Vi har vært på kino og sett regissør Ridley Scotts nye film Napoleon, og diskuterer resultatet i denne podkastepisoden. [1]

Hver gang høydepunktene trer ut av den matte tåken i Napoleon, er det kunstneriske nivået så skyhøyt at det bare forsterker ønsket om noe mer helhetlig visjonært. [3]

«Er Joker en samfunnsreformator? Neppe. Ikke mer enn Travis Bickle i Taxi Driver, i hvert fall.» Jo Nesbø skriver om fjorårets mest omdiskuterte film.

Before The Visit came M. Night Shyamalan's early masterpiece The Village. Mismarketed and misunderstood as a horror movie, it has gained a following as a mood piece of pastoral beauty, intense emotion and stylised lyricism.

Joaquin Phoenix har tidligere spilt i M. Night Shyamalan-filmene Signs og The Village, og nå har den eksentriske skuespilleren opprettet en dialog om et nytt samarbeid med regissøren.

En ny "mellomfilm" fra Woody Allen er som regel ensbetydende med god underholdning. Irrational Man fyker av gårde, og etterlater akkurat nok spørsmål hos tilskueren til å vare litt lenger enn spilletiden. [1]

In Signs scenes do not only exist to drive the plot forward. Their formally distinctive staging creates additional layers, encouraging meanings and symbols, often enigmatic. [1]

Vi ruser oss på hippie-fabelen Inherent Vice i denne episoden av Filmfrelst.  [1]

Signs offers rich allegorical subtexts of dreams, magic and the aliens as metaphors for the characters' inner demons. We also chart references to The Birds, and analyse the masterful cellar sequence and the film's ending.

M. Night Shyamalan is particularly adept at creating a set of hidden motifs that govern the film. We look at circles, water, doors, houses, the sky and how they operate in two brilliant horror set pieces.

Her bærer tungt på en inderlighetsestetikk som nesten er for søtladen og naiv til å kunne være sann.

Her er enkelt sagt ei fortelling om han og «henne», om kjærlighet mellom mann og maskin, som er like mye melankolsk melodrama som romantisk komedie.

Vi skrur på mikrofonen og lar redaksjonen drøvtygge på PTAs tungtfordøyelige nye masterverk. [16]

The Master er mystisk og disig, voldsom og tilbakeholden på samme tid. Vi kan puste lettet ut: Paul Thomas Andersons etterlengtede film ble fantastisk. [12]