Hele gjengen samlet til hyggelig lag på stranden.

Mennesket er vel dypest sett et ganske voldelig vesen – og da mener jeg hovedsakelig i dets tanke. Hver eneste dag fortrenger vi dette, og alle inntrykk bygger seg opp til enstor og verkende byll, som vi for alt i verden ikke tør å slå hull på. I stedet lar vi tankene rive kjøttet av hverandre, og i romantikkens rus foredler vi ”det som var” til noe svelgelig. Men før eller siden kommer likevel volden, og filmfenomenet Mamma Mia! ^[1] er – om vi snakker om fortrengt, potensiell vold – en av de voldeligste filmene jeg noensinne har sett.

Når jeg vil hevde at Mamma Mia! er et av tiårets betydelige kunstneriske uttrykk, handler ikke dette om at gladmusikalen har kvaliteter, men om at den etterlater merker på alle som ser den. Filmen er nær sagt umulig å rense ut av kroppen – den lar seg rett og slett ikke fordrive når den først har funnet deg som vert. Og ettersom Mamma Mia!-viruset har smittet majoriteten av folket, er det bare naivt å underslå dens betydelighet og makt.

Jeg tror kilden til alt sammen er pinlighet. Den oppstår nesten hver eneste dag, og vi omgår den med list for å spare sjelen for den opprivende ydmykelsen, som er rollespillsamfunnets verste fiende – å bli avkledd og stå naken foran skrikende latter fra horder av folk er marerittets verst tenkelige utgang. Når slike pinligheter omsettes i andre former elsker vi dem, og behovet for å oppleve dem har hatt en bratt stigningskurve, hvis samtidens kunstneriske uttrykk er symptomatisk for noe som helst. Her blir Mamma Mia! et absolutt høydepunkt. Den har blitt omfavnet som Folkets film – en hyggelig og morsom film, som liksom setter kurs mot et gresk eventyrrike, slik at de økonomiske vanskelighetene familien møter på gjennom en serie statuskrav i Fellesferiens ånd, for en sart stund kan forglemmes. Og den mest effektive formen for slik fortrengningsretorikk er tydeligvis pinligheter, for hvorfor i all verden skulle ellers de klassiske sangene i Mamma Mia! fremføres så uutholdelig stygt? Og hvorfor skulle innpakningen være så hinsides smakløs og ulekker – filmen ser rett og slett ut som en reklame for Stena Line, og da med alle de assosiasjoner til spilleautomater, syntetisk taxfreegodteri og duften av menneskets undergang som dette vekker (perfekt illustrert med selve båtmetaforikken, for øvrig). Scenen for alt sammen er en gresk øy av plast, foran en elendig projisert falsk bakgrunn ikke engang særs svaksynte kan hengi seg til å tro på.

Jeg mener altså at det må være en intensjon bak alt sammen – en så tvers igjennom luguber produksjon kan ikke være et uhell, her må det være en bakmann med større tanker enn det filmen øyeblikkelig synger ut om. Metoden er meg ukjent, men det må ligge et helt ufattelig godt grep om folkets undertrykte traumer, når vitser helt strippet for noe som ligner det som er morsomt får folkemengder til å briste sammen i knestående av gaplatter.

Derfor tror jeg at disse grepene graver etter noe som befinner seg langt utenfor det morsommes periferi – ja, noe som snarere ligner på smerte! Denne smerten er det jeg omtaler som den indre volden, som bare i ytterst sjeldne tilfeller får innta faktiske former. Her er det via pusterøret, for latteren som oppstår i møtet med Mamma Mia! er slik jeg kan forstå det en slags fortrengt gråt som gradvis eskalerer til smertefulle skrik om hjelp. Folk er livredde for å ikke forstå, for å være den ene blant mange; i jakten på den normotiske tilværelsen har man gjennom mediene fått kunnskap om at det finnes en film der ute som definerer denne normaliteten. Når man omsider finner veien til kinolerretet og forvirres i møtet med den genuint umorsomme og direkte ubehagelige filmen, må noe likevel trykkes ut; det fordervede tungsinnet må omsettes, og alle hjelper hverandre i et slags felles toalettbesøk, der de syrevaskede matrestene fra det siste årets opplevelseshorisont ender i en felles skål – eller snarere døpefond? For barna skal jo også skylles i dette helvetet, slik at de allerede fra svært ung alder får vite at slike sjøbrisglitrende plastikkparadisvisjoner representerer en rus man skal hige etter. Sjelden, ja faktisk aldri, har jeg sett en så ekstrem suggesjon i kinosalen, og aldri har jeg kjent meg mer fremmedgjort eller pinlig berørt.

Å le av det som ikke er morsomt, er en tvangspreget, voldelig handling. Der folket snarere trenger en hvit vegg å slå på, oppsøker de i stedet Mamma Mia!, og får kanalisert ut sitt fortrengte jeg gjennom tvungen latter/gråt. Det er rett og slett groteskt! Og nettopp derfor er det farlig å avslå filmen som en trivialitet; dens posisjon som det mest oppsøkte kunstverket i nyere tid, er et signal som vi må ta til etterretning. En slik massepsykose kan med letthet innta nye, fysiske former, og ligne en slags krig, som et resultat av en serie voldshandlinger. For hva er egentlig forskjellen mellom å le av Mamma Mia! og å le av en som blir dratt ned buksene på midt i skolegården?