Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Carlos Reygadas’ nye film, Nuestro tiempo, vises fra og med torsdag 14. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Det er mange år siden meksikanske Carlos Reygadas laget sin forrige film, den dypt personlige Post Tenebras Lux (2012). Med Nuestro tiempo («Our Time») vender han tilbake – til seg selv, sin familie og huset der de bor.
Den store forskjellen mellom de to filmene, er at alt er mer konkretisert i Nuestro tiempo. Dette er Reygadas hus, hans familie, hans samliv. Såkalt autofiksjon. Når blir det private ren ekshibisjonisme? Veier det vørdsløse tyngre i hånden enn det finslipte og polerte? Eller er all denne ”sårbare nakenheten” bare en borgerlig onani?
I samtalen under diskuterer Benjamin Yazdan og Lars Ole Kristiansen prosjektets pretensjoner, motsetninger og kunstneriske kvaliteter.
*
Lars Ole: Hva er ditt forhold til Carlos Reygadas, egentlig? For noen er han en av de store filmpoetene i dag, en meksikansk Terrence Malick – for andre en taskenspiller med et øye for vakre bilder.
Benjamin: Begge deler, vil jeg si. Reygadas’ filmer har ofte noe litt tvungent over seg, og man kan få inntrykk av regien tidvis bare består i å hente opp ulike referanser fra en eneste stor Malick-verktøykasse. Dermed kan de ende opp som ufrivillig filmskole-epigoneri. Nuestro tiempo havner nok delvis i den kategorien for meg, mens Stille lys (2007) er mer finstemt og vellykket.
Yngre regissører som løfter så mye av det stilistiske uttrykket fra Malick står alltid i fare for å kle tablåene i keiserens nye, og litt for lite metafysisk innsiktsfulle klær; det er så mye mer i en virkelig god Malick-film enn hviskende stemmer, fravendte ansikter, hender som stryker over stråtuster i en kornåker og bitter kjærlighet. En film som Days of Heaven (1978) er jo ”jordet” på en helt annen måte enn senere Malick, men selv i den langt mer svermeriske The Tree of Life finnes det en forankring.
Dermed bør «elevene» helst tone det litt ned, som i Ain’t Them Bodies Saints (som for all del ikke er spesielt minneverdig), eller finne sin egen vri på det malickske formspråket. Det gjør Reygadas innledningsvis i Nuestro tiempo, og den første timen inneholder noen av de mest visuelt inntagende scenene jeg har sett på lenge – før helheten begynner å falle sammen.
Lars Ole: I Post Tenebras Lux tar hovedpersonen med sin kone, Natalia, til en swingersklubb, et sansenes rike av et badehus. Der motiverer han henne til å ligge med andre menn imens han selv inntar rollen som passiv tilskuer. Om Post Tenebras Lux var en utilslørt personlig film, som definitivt gav inntrykk av at hovedpersonene forestilte Reygadas og samboeren hans, er Nuestro tiempo nærmest privat, autofiksjon, en i overkant gjestfri invitasjon til både kjøkkenbenk og sengekammer i det reygadaske hus. Nå er det konkretisert at ekteparet i sentrum av filmfortellingen er Reygadas og hans samlivspartner, klipperen Natalia López. Og vi kan kanskje si at filmen begynner der den forrige slapp, ved å utforske et åpent forhold?
B: Jo, det må kunne sies å være filmens premiss. På grunn av den løfterike åpningen, der vi får observere familier, grupper av barn og ungdomsgjenger i et nesten overveldende vakkert naturlandskap – og der kameraføringen, blikket på menneskene, nesten legger seg opp til de virkelig store observatørene i dagens kunstfilm (Kore-eda, Kechiche, Ceylan, Hansen-Løve) håpet jeg imidlertid at den skulle ta en litt annen retning, eller i det minste at den ville gjøre noe mer ut av premisset enn å fastslå, via ganske mange trauste narrative omveier, at polygami er vanskelige greier på grunn av det mannlige kjønnets sjalu natur.
Den spiller jo opp til en slags utforskning av kjønnspolitiske irrganger – filmen stiller opp en dikotomi mellom den maskuline gaucho-kulturen, med matadorer, innhøsting, okseridning og tequila på den ene siden, og sart poesi på den andre siden (karakteren til Reygadas “rives mellom to verdener”). Men dette er en mer uforløst og uttømt dialektikk enn det er virkelig interessant fremstilt, synes jeg.
LO: De macho attributtene til tross, Reygadas iscenesetter seg selv som den myke og sårbare, mens kona har temperament og styrke, nettopp i sin uvilje mot å la seg veilede. I så måte indikerer Reygadas en problematisk trope, nemlig at mannen er den rasjonelle og kultiverte, og kvinnen den som – når alt kommer til alt – gir etter for sine lyster, som er natur. I sin sarthet, i sin søkende måte å kommunisere på, kan det først virke som om Reygadas leder filmens sympatistrukturer mot seg selv, men etter hvert blir han mer og mer irriterende, en vassen figur som må drikke seg til mot, og som i all hovedsak demonstrerer sin varme humanisme for egen vinning.
Jeg mener ikke å si at han med denne fremstillingen avslører noe nytt eller vesentlig, men jeg likte at filmen i løpet av sine tre timer aldri lot hovedpersonen bli sittende, få være i ro. Det er en slags masochisme her, et selvhat som kommer til uttrykk i filmens form – prosjektet er som en mislykket eksorsisme. Alt ender liksom i null.
B: Det er jeg enig i, men kaster han ikke stein i glasshus? I seg selv kunne det ha vært en interessant tankefigur: Å gradvis bryte ned han som står i og utgjør filmens midte, til det ikke er mer enn en fordrukken og usympatisk kropp og to par øyne som kikker inn gjennom vindusrutene. Det er åpenbart at Reygadas legger opp til en ganske overtydelig fortolkningsramme her: Juan, i all sin falskhet og gjennomskuelige poetokrati-persona, ender bare opp med å være en tilskuer og voyeur til det “spontane” og “frie” livet han selv har orkestrert. Men det føles sjelden hardtslående, fordi filmspråket gradvis blir mindre og mindre inspirert – det som begynner med nesten radikalt lange tagninger ender opp i konvensjonelle og tamme utsnitt.
LO: Jeg forstår hva du mener med de insisterende lange tagningene, at de fremstår kunstlet og “plassert” inn i værelser der de ikke hører hjemme. Et par av disse er likevel usigelig vakre, isolert sett. I en scene inntar vi plutselig synsvinkelen til en bil, under karosseriet. Det kan høres latterlig ut, men der og da bidro det å bli omsluttet av den brummende mekanikken til å forsterke min emosjonelle respons, nesten som filmmusikk. Tilsvarende følger vi en hel innflyvning via buken til en jumbojet, fra maskinen svever over et glitrende Mexico City om kvelden til landingsstripa på flyplassen. En sekvens som virkelig fikk meg til å sperre opp øynene, åpne sansene og ta imot med hele kroppen. (Ærlighet varer lengst.)
B: Filmen er absolutt ikke fri for (estetiske) kvaliteter, men jeg tok meg ofte i å tenke at disse visuelle “forstyrrelsene” ville ha vært mer presserende om de sto bedre til resten av filmfortellingen. Det virker kollasj-aktig. Da står det mye bedre til med de to sekvensene der den lille datteren til Reygadas kommenterer handlingen og Juans karakter; filmen får, i noen få minutter, et islett av barnlig, fabel-lignende moralfortelling. Det kunne ha satt det eksessivt private i relieff mot noe mer enn bare krangler og maskuline troper – som hos Éric Rohmer – men det blir med noen små blaff.
Dessuten sliter jeg med å tro på eller bry meg særlig om premisset, ikke minst på grunn av natur/kultur-tropen du påpeker, men også fordi skildringene av “kunstnersinnet” verken er ironisk elegante eller presist observerte. Juan deltar i en slags masterclass, sitter ved skrivebordet og skriver lyrikk, og har en del tykke permer i bokhylla, men det er ikke så mye mer å hente der enn noen typiske referanser. Dermed river filmen ned et korthus som aldri har blitt stablet på bena.
LO: Nei, altså, synet av de liksom bulende bokhyllene, den dyrkjøpte, “rustikke” autentisiteten på kjøkkenet og den kresne veggpryden i den fra gulv til tak gjennomdesignede villaen til multimillionæren Reygadas, er langt ifra sjarmerende. Av og til suger kameraet på interiørarkitektoniske detaljer med en appetitt som vanskelig kan springe ut av noe annet enn en lyst til å vise frem sølvtøyet i “mulighetenes hus”.
Men å være så privat, naken (i absolutt alle betydninger av ordet) og til dels hårreisende banal som her, krever et mot. Om vår egen jordbærmus Aune Sand spøker med sitt nærvær opptil flere steder, må jeg erkjenne at det vørdsløse selvportrettet i Nuestro tiempo, som svømmer rundt blant besettelser og komplekser, i sum føles mer levende enn mange andre, lignende filmprosjekter.
B: Nuestro tiempo er skånselløs, ingen tvil om det, men når det virker som om utleveringsprosjektet er selve Reygadas’ formål – og ikke bare et utgangspunkt for å avkle borgerlig moral, utforske rammebetingelsene for hva som kan sies om og fremstilles av seksualitet i filmmediet, eller å diskutere opphevelsen av skillet mellom det personlige, private og offentlige – sitter jeg igjen med en film som i det endelige mest av alt bare mesker seg i ekshibisjonisme uten å tilføye mer enn studentikose betraktninger om umuligheten av å la sin vakre kone treffe andre menn.
Derfor blir det talende når Juan leser opp et ektefølt brev, eller en e-post, fra amerikanske Phil (Esthers elsker og Juans gaucho-kompanjong), en tekst som ikke kan beskrives som annet enn helt forferdelig stilistikk og en eneste lang ansamling floskler om den sarte kjærligheten og den brennende erotikken. Det er noe som har gått veldig galt når det er vanskelig å forstå om Reygadas vil gjøre narr, være inderlig eller avkle en tale- eller tenkemåte – og det dreier seg dessverre ikke om noen god forvirring.
*