Med hjertet og venstrefoten: Daniel Day-Lewis’ rolletolkninger i Jim Sheridans filmer

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jim Sheridans My Left Foot (1989) vises fra og med torsdag 18. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Daniel Day-Lewis fikk sitt store gjennombrudd i Jim Sheridans biografiske drama My Left Foot (1989), og jobbet deretter to ganger til med den irske regissøren – i In the Name of the Father (1993) og The Boxer (1997). Nedenfor ser vi nærmere på dette samarbeidet, og de tre filmene som kom ut av det. 

Etter eget sigende har 61 år gamle Daniel Day-Lewis pensjonert seg som skuespiller, og man kan trygt si at han gir seg på topp (med rikelig tid igjen også for et eventuelt comeback). «I need to believe in the value of what I’m doing,» sa skuespilleren til W Magazine i fjor, om beslutningen. «The work can seem vital. Irresistible, even. And if an audience believes it, that should be good enough for me. But, lately, it isn’t. […] The impulse to quit took root in me, and that became a compulsion. It was something I had to do.»

Med tre Oscar-statuetter på hylla og en utsøkt filmografi å vise til – preget av stor kunstnerisk integritet gjennom et kresent utvalg roller – er det ingen skuespillere fra samme generasjon som kan smykke seg med en lignende karriere. Så da Day-Lewis offentliggjorde at rollen som klesdesigneren Reynolds Woodcock i Paul Thomas Andersons Phantom Thread ville bli hans siste, var det antageligvis med innsikten om at han nå var mett.

Så kanskje er Daniel Day-Lewis ferdig som skuespiller. Og hvis vi nå trakk et karriereoppsummerende åndedrag ville det være mest logisk å bevege seg sakte bakover, slik at vi først fikk snakket om Day-Lewis’ mange majestetiske prestasjoner fra 2010- og 2000-tallet, for regissører som nettopp Paul Thomas Anderson (Phantom Thread og There Will Be Blood), Steven Spielberg (Lincoln) og Martin Scorsese (Gangs of New York).

Men nå som de digitale Cinematekene denne høsten har valgt å sette et litt uventet (men gledelig) fokus på Jim Sheridans spillefilmdebut My Left Foot, gir det oss et utmerket alternativ – en anledning til å løfte frem de tre filmene Daniel Day-Lewis gjorde med Sheridan mellom 1989 og 1997. Selv om ingen av disse som regel blir nevnt i første setning om skuespillerens meritter, står alle tre rolleprestasjonene sentralt i overgangsfasen der Day-Lewis går fra å være et ungt talent til å bli en moden filmpersonlighet.

Den lille biografiske filmen My Left Foot – om forfatteren og kunstneren Christy Brown, som var rammet av sykdommen cerebral parese og bare kunne skrive og male med sin venstre fot – vokste seg til en stor suksess på slutten av 1980-tallet, og ledet til at Jim Sheridan og en rekke av hans medarbeidere fikk Oscar-nominasjoner, samt at Day-Lewis og medspiller Brenda Fricker mottok Oscar-statuetter. Et mer episk perspektiv ble anlagt av Sheridan til fengsels- og rettssalsdramaet In the Name of the Father, som utspiller seg på 1970- og 80-tallet, med et politisk bakteppe for historien om den uskyldig livstidsdømte nord-iren Gerry Conlon (Day-Lewis). Konflikten mellom England og den paramilitære bevegelsen IRA lå enda tydeligere til grunn for dramaet The Boxer – Sheridans tredje og siste film med Day-Lewis – hvor hovedpersonen Danny Flynn må finne en vei videre i livet etter å ha sonet 14 år i fengsel for et IRA-oppdrag. Flynn slipper ut omtrent samtidig som britene og moderate IRA-ledere forsøker å bli enige om en fredsavtale, og stemningen i Belfast er mildt sagt trykket.

Våre omtaler av filmene nedenfor er skrevet av Karsten Meinich (KM).

*

My Left Foot (1989)

Hva er det som gjør at noen rolleprestasjoner er så enestående at man blir troende til at skuespilleren kan få oss med på hva som helst? Er det talent? Intelligens? Dedikasjon? Det er en ting at Daniel Day-Lewis er teknisk dyktig foran kameraet, og at han er flott mann med en karismatisk personlighet, som kommer ekstra godt til nytte når han skal gestalte enigmatiske figurer som Daniel Plainview eller Abraham Lincoln. Det kan vi alle registrere, og la oss imponere av. Noe helt annet er den ubestemmelige dimensjonen han nesten alltid også tilfører sine rolletolkninger, som innebærer en genuin besjeling av en personlighet; den tilsynelatende evnen han har til å forsvinne inn i – og ta bolig i – en rolle.

Da publikum i 1989 fikk se Daniel Day-Lewis spille Christy Brown i My Left Foot – kanskje uten å kjenne til den unge skuespilleren fra før av – er det ikke utenkelig at mange i første del av filmen trodde det var en ekte person med cerebral parese som hadde fått rollen. Underveis i dramaet blir det likevel åpenbart at vi har å gjøre med skuespillere og en tradisjonell gjenfortelling av en sann historie, men i samarbeid med Jim Sheridan klarte Day-Lewis å bygge det overskridende empatiske båndet mellom oss i salen og figuren på lerretet – som ikke minst var så viktig for en film som My Left Foot, der hovedpersonen har en «brukket kropp» og kommunikasjonsevnen er sterkt begrenset.

Med sin rolletolkning fra rullestolen i Dykkerklokken og sommerfuglen (2007), der Jean-Dominique Bauby med sitt ene, blunkende øye skrev sin selvbiografi, nådde franske Mathieu Amalric inn i hjertene våre på samme måte. Og selv om både venstrefoten og øyelokket er imponerende skriveredskaper, må man nok erkjenne at regissør Julian Schnabel (i nært samarbeid med fotograf Janusz Kaminski) er en større visuell poet enn Jim Sheridan – uten at My Left Foot trenger å skjemmes av den sammenligningen. Filmkritiker Roger Ebert skrev i sin tid treffende om Sheridan og Day-Lewis’ innsats: «[This] is a great film for many reasons, but the most important is that it gives us such a complete picture of this man’s life. It is not an inspirational movie, although it inspires. It is not a sympathetic movie, although it inspires sympathy. It is the story of a stubborn, difficult, blessed and gifted man who was dealt a bad hand, who played it brilliantly.»

Og like briljant som Christy Brown bygde et rikt liv og kunstnerskap med et utgangspunkt som egentlig ikke ville la ham lykkes, formet Daniel Day-Lewis et ærlig og hengivent portrett i det som ble hans gjennombruddsrolle. Og My Left Foot står seg godt i dag, ikke bare som et nøkkelverk i Day-Lewis’ karriere, men som en sober og ærlig film om et vondt liv det var verdt å leve. Og de fortellingene, så lenge de klarer å holde seg sannferdige i balanse med det sentimentale, slutter aldri å være relevante. –KM

*

In the Name of the Father (1993)

Etter suksessen med My Left Foot, økte budsjettene og ambisjonene betraktelig for Jim Sheridan, og med fengsels- og rettssalsdramaet In the Name of the Father tok han ikke bare på seg å fortelle en politisk betent historie fra sin samtid – han stakk hånden direkte inn i et britisk nasjonaltraume. Det tragiske og skamfulle justismordet mot Gerry Conlon, hans far Giuseppe og de andre som stod tiltalt for å ha gjennomført IRAs bombeangrep mot en pub i Guildford i 1974 – omtalt som «the Guildford Four and Maguire Seven» – hadde bare nettopp fått sin løsning i rettsapparatet (i 1989 og 1991), og med sin filmatisering ga Sheridan ikke bare stemme til ofrene i historien, men også et ansikt til den undertrykkelsen mange følte på i konflikten mellom Nord-Irland og England.

Som filmfortelling er In the Name of the Father både et spenningsfylt stykke sjangerfilm, der konvensjoner fra fengselsdramaet og rettssalsthrilleren tas i bruk for å skape driv i narrativet og engasjement hos publikum, og samtidig en gripende, karakterdrevet familieskildring – der relasjonen mellom far og sønn Giuseppe og Gerry Conlon representerer filmens hjerte. Og selv om det er mest naturlig å trekke frem hvordan Daniel Day-Lewis nok en gang på imponerende vis puster liv i sin rollefigur, er det Pete Postlethwaite som i størst grad tar tak i hjerterota vår, som den tapre Giuseppe. Dessverre var Postlethwaite som regel bare å finne i biroller på film (han gikk bort i 2011), men for en fremragende skuespiller han var – og sjelden har jeg sett ham bedre enn i In the Name of the Father.

Nok en gang sanket Jim Sheridan & Co. en rekke Oscar-nominasjoner (syv totalt i dette tilfellet, inkludert til Day-Lewis, Postlethwaite og Emma Thompson, som spiller Conron-familiens hardarbeidende advokat), men de dro alle tomhendt hjem fra seremonien – kanskje ikke så rart, i året da Schindler’s liste høyst fortjent tok hjem de viktigste prisene. In the Name of the Father er en film som 25 år senere likevel viser at den virkelig har tålt tidens tann, og som føles minst like relevant i dag, med sitt politiske budskap om opprettholdelsen av rettferdighet og demokratiske prinsipper, også når man skal møte de verste udåder som terrorisme og massemord med lovens lange arm. –KM

*

The Boxer (1997)

Noen må ha fortalt Jim Sheridan at man skal «bli ved sin lest», for etter In the Name of the Father gikk regissøren nærmest kronologisk videre med sitt nord-irske narrativ (og en overlappende tematikk) da han med The Boxer i 1997 tok tak i den uvisse perioden rundt våpenhvilken mellom IRA og England, som til slutt ledet til fredsforhandlinger og signeringen av Belfastavtalen 10. april 1998 (også kjent som «the Good Friday Agreement», og senere årsaken til at politikerne John Hume og David Trimble ble tildelt Nobels fredspris samme år).

Sheridan tar oss med til Belfasts gater denne gangen, og Daniel Day-Lewis spiller eks-bokseren Danny Flynn, som etter 14 år i fengsel forsøker å tilpasse seg et liv utenfor murene. I miljøet rundt bokseklubben og avdelingen av IRA han en gang var en del av, må Flynn gjøre opp regnskapet med gamle venner (og uvenner) før han kan kjempe seg tilbake til en normal tilværelse. Med den antennelige politiske situasjonen som et dirrende omriss, forteller The Boxer først og fremst en historie om skyld og ansvar, kjærlighet og lojalitet, og de mange mellommenneskelige relasjonene som brytes ned i perioder med krig og elendighet.

Med hjelp fra den irske bokseren Barry McGuigan lå Day-Lewis to år i hardtrening før innspillingen, for å skape et autentisk fysisk portrett av Danny Flynn. Og filmens scener fra bokseringen viser da også at skuespilleren er helt på nivå med sine upper-cuts – som Robert De Niro var det i Raging Bull (1980). Denne sammenligningen føles også naturlig når vi vet at både De Niro og Day-Lewis har vist usedvanlig dyp dedikasjon til forarbeid før utfordrende rolletolkninger. (I det som da må regnes som Day-Lewis’ siste rolle, i Phantom Thread, lærte skuespilleren å sy, og gjenskapte en klassisk Balenciaga-kjole fra bunnen av, som en del av studiet for å bli Reynolds Woodcock.)

The Boxer kan ved første øyekast virke som den minst betydelige av de tre filmene Sheridan og Day-Lewis lagde sammen, men dette inntrykket må korrigeres. Tvert i mot vil jeg si at dette mer eksistensielle, introspektive dramaet slår hardere i magen enn eksempelvis My Left Foot gjør. Riktignok er historien om Christy Brown rørende og inspirerende, men krigstrøttheten og fatalismen i The Boxer føles mer realistisk og nær, og når Daniel Day-Lewis får en rolle der han ikke har mulighet til å bruke store gester, er han på sitt aller mest gåtefullt fascinerende. I samspill med en som vanlig lysende Emily Watson (her i sin første rolle etter gjennombruddet med Breaking the Waves) blir The Boxer å regne som en skjult liten skatt i Day-Lewis’ nå avsluttede filmografi. –KM

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>