Trailer

Nerver i høyspenn i den første traileren til Joachim Triers Thelma

I kveld ble den første traileren til Joachim Triers nye film, Thelma, sluppet. I tråd med forventningene, er førsteinntrykket at Trier beveger seg inn i et pirrende sjangerlandskap.

Regissør Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt har ved flere anledninger snakket om sin kjærlighet til sjangerfilm – ikke minst horror og thrillere. Med Thelma har de etter sigende laget en film som slekter på både Brian De Palma og italiensk giallo, men som likevel er en utpreget auteur-film, og et naturlig steg videre for Trier.

Traileren antyder at Thelma er relativt subtil i sin sjangertilknytning, samtidig som vi allerede nå får glimt av situasjoner og settinger som kan minne om de nevnte inspirasjonskildene. Atmosfæren virker både forlokkende og truende på samme tid, og castingen av Eili Harboe som kristen og usikker sørvestlandsjente – som i møte med storbyen Oslo får kjenne på intense voksesmerter og et gryende begjær, med tilhørende samvittighetskvaler – virker spot on. Filmen har for øvrig et budsjett på nærmere 50 millioner norske kroner, så vi kan trolig forvente oss flere innslag av visuelle effekter som skal levendegjøre hovedpersonens overnaturlige evner.

Nedenfor kan dere se den ferske teaser-traileren. Vi krysser armer og bein for at Thelma blir invitert til Cannes! Norsk kinopremiere blir 15. september.

*

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 27 kommentarer

  1. Øyvind Hellenes sier:

    Jesus kristus! Ser jo heilt fantastisk ut. Når kan vi forvente norsk kinopremiere?

  2. Geir Lian sier:

    Spennende, meget spennende !

  3. Thomas Robsahm sier:

    Norsk premiere 15. september.

  4. Mikkel sier:

    Herlig, når offentliggjøres Cannes-programmet?

    • Det skjer til uken… torsdag 13. april, ifølge den franske avisen Le Monde. I artikkelen spår også journalisten at Triers Thelma er en av de heteste skandinaviske filmene til å sikre seg en plass. Men ingenting er sikkert, før programsjef Thierry Frémaux leser opp listen.

  5. Mads sier:

    Spørs om det blir sideseksjonen Directors Fortnight på Trier i år?
    Er ikke det mest sannsynlig?

    • Ikke nødvendigvis. Det er ikke noe spesifikt mønster som taler for det i alle fall. (Desplechin ble henvist til Quinzaine i 2015, men «Mine beste dager» var jo helt på høyde med de beste filmene i hovedkonkurransen.) Trier gikk gradene med «Oslo, 31. august» i Un Certain Regard og så «Louder Than Bombs» i hovedkonkurransen, og dersom man skal spå at «Thelma» nå vil bli henvist til det ikke-offisielle sideprogrammet, burde vi hatt noe konkret empiri som tilsa det i forkant. Sjanger er jo ikke nok, ettersom mange sjangerfilmer har fått delta i hovedkonkurransen. Så så lenge vi ikke har det, bør jo filmen ha seriøse muligheter til å plasseres i det offisielle programmet.

      Hovedkonkurransen og Un Certain Regard er uansett de første seksjonene som offentliggjøres nå på torsdag, og dersom filmen ikke blir å se der, er det da Quinzaine man må håpe på – som etter sigende da offentliggjøres uken etter påske.

  6. HansOlav sier:

    Hvorfor får denne regissøren så mye omtale her? Reprise var bra. Oslo 31 er en skit dårlig film etter min mening. Om vi legger filmfestivaler til siden. Og alle anmeldere til side. Lytter til folket. Dem jeg kjenner som har sett filmene hans synes de er kjedelig og veldig forutsigbare. I Oslo 31 august følger man en SPOILER mann som vil ta selvmord. Han tar selvmord. Det er ingen steder i filmen man overhode er i tvil om han blir å gjøre dette. Skuespilleren er flink men ikke en gang føler jeg karakteren er interessant. Så dette er bare et spørsmål. Det er flere regissører der ute som har samme skryt fra kritikerne, men som overhode ikke kommer seg hjem til det “vanlige” publikum. Er det ikke på tide at man begynner å høre på publikum? Spesielt siden det er statlige penger dette går fra. Se på Trier som en kunster. Vel både Oslo og Reprise kunne vært laget for 1/4 del av budsjettet det ble laget for. Hadde kanskje ikke skåret like høyt på det tekniske men uansett burde jo dette ikke ha noe å si for dere filmkristikere. Vi som elsker fantasy, sci fi og skrekk må belage oss på mye dårlig effekter, dårlig skuespill og annet. Men vi godtar dette om historien er bra. Mange filmer lages for under millionen. Som ser dyrere ut enn det både reprise og oslo 31 til sammen. De trekker 100 ganger besøkstallet til kinoer og blir alt fra kult hitter eller blockbustere. Andre filmer blir spring brette til større filmer. Men at man skal kunne lage slike kunstfilmer for budsjett for 10-30 millioner som Trier får mener jeg virkelig er å kaste dritt over det norske folk som taler med å betale skatt, så kinobilletter og ønsker videre å se regissører lage filmer de/vi ønsker å se.

    Dette er nok det samme som ordtaket (kaste stein i glasshus) med å kommentere dette på en film side som dette. Men det finnes vel ingen bedre plass å nettopp ta det opp. Om noen her inne kan drøfte det ordentlig? For selv om DU som anmelder eller filmviter synes Trier er verdens lys i filmlaging så synes jeg han er en av landets kjedeligste og minst farlige regissører. Traileren ser ikke ut som en 30 millioners film. Den ser ut som en normal norsk spillefilm som kanskje blir bra for den prøver å være veldig mystisk. For meg er det kult om Trier kommer med en spennende film. Men det er aldri kult at man lager en film som dette kun fordi noen få i dette landet mener han er the big shit, når han aldri har fått bevist det.
    Sist jeg tok dette opp i vg så ble det linket til at filmene hans har tjent inn pengene sine på utenlands salg. Dette er også noe jeg stiller store spørsmålstegn til da filmer overhode ikke tjener så mye penger i utenlands salg. Har flere produsent venner i bransjen som definitivt har laget filmer som har tjent mye mer penger i utlandet, men fortsatt ikke stiger over 4 millioner grensen. For at han skal tjene på det så må han først tjene inn 80% av budsjettet i Norge på filmen. Stemmer dette? Eller kan noen produsenter her vise til tall som går dette i mot? Ikke noe synsing denne gangen. Håper noen kan komme med klare tall eller i det minste være ærlig.

    • Fredrik Andersen sier:

      Du har et svært annerledes syn på film enn det jeg har. Det virker som at en god film for deg må være en blockbuster med tradisjonell Hollywood-dramaturgi og gjerne en masse effekter. Dette er på ingen måte en slik film, og det er jeg glad for. Det at du og “dem du kjenner som har sett filmene hans” ikke liker dem, sier for meg langt mer om dere enn om filmen.

      Dette er en særdeles dyp og følelsesladet film som krever et visst intellekt for å virkelig kunne nytes og forstås. Den er ikke for alle, og den prøver heller ikke å være det. Du ser en kjedelig karakter som går rundt i Oslos gater før han til slutt tar livet sitt, mens jeg ser så utrolig mye mer. Jeg føler smerten til karakteren i hele kroppen, jeg kjenner på tankene hans, jeg blir tatt med på en emosjonell reise. Filmen er gjennomgående poetisk og vakkert laget, og den forteller store ting med små, subtile grep.

      Det er nok flere enn du tror som kan sette pris på denne filmen. Jeg liker heller ikke de smaleste kunstfilmene, men denne er virkelig ikke så smal som du skal ha det til. Noen ganger kan det være lurt å holde litt tilbake med å kritisere noe man åpenbart ikke forstår.

    • Fredrik Andersen sier:

      Glemte å nevne: Her snakker jeg altså om Oslo, 31. august!

  7. HansOlav sier:

    Jeg ser på filmen som veldig smal. Treng ikke være smal i så måte som tidligere Michael Haneke filmer eller russiske arthouse fra tidlig 70 tall. Det jeg mener med small film om denne er at filmen er en hotel cæsar episode pimpet opp med godt gjennomført materiale. Historien er helt forutsigbar. Følelsene er plassert ytterst i bildet kanten så man SKAL kjenne det da våres stakkarslige 30 åring sliter i filmen. Men det viktigste er at vi må ha kunst pauser. Disse kunst pauser er noe jeg ser går igjen i Norsk film. Noe jeg hater. Oslo 31 så har du sykkel scenen. Eller all slow motion filmingen. Ja Gud vis oss en mann som sliter i 5 minutter med slow motion. Erik Poppe bruker dette i alle sine filmer også. Kunst pauser kaller jeg det for. For det er når regissøren berger seg inn på kunstneriske deler for å fortelle en historie lettere. Enten med hjelp av å hoppe i handling, eller komme seg videre på et vis omman står fast, eller som i dette tilfelle fortelle følelser. Det er gjort på akkurat samme måte en million ganger tidligere i film, tv og annet. Men av en eller annen merkelig grunn så klare ikke folk som deg å bli lei av det. Man brukte det på 80 tallet også i komersiell setting. Batman serien som gikk på tv brukte den de pang smokk bang øyeblikkene. Eller på 90 tallet så brukte scream filmene en kniv som delte scenen i 2 for å komme seg videre. Men mainstream film har kommet seg mer og mer bort fra dette. Så kanskje art house må det også? hvorfor er det sånn at så lenge det er en art house film så gjør det ikke noe om den er forutsigbar. Kan du med handa på hjerte si at du ikke viste slutten i det du hadde sett 10 minutter av filmen? Fortsatt Oslo 31 jeg snakker om.

    Jeg personlig liker smale filmer. Liker store filmer. Liker filmer som gir meg noe. Verken reprise, oslo eller lauder ga meg en dritt annet enn å titte på klokken 20 ganger. Reprise hadde noe humor med seg som fungerte. Så den skal ikke lynsjes like hardt.

    Kan si at lignende filmer jeg har likt om man skal se på distribusjon og masse de når ut til. Jeg likte turist (humor og spenning holdt meg gående igjennom den. Ble litt langtrekt og synes de norske skuespillerne spilte noe dårlig i den, men ellers god film)
    Moon (helt suveren sci fi film som virkelig kan gå under samme betegning).
    Mamma (En film som hele tiden lekte med føleler og man viste aldri hvordan menneskene skulle reagere)
    Idiotene (morsom og explisive så det hyler)

    Dette er noen av filmene jeg mener er det dere sier om Trier. Jeg mener gutter er fødd med en gullskje opp i rumpa. Fikk støtte på sin første film. Så går den bra på noen festivaler. Han treffer noen punkt med filmen som fungere filmatisk. Så er alle hans filmer master grade filmer. Oslo 31 er et eksempel etter min mening på en film som bommer helt. Louder bommer så mye at man treng ikke gå inn på det engang. Søk litt på google så kommer det opp hvor mye den floppet. Se på budsjette å mål det i penger den har tjent inn. Eneste grunnen til at produsentene støtter den er for de vil selvsagt ha mere penger til Trier, da tjener jo de mer penger.

    men som jeg sa tidligere. Har ingen ting i mot Trier som regissør. Bare slutt å dytt så mye skryt over på han. Uansett om Thelma viser seg å være den nye Låt den retta komme inn filmen. Så må han enda lage 2-3 filmer til i samme klasse før dere hyller han som den nye regi kongen. Hvorfor snakker dere heller ikke så varmt om de som faktisk gjør det enormt mye større? Tommy Wirkola, Morten Tyldum, Harald Zwart, etc. Dem lager enormt store filmer over dammen. Klarer å lage mindre filmer i Norge som går bra å trekker folk. Har egne fans og ikke minst gir masse penger til landet våres så folk som Trier, Hamer og Poppe får lage disse små filmene som NESTE ingen ser?

  8. Andre sier:

    Utrolig arrogant å forvente at et tidsskrift som Montages skal tilpasse seg dine meninger når den vanlige oppfatningen ER at Joachim Trier er den mest spennende norske filmskaperen i sin generasjon. Hans anerkjennelse i det internasjonale kritikermiljøet og det faktum at han inviteres til Cannes for å konkurrere med filmene sine er umulig å motsi uten å bare henfalle til personlig smak, er jeg redd. Harald Zwart gjør det sykt mye større i Hollywood altså? Agent Cody Banks og Mortal Instruments er jo virkelig enorme suksesser og fantastisk anerkjente mesterverker verden har husket på og fortsatt å omtale i årevis etter de hadde premiere…

  9. HansOlav sier:

    Det jeg stiller spørsmål til er hvorfor han er det? Om man skal bruke cannes og arthouse som argument kommer man ikke langt. Spørsmålet er hvordan han kan være det når han ikke når massene. Han har laget 3 spillefilmer så langt. Jeg må vel kunne stille spm til dette å etterpå forklare hva jeg mener om alt det skryte.

  10. Dag Sødtholt sier:

    Kanskje du burde prøve å tenke tanken at det er ikke alltid det som når ut til massene som har den høyeste kunstneriske kvaliteten. Og når et nettsted som dette skriver om film er det den kunstneriske kvaliteten man ofte er interessert i. Men hvis du titter litt rundt på Montages skriver man ikke sjelden også om filmer med bred publikumsappell. Det er ikke enten-eller her, men nyanser og mangfold.

  11. Mikkel Storm Glomstein sier:

    Prisverdig at du kommer med innvendinger, Hans Olav. Men om “Reprise” “ikke gav deg en dritt annet enn å se på klokken 20 ganger” – selv om du ikke vil at den skal “lynsjes så hardt” fordi den har litt humor – “Oslo 31 august” avfeies fordi du “skjønte slutten etter ti minutter” og den er et eksempel på en film som “bommer helt”, og du ikke vil diskutere “Louder than Bombs” fordi den “bommer så mye at det ikke er vits i å gå inn på den engang”, er jeg litt usikker på hvor hensiktsmessig det er å diskutere dette. Det greieste er antagelig å konkludere med at vi har ulik filmpreferanse, og kanskje også erfarer tilværelsen litt forskjellig. Dog uten at det er noe galt i noen av delene.
    Spørsmålet i forlengelsen blir naturligvis (som i andre kunstdiskusjoner) om det er mulig å si at noe film er objektivt bedre enn annen film, og om film kan være verdifull uavhengig av om den er populær blant massene eller ikke. Selv mener jeg måten Trier bruker film til å uttrykke presise og treffende observasjoner, skildre situasjoner, relasjoner og nyanser ved det å være menneske gjør filmene hans verdifulle. På en måte Harald Zwarts arbeid ikke gjør, og – vil jeg anta -heller ikke har ambisjoner om å gjøre. Jeg synes også måten Trier bruker filmspråk er interessant, også slik verkene hans inngår i en filmtradisjon, eller større filmkontekst (selv om andre – bl.a. på Filmfrestepisoden om Oslo 31.august vil være uenige). Kaféscenen i Oslo 31.august fungerer godt som eksempel på en scene som gir meg glede i seg selv, og for meg peker mot interessant måter å uttrykke menneskelig erfaring gjennom film.
    Personlig mener jeg Triers filmer – og ikke bare Trier, men også Eskil Vogt, Dag Johan Haugsrud etc – er blant det mest interessante kulturelle produktene som har kommet fra Norge dette årtusenet. Og helt opplagt – uavhengig av seertall – har en egenverdi, som vil holde seg (og trolig på en helt annen måte enn f.eks One Night at McCools, som føles veldig irrellevant og uinteressant, men som sikkert/muligens/forhåpentligvis har gledet mange allikevel).
    Noe av grunnen til at ikke flere har sett disse filmene handler vel kanskje vel så mye om at Norge fremdeles mangler/lenge har manglet filmkultur. Det skyldes delvis mangel på god filmjournalistikk (Montages har bidratt til å endre det, Ulrik Eriksen er en interessant stemme, men stadig utsettes man for fordummende/uinteressant filmjournalistikk), dels en sterk teatertradisjon (som har bidratt til teatralsk skuespill – i ferd med å bedre seg, men selv filmer som “Kongens Nei” skjemmes av mindre roller der for å få det til å funke er nødt til å forsøke forestille det at karakteren . i tillegg til å å kommandere Oscarsborgfestning – har en lidenskapelig teaterinteresse som har preget ham såpass at han tidvis, og særlig når blir opphisset, snakker med diksjon som er unaturlig, tydelig og stiv), og kanskje dels at vi har hatt markante utøvere innenfor andre uttrykksformer (Ibsen, Grieg, Munch, Hamsun), men ikke film, og derfor ikke har sett på film som en likeverdig og verdifull kunstform. Noe som har drevet talentfulle aktører inn i andre uttrykk. I Paris står gamle damer i kø midt på dagen for å komme inn på Godard-retrospektiver, i Norge har de endt opp i boksirkler, eller på teater. Det virker som en del av dette er i ferd med å endre seg (selv om kinofilm selvsagt også presses fra andre kanter). Men det er trist at det tar så lang tid at “Blind” – som burde vært den store snakkisen i kulturlivet i 2014 – i mellomtiden kun blir sett av 16 000 på kino, og Louder than Bombs 40 000.
    Du har naturligvis lov til å være uenig, Hans Olav, men jeg er veldig glad for at vi har Montages som evner å diskutere og levendegjøre norsk film, og også plassere den i kontekst som gjør det lettere å se hva den har å komme med. (Og gleder meg i det minste over at vi har en felles forkjærlighet for Låt den retta komme inn, Turist og Mamma)

  12. Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

    Hans Olav: Nå vet jeg ikke hva som menes med å “nå massene”, men det er jo litt ironisk at det argumentet brukes mot nettopp “Oslo 31. august”, når den er blant de få norske filmene med tydelige kunstneriske ambisjoner som har nådd et forholdsvis stort publikum. 66 000 solgte kinobilletter i Norge og 150 000 solgte i Frankrike. Plusser man på streaming og DVD (og distribusjon i store deler av verden) så gir jo dette høyst respektable tall, og ikke noe som kan brukes som en innvending mot filmen. Tvert imot.

    Men dersom sammenligningen er Zwarts “Karate Kid” som ble sett av “svimlende” 250 000 på kino i Norge så er det noe alvorlig galt med premisset for diskusjonen. Besøkstall er ofte relevant i en filmdiskusjon, men når filmen blir målt utelukkende i kvantitet er vel allerede selve filmdiskusjonen over.

    Du gjentok poenget ditt med et spørsmål om ikke andre også skjønte slutten av “Oslo 31. august” allerede etter 10 minutter. Det at man vet at karakteren skal ta livet sitt er jo en av filmens styrker, da det lader alle møtene i filmen og gir scenene en ekstra følelsesmessig dimensjon.

    Så forskjellig kan man se det, og det er noe av sjarmen med å diskutere kunstuttrykk.

    Trier er absolutt ikke noe ‘keiserens nye klær’-fenomen om det er det du prøver å påpeke.

  13. Lasse Holdhus sier:

    Interessant debatt her!

    Jeg er forsåvidt på lag med deg HansOlav, selv om språket ditt er noe ubalansert. Jeg deler også et nag mot Trier, som ikke baserer seg så mye på filmspråket, men heller innholdet han velger. Han er en stor bidragsyter til at den intellektuelle filmen i norge beveger seg farlig mot en småborgerlig selvgodhet, hvor det ikke blir stilt spørsmål til hva som blir laget fra et sosialpolitisk perspektiv.

    For eksempel – i triers filmer skildres nesten utelukkende ekspepsjonelle og ressurssterke personer med fortapte skjebner. Og de befinner seg selvfølgelig i vigelandsparken eller på blindern. Det samme med Haugerud, Vogt, Giæver. Det blir for navlebeskuende, og dermed også flate og uinteressante for et større publikum.

    Jeg spør meg selv, skal det intellektuelle filmspråket bare være reservert til Oslos vestkant? Hvorfor har ikke noen av disse elitistiske filmkunstnerne vi har i norge interesse av noe annet enn seg selv? Har ingen lært noe av Margareth Olin? Eller Aksel Hennie eller Wam og Vennerød? Eller filmhistorien overhodet? Har de ikke sett Pasolini, Dardenne, Bresson?

    Og hva i pokker skjedde med dette sinnsykt polariserte filmmiljøet i norge? – Hvor vi på den ene siden har folkelige blockbustere (som gjerne skildrer norge som en gylden og heltemodig nasjon), og på den andre siden smale kunstfilmer uten kraft? Det er jo ikke rart vi får diskusjoner som dette her. Dere klarer jo ikke å snakke sammen en gang.

    Jeg syntes at folk også bør være kritiske til de filmskaperne med velutviklede filmspråk. Og jeg gir HansOlav rett i å kritisere Trier, og det syntes jeg flere i denne debatten burde også, uavhengig av hvor godt filmspråket er.

    Nei, filmen er proletariatets medium, og de beste filmene kommer fra ueksepsjonelle kår. Det er vel ikke rart bare dokumentaristene får det til her til lands.

    PS: Og hva skjedde med Erik Poppe? Hvorfor lager han plutselig Kongens Nei?!?

  14. HansOlav sier:

    Stiller vel egentlig bare ikke så sterkt her inne da jeg ikke har den beste måten å legge fram ting på. Men kan prøve litt bedre.

    Først! Om du tar Oslo 31 August som et eksempel. 14.230.000 millioner kostet denne filmen. Da er ikke lanseringsbudsjettet lagt inn både for inn og utland. Om den har rekket 60 000 billetter på kino tilsvarer det en ca sum av 1. 8 millioner. Så gang det med 2! Så har du total inntekt i Norge på kino.
    Men tror dette blir feil da filmen ble sett av mange for halv pris. Da kinoene ga den ut med 50% rabatter.
    Så kommer utenlands salg. Noe jeg synes er interessangt å høre fra produsentene selv. Men etter snakk med andre produsent venner så ligger det mest sannsynlig på godt under 2 millioner. Så dvd og tv salg. La oss være veldig snill her å si 1 million. Da er vi oppe i 6 millioner. Filmen er enda 8 millioner i minus i Norge. Men i markedsbudsjettet så har den sikkert tapt flere millioner også.

    Så da er vi enig om at filmen er langt fra en suksess historie pengemessig? Så la oss gå inn på festival sirkuset. NFI støtter filmer for festivaler. Det er også kjent at har man klart å fått inn en film tidligere på prestisje festival så vil det være mye enklere senere også. Da har du et navn. Med NFI i ryggen som reiser også rundt i verden på festival sirkuset så vil det uten tvil være en stor hjelp for Triers film. Dette bygger bare igjen opp på dette med å bruke statlige penger kun for egen gevinst. Han er elsket nede av kunsteliten på NFI så da bruker de alle pengene på han.

    Jeg stiller meg fortsatt spørsmål hvorfor? Om han er en suksess så burde vel han klare seg selv snart? Spesielt siden alle skryter han opp i skyene over internasjonal suksess.

    Dette er en bra side til tider synes jeg. Men det er alt for mye fokus på enkle individer etter min mening. Trier er den værste og derfor nevnte jeg han.

  15. Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

    Hvis å “nå massene” er å tjene inn alle støttemidler og gå i pluss, så er det en annen sak ja. Nå vet ikke jeg hva tilfellet er med Oslo 31., men regnestykket ditt ser uansett litt pussig ut. Det er svært forskjellig hvor mye man tjener på utenlandssalg, da det finnes mange forskjellige avtalemodeller med salgsagenter og distributører, hvorav noen modeller gir mye penger i kassa ved ved stort billettsalg, mens noen rettigheter selges for en høyere pris, men hvor mindre eller ingenting av billettsalget tilfaller produksjonsselskapet.

    Jeg trodde poenget ditt var at en film staten hadde brukt penger på måtte nå et publikum. Og det har jo filmen gjort på en måte som nok alle involverte er fornøyde med.

    Det er jo nettopp skillet mellom den rent kommersielle filmen og film med mer kunsterisk verdi som er bakgrunnen for at vi har et slikt støttesystem som vi har. Når midler fra staten sørger for at en kvalitetsfilm, som de fleste setter stor pris på, blir sett av ca 100 000 nordmenn (kino, Streaming, DVD, lineær TV), så er det velbrukte penger. Særlig om man sammenligner med alle de støttekronene som havner i prosjekter som flopper både kunsterisk og kommersielt, som dessverre skjer ganske ofte.

    Statlig støtte til norske filmer er ofte diskutert, men det blir bare så veldig feil å bruke Oslo 31. august som et eksempel mot et slikt system eller regissørens kvaliteter.

  16. HansOlav sier:

    Det med budsjettet kommer vi ingen vei med om ikke en produsent vil snakke åpent om det.
    Men jeg tror ikke filmen har tjent mer enn det jeg skrev, heller mindre!

    Jeg mener ikke det er feil. Det er en film som virkelig er hatet av mange. Hatet på den måten at folk blir regelrett sint på anmelderne der ute som lurer de til å tro filmen er noe annet enn det den er. Dette er et tema som er skyggelagt her i Norge. Man blir regelrett lynsjet om man tar det opp av kultureliten. Noe av grunnen kommer nok av at Norge er så lite film land at man må sutte litt P for å bli akseptert.
    Jeg personlig skulle ønske hele NFI ble byttet ut på en fei. Så man fikk inn nye (kanskje yngre) hoder som følger tiden. Den andre rekken med jobber jeg skulle ønske ble byttet er filmkritikere. Når jeg leser kritiker så går jeg til utlandet. Ikke alltid jeg er enig, Men som regel så treffer de på analysen eller oppsummeringen på ting som fungere eller ikke fungere. Norske filmer er dette umulig på da de kommer på kino lenge før de blir anmeldt i utlandet.

    Om jeg oppsummerer ting jeg ikke liker med norsk film de siste årene så er det følgende.
    Alt for mange gutter på haugen filmer. Max Manus, Birkebeinerne, Kongen Nei, Kon-tiki, Kautokeino Opprøret, etc. Alle filmene er feige og selges for storslåtte enn de faktisk klarer å levere. Enkle av de tilfellene er det faktisk flaut å se filmen. Birkebeinerne og Max Manus er de værste kandidatene.

    Kunstfilmer laget for kunstere. Dette er de værste. Trier sine filmer som Oslo 31 august og den amerikanske filmen hans. Som jeg tror NFI stilte med penger på (noe som ikke gir noen mening med tanke på reglene de har) er filmer som man kunne vært foruten. Men her er det mye værre eksempler. La oss ta filmer som Lønsj, Pax, 5 Løgner, mennesker i solen, etc. Dette er filmer som stinker værre enn alt annet laget på denne jord. Da sammenligner jeg med lavbudsjettsfilmer laget på ungdomskolen til sex filmer fra statene på 70 tallet. Jeg vet jeg overdriver med å sette Trier sine filmer i samme bås. Men jeg mener bare at disse filmene havner under samme liste når det kommer til intetsigende filmer for en masse som har svart på at de ikke vil ha det.

    • Dag Sødtholt sier:

      Nå begynner du å tone flagg ser jeg; det er eliten som skal rases mot: “Hatet på den måten at folk blir regelrett sint på anmelderne der ute som lurer de til å tro filmen er noe annet enn det den er. Dette er et tema som er skyggelagt her i Norge. Man blir regelrett lynsjet om man tar det opp av kultureliten. Noe av grunnen kommer nok av at Norge er så lite film land at man må sutte litt P for å bli akseptert.” Det kan virke som om du anklager anmeldere for å være bevisst uærlige. Da kan det være greit om du framsetter disse beskyldningene under fullt navn. Dessuten later det fortsatt som om du ikke kan forstå at det går an, ærlig og redelig, å ha andre meninger enn deg om en film.

  17. HansOlav sier:

    Dette blir for dumt. Du vil ha mitt fulle navn? Hvorfor? Fordi jeg tar opp et tema som ingen andre tør å ta opp i offentligheten, men veldig mange snakker om utenfor rampelyset? Du kan ikke med full ærlighet si at du ikke tror norske anmeldere i sin helhet gir norsk film litt bedre karakterer kun fordi dem er norsk?

    • Jeg er heller ingen stor fan av norsk film, generelt sett. Jeg elsker Joachim Trier (spesielt Oslo for sin ærlige og usminkede avbildning av depressjon), er en beundrer av Vogts Blind (har stor tro på han som filmskaper), men du må helt tilbake til 2015 for å finne en norsk film som virkelig gjorde inntrykk på meg (Kvinner i for store herreskjoler og Svenskjævel, følger Montages Analysen for lanseringsdatoer).

      Jeg synes det var ekstremt trist å se Bølgen bli valgt ut til å representere landet for Akademiet, da den for meg ikke hadde et snev av norsk kulturarv i sitt formspårk. Det handler kanskje like mye om at vi ikke har et veldig tydelig formspråk, som at den i mine øyne apet Hollywoods. Det skaper selvsagt mer kommersiell film, og film som har større sannsynlighet for å nå ut til et bredt publikum i og rundt Hollywood, men er det ikke også litt trist at det det Amerikanske (internasjonale) publikummet blir å forvente fra Norge er “hvite menn som overkommer store odds i et episke eventyr?”

      Jeg har enorme innvendinger mot Morten Tyldum og Rønning-brødrene som filmskapere, og nå som de stiller såpass sterkt med filmer som Passengers og Pirates of the Carribean, har jeg ikke spesielt dårlig samvittighet når jeg sier at jeg blir å hoppe over deres kommende filmer med mindre venner, bekjente eller kritikere jeg respekterer/ofte er enig med overtaler meg til noe annet. Jeg vil derimot IKKE hoppe over filmer som The Rules for Everything, en “kunstfilm” som fikk hele pressekorpset i Norge til å synge den samme noten. Jeg har også store innvendinger mot den, dessverre.

      NÅ! Grunnen til at jeg legger ut om mitt forhold til norsk film her er dette: Jeg forstår hvorfor enkelte kritikere ofte hyller disse filmene. Jeg er uenig; i noen tilfeller er argumentasjonen/fokuset ikke helt på plass – som hos meg, som hos deg, som hos alle andre fra tid til annen – men alt kommer ned til en ting. Du, Hans Olav, sier du forstår at det handler om ulike meninger, du sier du bare presenterer din mening og stiller spørsmål til (hele!) kritikernorge, men saken er at kritikernorges meninger er representert i deres enkeltanmeldelser.

      En diskusjon rundt om “norske anmeldere gir norske filmer bedre terningkast” kan være interessant, men under andre forutsetninger. Diskujonen her startet vel om Oslo 31. August, og det er selvsagt helt innafor å hate den filmen, men når du spør HVORFOR kritikere liker den, må jeg spørre om du har lest Montages sine tekster om den? Søren Birkvads Analysen, Dag Sødholdts eksepsjonelt interessante “Alt skal glemmes, men ikke Oslo…,” intervjuet med Jakob Ihre, og Eirik Smidesang Slåens “Perspektiver på det norske filmåret 2011.” I disse tekstene kommer det i mine øyne godt frem hvorfor i hvert fall disse kritikerne liker Oslo, 31. August. Jeg har lest titusener av ord om The Rules for Everything og forstår hva enkelte liker ved den, som rett og slett ikke falt på plass hos meg. Jeg synes også det er langt mer interessant at et lite land som Norge får lage filmer som The Rules for Everything, Oslo, Det som en gang var, De Nærmeste osv. enn at vi prøver å konkurrere med Hollywood i katastrofe-filmer og store historiske dramaer. Men enda mer interessant, en kombinasjon av begge.

      (skriver dette raskt under lunsjen, så beklager skrivefeil og eventuelle forvirrende formuleringer.)

  18. Tore Andre Øyås sier:

    Per Morten, du setter gode ord på det som Hans Olav trolig sliter litt med, så takk for det!

    Som filmanmelder og kritiker selv, kan jeg også skrive under på at jeg på ingen som helst måte gir en norsk film bedre kritikk bare fordi den er norsk, heller mer snarere tvert i mot. Jeg tror det er en (dessverre) veletablert myte og en debatt som har rast i mange mange år her til lands, og selvsagt kan det være vanskelig å holde seg i objektivskjorta når man blir nasjonalstolt av Max Manus eller Kongens Nei.
    På den andre siden oppleves jo også en del av norsk film såpass streit, kjedelig og rett frem at den vekker det stikk motsatte i meg som kritiker; jeg blir mer provosert, småsint og stiller spørsmål til hvorfor mye norsk film nettopp er så enkel og ‘sett det før’-aktig. Av samme grunner tror jeg heller ikke de fleste norsk kritikere gir norsk film særlig mye bedre kritikk enn utenlands.

    Og Hans-Olav; ikke glem at vi kritikere også er mennesker, og ikke generiske betalte roboter som “alltid” liker det sære og antikommerse, for da tar du veldig feil.

  19. Tonny Albrigtsen sier:

    Problemet er vel heller det særs unyanserte synet på film som legger føringer for enhver debatt her. Montages, for eksempel, har lagt seg på en merkelig linje av formalisme blandet med intellektuelt tankegods, og når jeg leser artiklene deres får jeg følelsen av at om de ikke er skrevet av samme person, så kunne de vært det. Det er merkelig for meg at så mange skribenter/kritikere mener akkurat det samme om så mange filmskapere og filmer. Denne debatten er også et prima eksempel på den typen holdning som skader diskusjon. Istedenfor å prøve å nyansere meningene, kaster Dag seg over Hans Olav fordi han ikke skriver særlig bra, og behandler ham som en uverdig debattant til tross for at argumentene hans er vel så viktige som de han selv står for. Dårlig definerte begreper som kunstnerisk verdi og intellektuelle ambisjoner er ikke endelige størrelser, og vinner heller ikke diskusjoner.

    Når det er sagt er du veldig aggressiv, Hans Olav. Jeg forestiller meg at den høye hesten du blir møtt med i stor grad kommer av det. Jeg blir selv oppgitt av svulstig nonsens som “pirrende sjangerlandskap” og “utpreget auteur-film”, og det i en artikkel som er merket med <>. Høres mer ut som reklame for en film man ikke har sett.

    Hva angår Trier som filmskaper, likte jeg 31. august ganske godt, mens Reprise fanget en stemning som i all sin latterlighet er ganske definerende for tiden den kom ut. Louder Than Bombs så jeg vel ti minutter av før jeg irriterte meg nok til å finne noe bedre å gjøre.

    Jeg tror ikke norske kritikere bevisst anmelder norsk film bedre enn annen film, men i et så lite miljø er det bare naturlig at man tråkker forsiktig. Personlig har jeg mer problemer med holdningen om at norsk film skal repareres gjennom mer eller mindre intellektuell diskurs. Det virker som man veldig gjerne vil at norsk film skal være bra, men det har vel ingenting med kritikk å gjøre? Et beslektet problem er de vilkårlige terningkastene, som ikke kan brukes som bevis den ene eller andre veien, selv om enkelte ser ut til å tro det.

    Jeg setter pris på at Montages går i dybden på en måte jeg selv ikke gjør med sine analyser, men savner en mer relaterbar måte å skape entusiasme rundt film på.

    • HansOlav sier:

      Beklager om det virker kvast fra min side. Er slik jeg snakker. Kan ligge noe i dialekt og måten å diskutere på kanskje? Jeg står overhode ikke bastant på alt jeg sier. Er åpen for meninger og synsinger. Det kan virke slik på måten jeg skriver kanskje. Det beklager jeg veldig.

  20. Tonny Albrigtsen sier:

    Det skulle stå redaksjonen mellom klemmetegnene.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>