Analysen

Mordene i Kongo (2018)

Den kongolesiske legen Denis Mukwege får Nobels fredspris 2018 for sitt arbeid for ofre for seksuell krigføringen i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). Mukwege deler prisen med Nadia Murad, som har gitt stemme til flere tusen Jesidi-kvinner som har vært sexslaver av IS-soldater i Syria.

I forbindelse med annonseringen av tildelingen brukte flere begrepet «den glemte slagmarken» om den seksualiserte krigføringen mot sivile kvinner (og barn), en form for krigføring som i nyere tid har vært særlig stygg i Syria og i Kongo. Gynekologen Mukwege har opprettet et eget sykehus i Øst-Kongo hvor 50.000 kvinner er behandlet, og hvor han selv opererer 10 hardt skadde kvinner hver dag.

Å lese om Mukweges arbeid for ofre for voldtekt og seksualisert vold er følelsesmessig utfordrende; overgrepene er så grusomme og omfanget så enormt at det føles helt uvirkelig her man sitter i fredelige Norge. Tallene på antall drepte, skadde og misbrukte i krigen(e) og konfliktene i DR Kongo er rett og slett overveldende. Selv etter fredsavtalen i 2002 og innføringen av demokratiske valg i 2006 er landet sterkt preget av væpnede konflikter, flyktningkrise, politisk uro og korrupsjon, og særlig er situasjonen ille i de østlige delene av landet. UD fraråder fremdeles nordmenn å oppholde seg i enkelte områder. 2009, året da Tjostolv Moland og Joshua French dro til DR Kongo, var det mest urolige etter fredsavtalen, med flest antall drepte på ti år, og området de to nordmennene reiste inn i et av de mest turbulente.

Hvis man søker etter Denis Mukwege på Retriever når dette skrives får man 357 treff i norske papir-aviser de siste tre årene. Når man søker etter Joshua French får man 1001 treff i den samme perioden. For i rekken av nyhetssaker om krig, flyktninger, terrorfare, kolera og ebola, er historien om Joshua French og Tjostolv Moland, fremdeles den mest interessante sett med norske øyne. At to unge norske menn blir dømt til døden er i seg selv historisk, og «Mike» og «John»s bakgrunn, det mystiske sløret over drapshendelsen i jungelen, de farseaktige rettssakene med dødsdommer og millionbøter, fengselsoppholdene, Molands død og norske myndigheters opptreden i saken, gjør det også til spennende stoff for flere enn norsk presse.

Allerede i 2010 utgav Morten A. Strøksnes Mordet i Kongo, som Gyldendal markedsfører som «den spektakulære historien om en av tiårets mest fascinerende og medieomtalte kriminalsaker». Boka skal ha vært utgangspunktet for arbeidet med det som har blitt Marius Holsts Mordene i Kongo, en film som altså henviser til mord i flertall. De fatale hendelsene i Øst-Kongo har også blitt flere bøker: Fredrik Græsviks Dømt til døden i Kongo, Kari Hilde Hodne French’s Dødsdømt i Kongo. Kampen for friheten, og sist Nikolai Frobenius roman Kongonotatene, som handler om en manusforfatter som reiser til Kongo for å skrive et filmmanus om Joshua French og Tjostolv Moland som sitter fengslet, dømt til døden for drap på sin sjåfør.

Gjennom foredragsformidleren Athenas kan du booke Joshua French til et foredrag som de markedsfører slik: «’Kongo-saken’ går inn i historien som en av de mest spennende thrillerne som har skjedd i moderne norsk historie». Sist, men ikke minst, har NRK laget en podkast i seks episoder med tittelen «To hvite menn», som går tett på både hendelsene, og bakgrunnshistoriene til både Moland, French og Kongo.

Historien om to hvite menn i Afrika er på den ene siden fortellingen om to nordmenn på et hemmelig oppdrag med dødelig utgang, men den bærer også vekten av den tunge historien om forholdet mellom vesten, kolonimaktene og Kongo. Koloniseringen av Afrika er en av de verste skamplettene i vestens historie, og en fortid vi fremdeles ikke har tatt tilfredsstillende oppgjør med. Det rike landet (metall, gummi, diamanter) som i dag er DR Kongo bærer fortsatt preg av kolonimakten Belgias påvirkning.

Reiseskildringer om vestlige menn på tur i Kongo er nesten en egen litterær genre som spenner fra Henry Morton Stanley og David Livingstone (1870-tallet) via Joseph Conrad (Mørkets hjerte, 1899) og Louis-Ferdinand Céline (Reisen til nattens ende, 1932) til Tintin i Kongo (1931). Fortellingene fra «det mørkeste Afrika» og «mørkets hjerte» har blitt mytiske historier som har formet våre forestillinger om «oss» og «dem», men også hva det vil si å være mann. Eller som Tjostolv Moland skrev på veggen i fengselscella si: «Be a man among men».

Akkurat her starter Marius Holst sin filmatisering av Joshua French og Tjostolv Molands dager i Kongo.

*

Maskuline jaktmarker

Filmen åpner med bilder av duvende gult gress. Kamerautsnittet er lavt, nesten liggende langs bakken. Musikken er mystisk og urovekkende. Lyden av noen som trår i gresset. Et uniformert ben kommer inn i bildekanten, vi er hører lyden av et klikk. Aksel Hennies stemme høres på lydsiden, samtidig som et maskingevær kommer inn i bildet: «Det er noen menn som rett og slett er det jeg kaller voldsmenn». Klipp til Joshua French (Hennie) som kommer mot oss, han beveger seg sakte gjennom det høye gresset, slik vi er vant med å se Afrikas store kattedyr på jakt i naturprogrammer. «Og da mener jeg ikke at de er voldelige mot kjerringa si… og at de er helt klin gærne og ukontrollerte, men de dras mot yrker som er litt mer mot den eventyrgreia, da». Klipp til et vakkert oversiktsbilde av Tjostolv Moland (Tobias Sandelmann) på savannen med solnedgangen i bakgrunnen. Klipp til et utsnitt tettere på, der Moland snur seg og ser mot kamera. Klipp til et uskarpt nærbilde av French i dagslys.

En litt mer ettertenksom French på voice-over: «Det er ikke bare Tjostolv og meg». Nærbildet av French blir skarpt. Moland kommer mot oss med solnedgangen i ryggen: «Det er rett og slett… en mannstype, da». Molands silhuett i halvtotal er mørk mot en bakgrunn av solnedgangsgull. Han legger hodet på skakke, lukker et øye og former et pistolskudd med fingrene, og sikter mot oss. «Og jeg tror at Norge har blitt såpass soft at det ikke er plass til sånne som oss lengre». French kommer nærmere gjennom gresset, går forbi oss, og utover savannen sammen med Moland og to andre tungt bevæpnede menn. «Jeg tror at krig er sunt. At det å krige er… en naturlig del av menneskets identitet. Det å ha motsetninger».

På setningen «Det å ha motsetninger» klippes det til French sin ankomst på Entebbe internasjonale flyplass: «Og hvis man forstår at det finnes forskjellige typer mennesker enn seg sjøl, og så det å akseptere at denne typen menn finnes, da… da har man kommet halvveis i å forstå». Klipp til French i fangedrakt voktet av to bevæpnede soldater: «Jeg finnes. Tjostolv fantes… Og de andre finnes». Bildet går i svart. Nærbilde av French i fengselet: «Og jeg tror på det som engelsk heter big boys’ rules, da: Du kan være villig til å drepe, og så kan du samtidig være… ålreit». Bildet i svart: «Basert på en sann historie».

Når jeg bruker så mye plass på filmens første to minutter, er det ikke bare fordi filmvitere, når vi underviser, liker å understreke anslagets viktighet for å forstå hva slags film vi skal se. Det er også fordi dette anslaget aldri slipper tak i meg når jeg ser Mordene i Kongo. Og heller ikke etterpå.

Filmens holdning til sine to hovedpersoner, Moland og French, har vært gjenstand for bekymring og konflikt. Manusforfatter Nikolaj Frobenius forlot filmproduksjonen i 2016, etter eget utsagn, på grunn av en redsel for å renvaske to mordere og redusere drapet på sjåføren Abedi Kosongo til en bakgrunnsfortelling. Også dagspressens kritikere var opptatt av dette, men mange pustet lettet ut etter premieren: «Det ble heldigvis ingen heltehistorie» var gjennomgangstonen i de norske anmeldelsene (se f.eks. Dagens Næringsliv, Filmpolitiet, Adresseavisen, Aftenposten). Men hva ble det da?

*

Krigen som bakteppe

I løpet av det neste minuttet og fremdeles før filmtittelen kommer på lerretet, introduseres fortellingens kontekst: En drone over jungelen, et glimt av et kart over Kongo, lyden av Dagsrevyens Ingvild Bryn som forteller om to nordmenn fengslet mistenkt for drap på sin sjåfør, andre nyhetsbilder som forteller om den verste humanitære krisen siden andre verdenskrig, bilder av Moland, soldater som kaster en mann fra en bro og skyter etter ham, bilder fra Dagsrevyen av de to nordmennene på cella, og ferske nyhetsbilder av bevæpnede soldater fra CNPD (Nasjonalkongressen for folkets forsvar) på vei inn fra Uganda, og av opprørslederen deres, general Laurent Nkunda.

Dette bakteppet, som flimrer forbi, er den viktigste bakgrunnsinformasjonen filmen gir tilskueren om situasjonen i DR Kongo, og hvilket oppdrag det egentlig er nordmennene legger ut på, for hvem, og med hvilket formål. På er tidspunkt snakker Moland om «en legende», uten at vi får vite hvem dette er, men ut ifra sammenhengen er det naturlig å tenke at det er Nkunda han forteller French om. Nkundas navn dukker opp flere ganger i filmen, og det mer enn antydes at oppdraget de to var på, var i hans tjeneste. Men på samme måte som filmen kun gir oss brokker av bakgrunnshistoriene til Moland og French, gir den relativt lite bakgrunnsinformasjon om krigsherren som er sitter i husarrest på tiende året, mistenkt for krigsovergrep, inkludert rekruttering av barnesoldater og voldtekter.

*

Joshua Frenchs historie

«Om dette var en «filmhistorie», ante jeg ikke. Jeg gikk ut fra at Jasper med en «filmhistorie» mente en tydelig historie med forståelige konflikter og karakterer som hadde motivasjoner alle kunne forstå og som utvikler seg og lærte noe i løpet filmens gang. Jeg antok at han ikke var så interessert i en gåte som ikke hadde noe svar, en historie hvor heltene var upålitelige og tvilsomme og skurkene var ofre og sannheten var litt borte i en jungel av giftig informasjon.» – Nikolaj Frobenius, Kongonotatene (s. 59)

Filmens fokus er de to norske mennene; det som skjedde denne dagen i jungelen og hvordan livene deres bak gitteret ble i årene etterpå. Mordene i Kongo åpner altså med Moland og French som eventyrere og jegere – ikke minst gir Johan Söderquist og Johannes Ringens musikk assosiasjoner til eventyr-og fantasyfilm, og dataspill som Tomb Raider. I den neste delen følger Mordene i Kongo thrillerens stemning og dramaturgi; «våre» to menn er utrygge, «de andres» blikk er truende, og avsløring og fare truer både i gatene i Kisangani og på landeveien. Musikken forsterker følelsene av at veien beveger seg skjebnesvangert innover i Afrikas mørke, mot fare.

Filmens siste, og mest omfattende del ligger nære en mer realistisk farget fengselsfilm, og handler om dagliglivet og utfordringene ved å leve bak gitteret, men heldigvis uten at Holst lar seg friste til å beskrive de to som uskyldig dømte. Selve dramaturgien, ikke-kronologisk og med drapet på landeveien gjengitt i tre omganger, er et av de mest spennende grepene i filmatiseringen.

I alle deler følger vi Moland, og særlig den overlevende French, tett. French fungerer som filmens forteller, i en rekke scener får han fortelle sin versjon, enten på lydsiden eller gjennom forhør. Fortellerstemmen i anslaget er hentet fra en samtale mellom French og UDs representant Ane Strøm Olsen (Ine Jansen). Hennes fiktive rollefigur fungerer som en skeptisk motstemme til Moland og Frenchs versjon (blant annet med en kort og konsis kritikk av Molands kontakt med Nkunda), og det samme gjør også kongoleserne som avhører ham.

Men vi trenger ikke disse motstemmene for å være skeptiske de to. Begge framstår lite troverdige, og til dels direkte usympatiske. Når vi samtidig knyttes vi til dem, skyldes det at vi tilbringer så mye tid sammen med en eller begge – ikke minst når de utsettes for umenneskelig behandling i fengselet – og at skuespillerne gjør dem sympatiske.

Særlig gjelder det Tobias Santelmanns Tjostolv Moland. Santelmann gjennomgår den største transformasjonen; han blir Moland, med hele kroppen, på en farlig tiltrekkende måte, og han transformeres fra en lettlivet eventyrer til en syk og traumatisert fange. Scenen der han iscenesetter det notoriske fotografiet hvor Moland vasker sjåførens blod fra bilsetet mens han gliser mot fotografvennen er gysende god. Relasjonen mellom de to gjennomgår også en stor utvikling; Moland er Afrikakjenneren som er ovenpå når de legger ut på eventyret, men etter hvert blir Frenchs blikk på vennen mer undrende og kritisk.

Filmen går ganske langt i å legge ansvaret for situasjonene som oppstår på Moland, mens French bokstavelig talt blir en fange av situasjonen. Dette markeres gjentatte ganger visuelt ved at French rammes inn av gitter, porter og andre stengsler.

Representantene fra myndighetene framstilles på mange måter som Moland og Frenchs motstandere. De norske er korrekte, mens de kongolesiske er kyniske, onde og til og med brutale. Kongoleserne er «de andre», som også finnes, for å sitere åpningsmonologen. Men ingen av disse rollefigurene får bakgrunn nok til å bli mennesker i historien. Mest stereotypisk er framstillingen av de militære, men mer problematisk er det at sjåføren Abedi Kosongo kun blir et offer og at enken hans Bebiche Olendjeki bokstavelig talt ikke får en stemme.

Når French og Moland er på flukt i jungelen møter de en mann som bare står der, stum og stille. Som var han bare en eksotisk kulisse i den hvite manns fortelling.

*

Tilbake til savannen

Samtidig er det mye ved filmen som imponerer. Både foto, klipp, musikk og særlig skuespillet gjør Mordene i Kongo til en spennende film, også for de som kjenner historien godt. Dialogen er rik på detaljer. Replikkene i begynnelsen, om at French ønsker å reise hjem til 17. mai får en bittersøt smak når vi vet at den norske regjeringen annonserte hjemkomsten hans med stort patos nettopp på nasjonaldagen, åtte år senere. Man kan kritisere fortellingen for dens mangler, men samtidig anerkjenne hvor utfordrende det er å fange inn den komplekse bakgrunnshistorien og de forvirrende konfliktene på bare litt over to timer. Mordene i Kongo er innholdsrik.

Mange av replikkene handler om hvor man hører hjemme, og beskrivelser av forskjellene mellom Norge og Kongo, oss og de andre («Dette er ikke Norge, dette er Kongo» eller «Dette er mest en sånn Afrika-greie»). Sammenlignet med hvordan andre kilder framstiller de to, er noen av de mest negative sidene skyggelagt. Som at de to foretrakk koloninavnet Stanleyville som navn på Kisangani. Drapet på Abedi Kosongo skildres i ulike versjoner, men i varianten der nordmannen fyrer av det dødelige skuddet vises det ikke brutalt og nært, men med lang avstand til mørkets gjerninger.

Plakaten fungerer godt som et bilde på dobbeltheten i historien Holst og hans team har forsøkt å framstille. På den ene siden har vi historien om to norske menn som dømmes til døden etter en problematisk rettsprosess, og som soner under uverdige, umenneskelige forhold – som tar livet av Moland (filmens andre mord slik jeg tolker tittelen). På den andre siden er dette to menn som selv har hevet seg over loven. Mordene i Kongo framstiller hverken Moland og French som helter eller som uskyldige ofre, men som ofre like fullt.

Selv om Moland og French framstilles som «bad boys» i Mordene i Kongo, inviteres vi til å se på dem i et noenlunde positivt lys, som to av oss. Scenen der French får beskjed om at han også vil bli tiltalt for drap etter Molands selvmord, er illustrerende for hvordan filmen fremstiller denne skikkelsen: Holst klipper fra et bilde av ham i fengselet tilbake til savannen vi husker fra åpningen.

Mordene i Kongo slutter dessuten med et av French sine mislykkede fluktforsøk. Han ser mot lyset på den andre siden, som han ikke kan nå. Filmens siste bilde viser de to sammen igjen. Lydsporet forteller oss at dette er menn som ikke hører hjemme i Norge, men bildesiden visualiserer at de ikke hører hjemme i fengsel, men ute i det fri. På savannen i solnedgangen.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>