Cannes 2013: Michel Gondry er ikke kjent for å spare på det kreative kruttet, men i hans siste film Mood Indigo går det helt over styr. Som en nyutdannet reklameskolestudent pøser han på med så mye ideer at man nesten mister pusten – dessverre ikke på den måten man helst skulle ønske, mer på et kvelende vis, der man snapper etter luft fra kinosetet. Likevel er det umulig å ikke la seg imponere av Gondry, som så lekende lett realiserer den ene ko-ko ideen etter den andre.

Som så ofte ellers hos franske Michel Gondry er fortellingen barnlig sjarmerende og naiv, med en melankolsk undertone som gradvis gir seg til kjenne. Mood Indigo er i bunn og grunn Love Story på en sjenerøs dose ecstacy, og med betydelig mer vimsete rollefigurer enn i den tåresprutende 1970-tallsklassikeren. Vi følger Colin (Romain Duris) og Chloés (Audrey Tautou) tilblivelse som par, etterfulgt av en rekke berusende opplevelser for de nyforelskede, som etter hvert blir et ektepar – før Chloé i søvne svelger noe rart som kommer svevende fra soveromsvinduet. Konsekvensen av dette er at en vannlilje begynner å gro i lungene hennes, noe som gjør henne alvorlig syk og fører paret ut i elendighet.

Et vennepar av Colin og Chloé rammes også av sykdom. Chick (Gad Elmaleh) er besatt av filosofen Jean-Sol Partre (som både i navn og utseende åpenbart er en parodi på Jean-Paul Sartre), en besettelse som går ut over både ham selv og kjæresten Alise (Aïssa Maïga). I tillegg spiller Omar Sy (De urørlige) en slags altmuligmann for alle fire, blant annet som kokk hjemme hos Colin, men han er også en god venn.

Det er typisk for Gondry som auteur å la rollefigurenes følelser og stemninger få projisere seg i omgivelsene rundt, kanskje særlig i Evig solskinn i et plettfritt sinn og The Science of Sleep. Når rollefigurene i tillegg som regel er veldig uttrykksfulle, ofte med mye energi og store følelser som skifter fort, blir filmenes mise-en-scène deretter. I Mood Indigo blir Gondry-uttrykket en ren og skjær overdose – ikke minst i filmens første del, som er en eneste hurra-meg-rundt. Det skjer nye, absurde ting i det surrealistiske hverdagsuniverset hele tiden; særlig på kjøkkenet til Colin, der animert mat, en mann i musekostyme og en TV-kokk avløser hverandre. Det er vanskelig å henge med på hva som foregår før kjærligheten inntreffer, men samtidig er det klart fra første øyeblikk at denne filmen handler om form.

Gondrys sedvanlige forkjærlighet for det analoge kommer til uttrykk også i Moon Indigo. Blant de visualiserte ideene er en stop motion-animert ringeklokke som oppfører seg som en bille, og en GPS-løsning bestående av en virkelig person med en diger pil som viser veien inne i en falsk «skjerm». Regissøren ser også ut til å være inspirert av både impresjonistisk og ekspresjonistisk billedkunst, i tillegg til frittflytende jazz – «Mood Indigo» er da også et jazzstykke av Duke Ellington. Etter hvert som filmen utvikler seg i en mer sorgtung retning for rollefigurene, blir også omgivelsene gråere og mer industrielle, helt til filmens siste akt utspilles i sort/hvitt. En tonebrytende sekvens mot slutten virker tydelig inspirert av Jean Epsteins stumfilmmesterverk The Fall of the House of Usher, som ikke bør utdypes nærmere grunnet spoilere, men som setter en definitiv prikk over i-en for Gondrys overflødighetshorn.

Problemet er at de klumsete rollefigurene er så altfor underutviklet – de engasjerer aldri, i motsetning til dem vi har sett i Gondrys tidligere filmer. Selv om for eksempel Stéphane (Gael Garcia Bernal) i The Science of Sleep var en ufyselig type, fikk jeg sympati for ham og lot meg berøre av de håndlagde effektene som speilet hans personlighet. I Mood Indigo renner kreativiteten over alle sine bredder, noe som kunne vært fantastisk hvis det visuelle ble noe mer enn bare quirky effekter, men stort mer enn pussige innfall blir det dessverre ikke.

Et snev av sjokk og vantro inntreffer når Chloé blir syk, som skyldes det utrolige over at alt det uvirkelig skjønne og problemfrie som aldri så ut til å ta slutt, likevel kunne ødelegges. Men den brutale hensynsløsheten i en sykdom, som kunne blitt ekstra sterk gjennom ekspressive overdrivelser, utnyttes dessverre ikke godt nok i Mood Indigo. I stedet berører ikke rollefigurene og kjærlighetshistorien en gang når sykdommen inntreffer, hvorpå Colin må ta seg jobb på en nitrist, DDR-aktig fabrikk. Melodramatikken blir bare langtekkelig og slitsom, der ikke en gang bedårende Audrey Tautou appellerer.

Med Mood Indigo demonstrerer Michel Gondry at han fortsatt er sulten som kunstner. La oss bare håpe at han ikke har brent av alt kruttet her, men i stedet har fått ristet av seg nok energi til å lage noe som kommuniserer litt bedre neste gang.

Diskutér denne artikkelen

Den påkostede nyinnspillingen 20,000 Leagues Under the Sea er blant Disneys kommende storsatsninger, og skal regisseres av ingen ringere enn David Fincher. Med finansiering og manusforfatter Scott Z. Burns om bord på undervannsbåten ser det absolutt ut til at filmen blir en realitet, men grunnet en antatt castingforsinkelse er filmen nå utsatt på ubestemt tid.

Brad Pitt var opprinnelig tiltenkt rollen som Kaptein Nemo, men etter at Pitt valgte å trekke seg fra prosjektet ser det ut til at Disney og Fincher sliter med å finne en ny Nemo. Og det kan virke som Disney, etter fiaskoen John Carter, trår litt ekstra varsomt for å få det rette mannskapet om bord på fartøyet.

20,000 Leagues Under the Sea er opprinnelig en fransk eventyrroman fra 1870 om Kaptein Nemo og hans besetning på undervannsbåten «Nautilus». Historien har blitt gjenfortalt en rekke ganger innen flere ulike kunstgrener. De mest kjente filmatiseringene kan sies å være Georges Méliès‘ stumfilm fra 1907, og Richard Fleischers storsatsning med Kirk Douglas i rollen som Kaptein Nemo fra 1954 – også produsert av Disney.

Tidligere i år ble det offentliggjort at Australia støttet prosjektet med i overkant av 130 millioner mot at innspillingen finner sted der. Dette er den høyeste summen et land har betalt for å få en produksjon flyttet til seg.

20,000 Leagues Under the Sea fremstår som et annerledes, men spennende prosjekt for Fincher. Vi krysser håpefullt fingrene for at filmen går i opptak i løpet av 2014.

Diskutér denne artikkelen

Cannes 2013: I en fersk pressemelding sendt ut tidligere i kveld, kunngjør Arthaus at de har gjort sitt første filmkjøp i Cannes. Asghar Farhadis Le passé blir å se med Arthaus-logo på norske kinoer i løpet av året.

Farhadi gjorde i 2011 stor suksess med dramaet Nader og Simin – et brudd, som også ble distribuert av Arthaus i Norge. Filmen fikk Oscar for beste fremmedspråklige film, samt Gullbjørnen under Berlinalen, og anses vel totalt sett allerede nå som en slags klassiker.

I vår festivalpodkast om Le passé fremkommer det at Montages-redaksjonen er noe delt om filmens kvaliteter, men jevnt over blant internasjonal presse i Cannes har dette blitt raskt kategorisert som enda et solid og gripende drama fra den iranske regissøren.

Se traileren til Le passé (antatt norsk tittel Fortiden) nedenfor, og hør vår mottagelse av filmen her.

Diskutér denne artikkelen

Cannes 2013: Om bare få dager ser vi Nicolas Winding Refns Only God Forgives i Cannes, og som en perfekt oppvarming er tre nye klipp nå sluppet på nett. Forventningene øker nå ytterligere noen hakk.

Only God Forgives er utvilsomt blant filmene i årets hovedkonkurranse i Cannes som har størst forhåndshype. Disse tre nye klippene understreker igjen at Refn nå beveger seg videre i sitt brutale og kompromissløse univers; kanskje enda mer enn det vi var vitne til i hans forrige Cannes-bidrag, Drive. Kristin Scott Thomas vises som den beinharde moren til den, på overflaten, heller stille og avbalanserte Ryan Gosling.

Som i tidligere klipp og trailere til Only God Forgives bærer også disse nye smakebitene likhetstrekk med Gaspar Noés Enter the Void og Irreversible, og det er vel ikke uten grunn at Noé ble ble observert på settet til Only God Forgives.

De nye klippene tilfører ikke noen ny viten om Only God Forgives, men er med på å holde forventningene på et skyhøyt nivå bare få dager før verdenspremieren. Se de nye klippene under:

Diskutér denne artikkelen

Cannes 2013: I denne episoden diskuterer vi festivalens kanskje mest etterlengtede film for Montages-redaksjonen, Sofia Coppolas The Bling Ring.

Festivalpodkastpanelet består også denne gang av Lars Ole, Sveinung og Karsten, og i denne episoden fremgår det tidlig i samtalen at Sofia Coppola står meget høyt i kurs hos alle tre. Coppolas filmografi blir derfor emne i starten av episoden, før vi går inn i The Bling Ring – som her i Cannes har blitt vist i sideprogrammet Un certain regard.

Ingen spoilere i denne episoden. God lytting!

Diskutér denne artikkelen

Cannes 2013: Verdens viktigste filmfestival er i gang igjen, og vi er nå klare med den første av årets festivalepisoder – hvor vi bl.a. diskuterer Asghar Farhadis nye film Le passé, som deltar i hovedkonkurransen.

Montages-redaksjonen er i år representert i Cannes av Lars Ole, Sveinung og Karsten, og alle tre deltar i denne episoden. I tillegg til Le passé kommer vi inn på to andre filmer – The Wait av M. Blash (sett i markedet) og Heli av Amat Escalante (deltar i hovedkonkurransen).

Denne episoden inneholder ikke spoilere. God lytting!

Diskutér denne artikkelen

For en med særdeles liten forhåndskunnskap om Star Trek-serien, kan dette universet – som har blitt utforsket i filmer og tv-serier over flere tiår – fremstå gammelmodig og litt rustent. Derfor var det en smule overraskende, men aldeles kjærkomment, da rebooten Star Trek (2009) viste hvor godt konseptet fungerte i en moderne action-setting. Oppfølgeren Star Trek Into Darkness tar opp tråden – hovedsakelig på en tilfredsstillende måte.

Først bør det presiseres at jeg ikke ble fullt så overveldet av Star Trek som mange andre så ut til å bli når den hadde kinopremiere i 2009. Hovedproblemet i det som på mange måter var en svært vellykket actionfilm, var den nokså uinteressante antagonisten Nero, hvis trussel hovedsakelig var et resultat av makten han besatt: et enormt romskip og et dertilhørende masseødeleggelsesvåpen. Star Trek Into Darkness introduserer derimot en skurk med litt mer kløkt, som således utgjør et mer oppslukende spenningselement. Vedkommende er John Harrison, en tidligere Starfleet-agent, som gjennomfører et bombeangrep i London og et attentatforsøk på Starfleet-offiserene, før han går i dekning på den fiendtlige planeten Klingon. Våre helter reiser så ut i verdensrommet med romskipet USS Enterprise for å tilintetgjøre vedkommende.

Spock og Kirk prøver å ikke la seg overliste av kjeltringen John Harrison.

Noe Star Trek (2009) lyktes godt med var å etablere rollegalleriet, altså mannskapet på Enterprise. I oppfølgeren kjenner man derfor ikke på behovet for noen nærmere introduksjon av disse; her føles skuespillerne enda mer naturlige og komfortable i rollene. Dette skyldes også den gode castingen, og det åpenbare eksempelet er Chris Pine i hovedrollen som den briljante romkapteinen og kvinnebedåreren James T. Kirk. Pine har en tilstedeværelse og et utseende som gjør at det i grunnen er litt overraskende at han på dette tidspunktet ikke har hatt flere hovedroller i større Hollywood-produksjoner (riktignok spiller han hovedrollen i Jack Ryan, som kommer på kino til neste år).

Pines evner som skuespiller er tilstrekkelig gode til å gjøre Kirk til en troverdig rollefigur, som er smart og umoden, sjarmerende og klysete på samme tid. Man har også funnet en perfekt mann til å spille skurken John Harrison i Benedict Cumberbatch. Som tittelfiguren i tv-serien Sherlock viste han en egen evne til å utstråle overlegen intelligens og umenneskelig kulde, en egenskap som virkelig kommer til nytte her. Han har dessuten bygget muskler siden sist, og fungerer forbløffende godt som actionfilmfigur.

Imidlertid rammes rollefigurene av et knippe uheldige avgjørelser på manussiden. Den som stikker seg mest ut er Scotty (Simon Pegg), som er filmens comic relief, men så i overkant fjollete at han til tider føles fullstendig malplassert i dette fiksjonsuniverset. Into Darkness er på ingen måte så alvorlig i tonen at det ikke er rom for humor, men Pegg later til å befinne seg i en helt annen film enn resten av skuespillerne. Scotty er riktignok betydelig involvert i den dramatiske sisteakten, hvor humoren nødvendigvis holdes til et minimum, og da fungerer han langt bedre.

Da Star Trek (2009) ble diskutert i en tidligere Filmfrelst-episode, var måten de kvinnelige rollefigurene ble behandlet på en innvending mot filmen. Ikke bare var det få av dem – de var passive og lite interessante. Ting er ikke stort bedre i oppfølgeren: Uhura (Zoe Saldana) viser seg som mer handlekraftig, men til syvende og sist er hun bare Spocks (Zachary Quinto) kjæreste – et vedheng til den mannlige helten. Hennes funksjon er å trigge ulike følelser i ham. I så måte påvirker hun nødvendigvis avgjørelsene hans, men det er like fullt hans avgjørelser som har innvirkning på handlingen. Den andre større kvinnerollen er et nytt tilskudd til ensemblet – våpenspesialisten Carol Marcus (Alice Eve). Hun er knyttet til handlingen på flere måter, men er i praksis såpass betydningsløs at hun uten problemer kunne ha blitt skrevet ut av manuset.

Simon Pegg føles ofte malplassert, men fungerer godt i de mer dramatiske sekvensene.

Det er en utfordring å skape spennende scenografi i verdensrommet, men også innsiden av Enterprise er temmelig steril og kjedelig i sin utforing. Filmens åpningssekvens er faktisk den eneste som er visuelt imponerende, men så finner den også sted på en planet som er dekket av trær med ildrøde blader, og befolket av kritthvite vesener i skinnende gule klær. Filmen utspiller seg stort sett i et bekmørkt og trefattig “intet”, men det er likevel skuffende at regissør J.J. Abrams legger ekstravaganzaen til side etter anslaget. Et hederlig unntak er de massive ødeleggelsene som rammer London i filmens sisteakt.

Abrams har tonet ned bruken av lens flare-effekten, som på sett og vis har blitt hans kjennemerke, men som irriterte mange i den forrige Star Trek-filmen. I alle tilfeller er denne gimmicken langt mindre enerverende enn den alle objektene som kastes mot ansiktet hvis man opplever Into Darkness i 3D. En gimmick man trodde var utdøende etter formatets renessanse.

Regissøren viser seg heldigvis fra en bedre side i de renskårede action-sekvensene, som virkelig er nydelig orkestrert. De er forfriskende oversiktlige; frenetisk klipping og shaky-cam, som har blitt en konvensjon det siste tiåret, er fraværende. Omgivelsene utnyttes til det fulle. Enterprise svever rundt i løse luften, og kan være en dødsfelle hvis man skulle miste fotfestet. Likevel utspiller de aller heftigste øyeblikkene seg nede på jorden, i den heseblesende avslutningen hvor Spock må jage skurken til fots. Denne delen kunne med fordel ha vært mer omfangsrik.

I stedet ender Into Darkness en smule antiklimatisk, som delvis skyldes teleporteringsmaskinen man har til disposisjon på Enterprise. I det hele tatt brukes teleportering som nødløsning på altfor mange utfordringer; hvis en rollefigur befinner seg i en uløselig situasjon, kan man nesten banne på at vedkommende blir teleportert til trygghet, eller at en eller annen redningsmann dukker opp fra intet.

Star Trek: Into Darkness lider under manuset, som altfor ofte bærer preg av latskap og enkle løsninger, men helheten lander mykt når J.J. Abrams flekser action-musklene.

Diskutér denne artikkelen

I et ferskt intervju, publisert av det fremragende musikknettmagasinet Pitchfork, kom det i dag frem at den franske house-duoen Daft Punk har vært i samtale med selveste Brian De Palma om et mulig samarbeid. Prosjektet, som fortsatt er helt ukjent, gir oss med særlige smaksløker for elektronisk musikk og De Palmas mesterlige filmspråk vann i munnen.

Det har lenge vært kjent at Daft Punk, bestående av Guy-Manuel de Homem-Christo og Thomas Bangalter, har hatt et godt øye og forhold til filmens verden. Duoen sto bak soundtracket til Joseph Kosinskis  TRON: Legacy – som sannsynligvis var det beste ved hele filmen – og Bangalter har selv bidratt med musikk til Gaspar Noés Irreversible og Enter the Void.

Det maskerte musikkgeniet i «Phantom of the Paradise».

Det er også kjent at de begge er store tilhengere av Brian De Palmas filmer, og at de har et spesielt forhold til hans vanvittige versjon av The Phantom of the Opera, nemlig Phantom of the Paradise fra 1974. En film hvor hovedpersonen opptrer bak en maske – slik også Daft Punk gjør når de fremtrer i offentligheten.

Bruken av masker er ikke den eneste linken mellom Daft Punk og Phantom of the Paradise. Det er også slik at komponisten, låtskriveren og artisten Paul Williams, som spiller bad guyen Swan i Phantom of the Paradise, har samarbeidet med Daft Punk på deres etterlengtede Random Access Memories – som slippes nå 21. mai.

Slik det fremstår nå er ikke dette annet enn én samtale om et mulig samarbeidsprosjekt mellom mestere innenfor hver sin kunstgren, men vi krysser fingrene og håper det kan komme noe stort ut av et mulig samarbeid.

Et samarbeid kunne potensielt også skapt rom for et større og mer kommersielt comeback for Brian De Palma som regissør etter den magre oppmerksomheten rundt hans nyeste mesterverk, Passion. 

Diskutér denne artikkelen

De første klippene fra Only Lovers Left Alive er nå sluppet på nett, men Jim Jarmuschs romantiske vampyrfortelling fremstår fortsatt like mystisk som vampyrer i seg selv.

Ikke overraskende hinter klippene til at Jarmusch kommer til å levere en moderne indietolkning av vampyrsjangren; en forhåpentligvis sunn kontrast til Stephenie Meyers sukkersøte Twilight-univers.

Handlingen i Only Lovers Left Alive dreier seg om den dypt deprimerte musikeren Adam, (Tom Hiddleston) som gjenforenes med sin eviglange kjærlighet Eva (Tilda Swinton). Intriger oppstår når Evas ville lillesøster Ava (Mia Wasikowska) kommer inn i bildet. Gjennom klippene får vi en liten smakebit av kontrastene mellom Adam, Eva og den mer energiske Ava.

The Playlist, som kom med nyheten om klippene tidligere i dag, skriver også at komponisten og luttspilleren Jozef Van Wissem vil bidra med musikk på Only Lovers Left Alive – han har tidligere samarbeidet med Jarmusch på tre album.

Klippene gir få tegn om hvordan filmen i sin helhet blir, og vi venter i spenning på verdenspremieren i Cannes 25. mai. Se de rykende ferske klippene under.

Diskutér denne artikkelen

Med sin debutfilm Fruitvale Station overrasket Ryan Coogler både publikum og jury under Sundance filmfestival i januar. I tillegg til god mottagelse hos pressen mottok Coogler & Co både publikum- og juryprisen. I natt kom filmens første trailer ut på nett, og det ser ut til at Fruitvale Station blir en intens og rørende filmopplevelse – dynket i patos.

Filmen er basert på den sanne historien om afroamerikanske Oscar Grant, som ble skutt og drept av en politimann på undergrunnsbanen i Oakland, California, natt til 1. januar 2009. Hendelsen ble fanget på mobilkamera, og skapte kraftige reaksjoner over hele USA. Det sies at politimannen i utgangspunktet skulle skyte Oscar med en strømpistol (taser gun), men tok feil våpen ut av beltet og kom til å avfyre et dødelig skudd ved et uhell.

Traileren sentrerer seg hovedsakelig rundt Oscars liv før den skjebnesvangre natten, og viser ham som en ung far, kjæreste og sønn som forsøker å få livet på rett kjør etter å ha mister jobben som butikkmedarbeider. Traileren gir et inntrykk av at Oscar er et godt menneske – retorikken legger til rette for en svært patosfylt filmopplevelse.

Fruitvale Station får sin internasjonale premiere i sideprogrammet Un certain regard i Cannes om bare få dager, og det blir spennende å se om et internasjonalt kritikerkorps opplever Cooglers debut like gripende som amerikanerne. Som vi tidligere har skrevet om her, vil filmen bli distribuert av NonStop Entertainment i Norge. Sannsynligvis kommer Fruitvale Station på kino allerede i høst.

Vi pakker med oss Kleenex i Cannes-veska. Se den ferske traileren under.

Diskutér denne artikkelen