Norden har fått mye omtale sålangt under årets Berlinale. Vi har flere filmer med både i konkurranse og sideprogrammer, men der majoriteten av disse fortsetter trenden med melankolske, håndholdte, dystre, lakoniske, kornete produksjoner, er situasjonen på markedet en helt annen. Titler som danske Flammen og Sitronen, vår egen Max Manus og svenskenes Maria Larssons evige øyeblikk, bidrar til at salgsagenter og distributører oppdager en ny side ved vår hjemlige filmindustri. Nemlig at den kan være nettopp dét – en industri. De nevnte titlene får ikke bare oppmerksomhet fordi er massive produksjoner som fint kan konkurrere med kvaliteten på det større filmnasjoner gjør lenger sør, men også fordi de omhandler lokalt forankret og tildels (for dem) ukjent tematikk.

Den store interessen filmene har møtt i de respektive hjemland; Rekordmange på Flammen og Sitronen eksempelvis, får også mye oppmerksomhet. Statistikken der andelen besøk på hjemlige produksjoner er rekordhøy i de respektive nordiske landene imponerer. I vårt naboland Danmark var denne andelen på hele 30% i fjor, mens Sverige og Finland havnet på rundt 20-25. The Hollywood Reporter oppsummerer på følgende måte i sin daglige festivalavis: What’s driving the nordic boom is not the dark dramas and experimental cinema many outside the region associate with Scandinavia. Instead it’s big budget epics, quirky horror and mainstream comedies that are pulling in the audiences.
For mange er nok dette en aldri så liten overraskelse, kanskje attpåtil et uttrykk for en pågående kursendring i den nordiske filmproduksjonen. Horrorfilmene og komediene bransjebladet referer til er blant annet våre egne Fritt Vilt-filmer og La den rette komme inn. Sistnevnte er solgt til over 50 land sålangt, og omtales som fjorårets kanskje største og beste overraskelse. Finland får også mye oppmerksomhet, ikke minst for sine lavt budsjetterte konseptfilmer innen både animasjon og horror, et marked også Norge markerer seg i med Død snø og Rovdyr. Den eneste som sliter med å nå ut, er den nordiske komedien. Aller verst ser det ut til å ha gått for Lange flate ballær-gjengen, som ingen later til å ville ha noe med å gjøre. For som det kommenteres noe lakonisk; det trass i at de er laget av regissøren bak Pink Panther 2 og den kommende Karate Kid-remaken Harald Zwart.

(Denne saken ble opprinnelig publisert hos Rushprint ^[1])