Miloš Forman (1932–2018)

Nekrologen nedenfor er skrevet av Erik Ivar Sæther (f. 1992). Han er regissør og manusforfatter med bachelorgrad i film- og videoproduksjon fra NTNU. Han studerer nå ved manuslinjen på Den norske filmskolen. Les hans artikler om den tsjekkoslovakiske nybølgen her, her og her.

*

Lørdag kom den triste nyheten om at Miloš Forman er død, 86 år gammel. Forman hadde en bemerkelsesverdig karriere som regissør og manusforfatter, først som del av den tsjekkoslovakiske nybølgen på 1960-tallet, deretter som respektert amerikansk regissør med storsuksessene Gjøkeredet (1975) og Amadeus (1984).

Forman, som ble amerikansk statsborger i 1977, sovnet inn etter kort tids sykdom på et sykehus i Connecticut, der han bodde med sin tredje kone, Martina, og deres to tenåringssønner. Hans siste film ble dermed Goya’s Ghosts (2006), med Javier Bardem og Natalie Portman – som dessverre ikke viste Forman fra sin beste side.

Andre filmer fra hans sene periode fikk derimot gode skussmål av kritikerne, men de utmerket seg ikke kommersielt og fikk ikke rotfeste i populærkulturen på samme måte som klassikerne hans. Man kan få en følelse av at Forman i de senere år ble en glemt gigant i filmverdenen.

Gjøkeredet og Amadeus er fortellinger ”alle” blir kjent med (selv møtte jeg Amadeus i musikktimene på barneskolen), men filmskaperen Miloš Forman er en historie i seg selv. Ved å se på hans bakgrunn og særegne arbeidsmetode i den tsjekkoslovakiske perioden, ser man de amerikanske storfilmene hans i et nytt perspektiv. Først og fremst blir man bevisst på Formans yndlingstema: Individet i konfrontasjon med samfunnet.

«Audition» var Miloš Formans debutfilm.

Tragedie og frustrasjoner

Barndommen hans ble sterkt preget av nazistenes okkupasjon. Foreldrene var innblandet i motstandsarbeid inntil de ble anholdt og senere drept i konsentrasjonsleirene Buchenwald og Auschwitz. En onkel tok seg om gutten, som videre tilbrakte noen år på en fin kostskole. Der delte unge Miloš sovesal med tre andre kunstnere in spe, nemlig regissørene Ivan Passer og Jerzy Skolimowski, samt dramatikeren Vaclav Havel (som senere ble president i Tsjekkoslovakia etter kommunismens fall).

Da Forman tok fatt på studiene, ble han mot sin vilje plassert på manuslinjen på FAMU, den nasjonale filmskolen. Han elsket riktignok å finne på historier, men han var fast bestemt på å skyte dem selv. Etter studiene fulgte noen frustrerende år. For eksempel ble et manus omsider godkjent av det statlige dramaturg-rådet etter to år i utvikling, for dagen etter å bli stanset som følge av personlig inngripen fra president Novotny!

Den tsjekkoslovakiske perioden

Gjennombruddet kom med Audition (1963), der Forman arrangerte en falsk audition og filmet de håpefulle og litt naive jentene foran mikrofonen. Disse dokumentariske opptakene ble kombinert med en enkel fiksjonsfortelling om en jente som prøver å få tillatelse av sin sjef til å dra på auditionen. Her oppsto spirene til det som skulle bli Formans metode for filmene Black Peter (1964) og Loves of a Blonde (1965).

Sammen med sine medforfattere Jaroslav Papousek og Ivan Passer skapte han det som er blitt kalt ”Forman-skolen”, en metode der elementer av cinéma verité og neorealismen ble anvendt for å gi en sannferdig skildring av livet, sorgene og gledene til vanlige mennesker. Forman brukte amatører i rollene og filmet på location. Castingen var alltid briljant, som han selv sa: «Skjønnhet er kjedelig. Jeg ser mer skjønnhet i ansikter som ikke kan kopieres.»

Alt dette bidro til å gi filmene en realistisk atmosfære, men samtidig var Forman tydelig på at improvisasjon ikke var nok til å lage en god film – det må finnes et sterkt manus i bunn for å sikre kvaliteten. Forman hadde et tydelig kunstnerisk prosjekt, og disse tre første filmene er underfundige og såre skildringer av hva som skjer når ungdommer krasjer med voksenverden og dens forventninger.

«The Firemen’s Ball».

Til tross for internasjonal hyllest, var regimet i Tsjekkoslovakia kritiske. De kunne ikke forstå hvorfor Forman og hans kumpaner laget filmer om late og ulykkelige tenåringer når de heller kunne skildre de sunne og virksomme ungdommene i det blomstrende kommunistparadiset! De fantes visstnok der ute på jordene og byggeplassene, ifølge propagandaen, men for Forman var virkeligheten viktigere.

Hans neste film skulle bli spikeren i kista for hans status hos myndighetene: The Firemen’s Ball (1967). Ved å skildre de aldrende brannmennenes fest og fordervede moral, blottla Forman den hyklerske og idiotiske tankegangen i regimets styre. Nå var samfunnskritikken eksplisitt og hatsk, noe ikke bare staten lot seg provosere av: Co-produsent Carlo Ponti klaget over at filmen var blitt et politisk verk og trakk ut pengene sine. Filmens distribusjon ble så i tur reddet av ingen ringere enn Francois Truffaut. Forman var på alles lepper og tilbudene fra utlandet lokket.

Høyt skum i Hollywood

Da de sovjetiske panservognene i august 1968 rykket inn i Praha og satte en stopper for Dubčeks reformprosjekt, befant Forman seg i Paris. Han emigrerte videre til USA, der han i 1971 fikk sin engelskspråklige debut, Taking Off (1971), en film som tematisk og stilmessig slekter på hans tsjekkiske filmer, men endte opp som en flopp. Livet var med andre ord ikke enkelt de første årene etter emigrasjonen. Hans kone og to sønner kunne ikke forlate Tsjekkoslovakia og selv levde han fra hånd til munn.

Redningen kom fra uventet hold: Michael Douglas. Han utviklet en film basert på Ken Keseys roman One Flew Under the Cuckoo’s Nest (1962), og han så Miloš Forman som et godt valg både kreativt og budsjettmessig (han var billig). Resten er historie: Gjøkeredet (1975) vant de fem store prisene på Oscar-utdelingen (beste film, regi, manus, mannlige og kvinnelige hovedrolle) og gjorde umiddelbart Forman til en ettertraktet mann i Hollywood.

Formans videre filmografi vitner om stor spennvidde, alt fra hippiemusikalen Hair (1979) til enda et drama om et individ i konflikt med samfunnet, The People vs. Larry Flynt (1996) med Woody Harrelson. Nok en egenrådig figur ble portrettert i Mozart-biografien og kostymedramaet Amadeus (1984), som tok hjem hele åtte Oscar-priser. Amadeus ble filmet på location i Tsjekkoslovakia og i Prahas Barrandov-studio, noe som markerte Formans etterlengtede retur til hjemlandet. Gjennom karrieren beholdt han på landsmannen Miroslav Ondříček som fotograf, mannen som også skjøt hans tidlige filmer.

Valmont (1989) med Colin Firth ble overskygget av Stephen FrearsDangerous Liaisons («Farlige forbindelser», 1988), som var basert på samme kildemateriale. Man On the Moon (1999) ble en triumf for Jim Carrey i rollen som komikeren Andy Kaufman, mens Forman slet med å nå gamle høyder. Filmen ble reaktualisert i fjor med bak-kamera-dokumentaren Jim & Andy: The Great Beyond, som viser Carreys totale transformasjon til Kaufman og Formans fåfengte forsøk på å temme ham.

Til tross for enkelte nedturer, står Formans karriere som en påle i filmhistorien. Han klarte kunststykket å bli både en stor sentraleuropeisk regissør og en «Great American Director», slik Ernst Lubitsch og Billy Wilder gjorde før ham.

Den Miloš Forman man opplever i intervjuer var en intelligent, varm og humoristisk fyr med umiskjennelig aksent og stemme. Han vil bli dypt savnet, og vi takker for filmene. Som Josef Škvorecký har uttalt: «Miloš klarte å nå både mannen i gata og den intellektuelle.» Jeg avslutter med Formans råd til håpefulle filmskapere: «Det aller viktigste er å underholde. Det er hva du gjør i tillegg som gjør det til kunst.»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Dag Sødtholt sier:

    Courtney Love on Milos Forman:
    “Milos, you were my first role model for what a real man was. Against all odds, and a horrified studio, you plucked me from an audition and used your own money to get me bonded and insured, based on my word that I would not do drugs (I did not) Doing a good film is fun but Milos made it a joy. I was so free, so blessed, and so supported. I discovered what being treated like a princess was for the first time. He was always gentle and always brought out my best. I was surrounded by love on both of my films with him, and other than Kurt and Frances, they remain the highest points in my life. Playing for 100k people is awesome but it’s nothing compared to being directed by this tender man, who had also seen such hardship growing up – his mother died in Auschwitz and his father rumored to have been killed by the KGB. He was once jailed for going to an Ella Fitzgerald concert along with his best friend, the young playwright (and future Czech President) Václav Havel. He was a genuine auteur and not a baby when it came to casting – zero compromise. I recall on the set of Man on the Moon I was sent into his trailer as he dined over his steak (medium rare), his wine (always Pétrus), and cigar (illegal Cuban) to argue casting Chicago. He wanted me and Bebe Neuwirth and he wasn’t budging. I was fighting for a huge popstar and he looked at me with his twinkling, crinkling, tender eyes with a flash of irony – and maybe pissiness – and said, “You tell ME about CASTING, Miss Courtney Love?” I shut my trap then and there. Milos accepted me and my demons. He introduced me to my extended family – Edward, Woody, Danny and the wonderful Jim Carrey. We have lost a cinema giant, my heart goes out to his beautiful and loving wife Martina, their children Jim and Andy, and the rest of his family. To all of us who he put on the map and to all of us who watch Amadeus or Cuckoo’s Nest over and over and over – the joy that man gave was unparalleled only by the joyous way he chose to the joyous way he chose to live his life. Milos, I’ve told you a million times, but I’ve never loved a human being the way love and admire you. Purely, joyously and devastated,
    Your Courtney. “

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>