Regissør og filmfotograf Nicolas Roeg er død (1928-2018)

Som i en erkebritisk utgave av «rags to riches» startet Nicolas Roeg som tekoker i filmbransjen. Deretter klatret han i gradene mot en status som hyllet regissør. Etter syv tiår som aktiv filmarbeider og filmskaper, døde han 23. november, 90 år gammel.

Roegs regikarriere startet med psykedeliske og på den tiden svært kontroversielle Performance (1970), som han regisserte sammen med Donald Cammell. Etter debuten beveget han seg videre på egen hånd, med Walkabout (1971) og Don’t Look Now (1973); hans to kanskje mest innflytelsesrike verker.

Den britiske filmskaperen hadde et særdeles godt håndlag med åpningssekvenser, noe de to nevnte filmene er slående eksempler på. I Eureka (1983) er de første 20 minuttene helt strålende, et kunstnerisk overflødighetshorn som syder av surrealisme og besettelse. Resten av filmen er dessverre ikke like god. Roegs filmografi er av det eklektiske slaget, der enkelte filmer står støtt som betydningsfulle mesterverk, mens andre er datert kuriosa.

«Walkabout» (1971)

Det var som filmfotograf Roeg fikk sitt gjennombrudd, etter å ha arbeidet seg oppover på settet. Før han regidebuterte med Performance hadde han hatt ansvar for kameraet i blant annet François Truffauts første fargefilm Fahrenheit 451 (1966), samt i deler av Lawrence of Arabia (1962). Roegs inspirerte bruk av klare farger, uortodokse utsnitt og rare vinkler, som spiller en så fremtredende rolle i hans egne verk, finner man også igjen i flere av filmene han fotograferte.

I en film som Richard Lesters noe oversette, men lysende Petulia (1968), står Roegs kamerabruk helt sentralt i fremstillingen av rollefigurenes følelsesliv. Samtidig handler det ikke bare om fotografi, det handler om kinematografi, en forskjell Roeg selv fremhevet i et intervju med The Guardian fra 2005: «You make the movie through the cinematography – it sounds quite a simple idea, but it was like a huge revelation to me. Curiously, it sank for a while when video and commercials came in. Because they had very little story to tell and they just had one thing to sell, they could have magnificent photography but not great cinematography».

«Don’t Look Now» (1973)

Roeg la alltid vekt på det visuelle i filmene sine. Flere av de mest sentrale scenene i Don’t Look Now og Walkabout foregår uten dialog, og det som er av replikker drukner gjerne i omgivelsene. Dette enten som følge av det overveldende naturlige, som i den australske Walkabout-ørkenens ubarmhjertighet, eller det trykkende overnaturlige, som i Don’t Look Nows gåtefulle Venezia. I alle tilfeller trenger lydene rundt rollefigurene seg på og forsterkes, som små elementer ladet med energi oppå de allerede intense bildene.

Under den nervepirrende jakten mot slutten i Don’t Look Now lukker John Baxter (Donald Sutherland) en port; musikken opphører, og hvert skritt, vindkast og åndedrag fylles med mening. Han befinner seg nå i hjertet av sorgen over datteren som døde i filmens begynnelse, fortapt i et forlokkende håp om at det er hun som løper omkring mellom Venezias kanaler. Det okkulte har vist seg i korte øyeblikk gjennom hele filmen – nå lar Roeg dette omslutte hovedrolleparet fullstendig, med snirklende tåke, urovekkende ul, overraskende kamerabevegelser.

Roegs lek med klipperytme, lyd og filmfoto sammenfalt med hans syn på tid – en styrende instans i våre liv som vi aldri vil få kontroll over. «We divide it up between linear and lateral time and bang, maybe it all goes sideways – who knows?», filosoferte Roeg i et intervju med SFX Magazine i august 1999. Nå har han selv gått ut av tiden.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>