Har du noengang reiste på ferie til et sted som var kjedeligere enn du forestilte deg?

Du velger det fordi det ligger avsides, kanskje uten bilvei eller mobildekning. Så står du opp om morgenen og ber vertskapet om sightseeingtips, men de ser uforstående på deg. Her omkring? Nei, her er det ingenting å se. Dette er hva en stresset kvinnelig universitetsprofessor opplever i den japanske filmen Briller («Megane»). Så hva pleier folk å gjøre her? spør hun. Jo, svarer verten, de fleste kommer hit for å «skumre».

Hva betyr det å skumre? Svaret er en uklar størrelse som avsløres i filmen gjennom hint og ledetråder. Som når professor Taeko sitter på stranda og jenta Haruna sier at det er middag: hvis jeg kan forstyrre deg nå, mens du skumrer? Professor Taeko blir forbløffet, men tør ikke spørre hva hun mener.

Først senere, etter at Taeko har vært gjennom faser av kjedsomhet, skuffelse, rastløshet og opprør, flytting til et annet hotell, flytting tilbake, resignasjon, og til slutt en våknende nysgjerrighet – først da tør hun spørre verten Yuji direkte. Hva skjer når du skumrer, tenker du noe? Yuji klør seg i hodet, men prøver å svare. Du kan minnes fortida, eller tenke på noen, foreslår han. Taeko nikker, men det virker som om både spørsmål og svar bommer på poenget. Å skumre er mindre platt og opplagt enn du oppdager ved første øyekast. Assosiasjonen til verdens mest kjente buddhistiske koan er nærliggende: Lyden av ei hånd som klapper. Eller som en twittervenn skrev: Briller tar koping til en ny dimensjon.

Skritt for skritt lærer Taeko å sette pris på stedets skikker. Kvernet is fra strandboden (hvor prisen ikke er penger, men en valgfri gave), lengselen etter å bli skysset omkring på en trehjulssykkel (av den guruaktige eldre damen Sakura), eller den lett surrealistiske morgengymnastikken «Merci». Og selvfølgelig, nok en gang: skumring. Ikke i betydningen mørket faller på, men som noe du gjør på den tida av døgnet det skumrer.

På norsk åpner tittelen for en ekstra betydning, som min kinovenn argumenterte hardnakket for. Å skumre, påsto han, må bety å studere bølgene som skummer mot stranda. Jeg liker teorien, fordi den lar deg skumre når som helst – og kanskje hvor som helst? Hvis du ikke trenger skumring for å skumre, kan du også greie deg uten havet? Å skumre handler om en bevissthetstilstand, som kanskje blir mer oppnåelig jo lenger unna klisjéene du kommer. Som Haruna sier når Taeko forteller at hun liker å se sola gå ned: Å skumre til solnedgangen, er ikke det litt… konvensjonelt?

Flere norske anmeldere framhever Brillers terapeutiske kraft. Den skal være en lise for stressete storbymennesker, om du ikke har tid til ferie så ta en kinotur osv. Jeg blir bare irritert ved tanken. En «bedagelig pustepause», «matglade livsnytere», en «vakker komedie som puster med magen»? Etter min mening gjør dette filmen mer ufarlig enn den er. Briller kan være vanskelig å fange, men noen suppesøt idyll er den ikke. Feriestedet er utenfor sesong, det er kjølig i lufta, og strendene ligger øde på en litt truende måte. Hovedpersonen kjenner seg utrygg, hun er i villrede om de andres motiver, og blir stadig utsatt for små passiv-aggressive dueller. Humoren ligger i absurditet og forvirring, mer enn i feelgood-stemning.

Regissør Naoko Ogigami gir oss ingen overflatisk ferieperle med Briller, men en dypt filosofisk film. Poenget er ikke å reise på ferie, men å innta en buddhistisk-filosofisk holdning: Sannheten lar seg ikke nagle, bare sirkle inn.