm hos BFI, noe som trigger en gjennomgang av kjennetegn, etterdønninger, regissører og filmer berømt fra den historisk viktige bevegelsen. Anbefalingene florerer med klassikere som Les quatre cents coups, Week End, À bout de souffle og mindre kjente filmer som Paris Nous Appartient.
Eric får samtalen over i et helt annet spor, da han innrømmer at det eneste han har sett av film de siste dagene er de første 20 minuttene av My Name is Bruce. Filmen later ikke til å være verdt store samtalen, så den glir fort over Bruce Campbells karriere siden innsatsen i Sam Raimis Evil Dead-trilogi, med filmer som Maniac Cop og bak kulisse-dokumentaren Heart of Dorkness, sistnevnte et ordspill atskillig mer berømte Hearts of Darkness. Campbells noe fallerte stjerne får samtalen igjen tilbake til Crispin Glover, og hvordan avdankete stjerner ivaretar sin status selv med lite interessante filmer. Martin får inn en anbefaling til folk om å sjekke ut Glovers berømte opptreden på David Letterman-show, før en diskusjon om hva som er de senere års beste tv-serie begynner. Mad Men, Six Feet Under, Sopranos, Dexter, Lost, The Wire, The IT Crowd, The Big Bang Theory og The Guild blir gjennomgang med stigende entusiasme. Eirik innrømmer å aldri ha hørt om gamere før til alles store forskrekkelse, mens Sarah runder av det hele med en anbefaling om å ta turen til Den Norske Dokumentarfestivalen i Volda.