Hobbiten: Femhærerslaget er tredje og siste film i Hobbiten-trilogien, og den sjette og høyst sannsynligvis siste Tolkien-filmatiseringen fra Peter Jacksons hender. Nå er siste trailer til denne siste filmen sluppet – én måned før premieren.
Jeg må bare innrømme at det nærmest er en lettelse å skrive at det nå er slutt på Jacksons Tolkien-filmatiseringer. Ringenes herre-trilogien (2001-2003) er og blir hans store mesterverk; et fullstendig enestående tilfelle som Hobbiten-trilogien (2012-2014) aldri har klart å matche. Publikum løser riktignok fortsatt sine billetter – kanskje i håp om å spore en gnist fra gammel storhetstid – men samtalene om Hobbiten-trilogien har i det store og hele vært preget av likegyldighet og frustrasjon over Jacksons stadig mer cgi-infiserte uttrykk.
I traileren til Hobbiten: Femhærerslaget føles det som om det knapt finnes et eneste bilde som er filmet på et studiobygget sett med taktilt produksjonsdesign, grovt sydde kostymer, håndfaste sverd og andre rekvisitter. Selv om det garantert er mange slike bilder her og der i filmen, så er følelsen av noe genuint og analogt forsvunnet fra filmskaperverket til Jackson mellom Ringenes herre og Hobbiten. Det er den store sorgen, i alle fall for meg, med disse nye filmene.
Sommerens teaser-trailer til Femhærerslaget må dessuten sies å være en langt mer forlokkende smakebit enn denne nye traileren. Her i dette ferske, siste klippet er det den store krigens uunngåelige fremmarsj som ene og alene står i sentrum. Musikken i traileren holder omtrent samme insisterende press helt fra starten, og den programmessige inklusjonen av et dusin kjente rollefigurer skal få oss til å føle på filmens mulige bånd til Ringenes herre-trilogien. (Selv om Hobbiten-trilogiens ‘look’ er så radikalt mye glattere og digitalt, at det vil bli vanskelig å se for seg en naturlig bro mellom Femhærerslaget og Ringens brorskap.)
Uansett – filmen skal naturligvis oppleves når den har premiere 10. desember, og forhåpentligvis kan den by på noen storslåtte sekvenser og rørende øyeblikk. Men det føles tryggest nå å gå til filmen med moderate forventninger.
