En lektion i kärlek (1953) er Ingmar Bergmans ode til screwballkomedien

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jubilanten Ingmar Bergmans En lektion i kärlek (1954) vises fra og med torsdag 27. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

En lektion i kärlek (1954) er Ingmar Bergmans ode til screwballkomedien, med elementer av Leo McCarey, Ernst Lubitsch og til og med Alfred Hitchcock. Men i denne tilsynelatende lette og underholdende filmen finner man også selvrefleksive elementer, lek med kronologi og en slags utforskning av kjønn og makt.

I Leo McCareys mesterverk The Awful Truth (1937) spiller Cary Grant og Irene Dunne et ektepar som skal skilles fordi de til stadighet er utro mot hverandre. Med heseblesende replikker, morsomme situasjoner og bøttevis av sjarm skildrer denne screwballklassikeren hvordan de to likevel finner tilbake til hverandre, uten å henfalle til noen hyllest av ekteskapet eller idyllisering av «ekte kjærlighet». Tvert imot gjør filmen narr av monogamiets påståtte renhet og hellige status i samfunnet, og fremstår progressiv ved eksplisitt å vise konas utroskap og seksuelle tiltrekning til en yngre playboy – uten å moralisere.

17 år etter McCareys film lager Ingmar Bergman En lektion i kärlek, som åpenbart er inspirert av screwballklassikere som The Awful Truth, men med et skandinavisk tilsnitt. Etter at eksistensialistiske Gycklarnas afton (1953) gjorde det svært dårlig kommersielt, ble Bergman og produsenten Carl Anders Dymling enige om å lage en serie lettere, underholdende filmer – hvilket resulterte i En lektion i kärlek, Sommarnattens leende (1955) og Kvinnodröm (1955).

Problemet var bare at Bergman selv anså seg uegnet til å lage humor. I boken Bilder (1990) skriver han åpenhjertig om hvordan hans forsøk på å skrive komedier for teateret ble katastrofalt dårlig mottatt av publikum, som knapt nok dro på smilebåndet. Han var imidlertid i overkant selvkritisk, for Bergmans filmer rommer mye humor for den som hører etter – og selv om En lektion i kärlek ikke kan sies å være ustyrtelig morsom, har den flere vittige scener.

David og hans kone Marianne

Gunnar Björnstrand spiller den 43 år gammel gynekologen David Erneman som har innledet et utenomekteskapelig forhold til 21 år gamle Susanne (Yvonne Lombard). Bergman fremstiller dette som en slags midtlivskrise for David – at han gjenoppdager sin ungdommelighet – men det blir tidlig åpenbart for tilskueren at det kun er snakk om en overfladisk relasjon. Dessuten har kona hans, Marianne (Eva Dahlbeck), også en affære, med sin eksforlovede.

En rammehistorie bringer oss til København, der David forsøker å sette en stopper for Mariannes gjenforening med sin gamle flamme. Vi hopper frem og tilbake i tid og rom, og det er ikke alltid lett å henge med i svingene. Grepet gjør filmen dynamisk, men også forvirrende – i og for seg i tråd med screwball-ambisjonene. David og Marianne avfyrer stadige verbale skyts mot hverandre, og i en bryllupskrangel oppstår fysiske sammenstøt – tallerkener kastes veggimellom, et piano veltes og Marianne står oppå bordet foran skrekkslagne gjester.

*

Kjønn og makt

En lektion i kärlek sitt hovedanliggende er en diskusjon om kjønn og makt, og det er ingen tvil om at Bergman retter skarp kritikk mot et samfunn som ofte tolererer mannlig utroskap, men fordømmer kvinners sidesprang. Her blir maskulinitet og promiskuøse menn satt løsnese på.

Filmen starter med en krangel. David skjelles ut av elskerinnen Susanne, og blir kalt bortskjemt, brutal og kynisk. Hun er rasende fordi han vil gjøre det slutt og blir provosert over kvinnesynet hans – at han klamrer seg til ideen om en tilgivende og forståelsesfull kone: «Hun står nok på hyllen og venter, klar for å bli børstet støv av. Som din kjære pipe!» Det kan virke som om David – tåkelagt av sin egen midtlivskrise – har brukt Susanne for å bekrefte sin mannlighet og attraksjonskraft. Til slutt blir han ydmyket ved at elskerinnen later som om hun mister nøkkelen sin og lar ham krype bortover gulvet.

Senere i filmens fortelling – i noe som viser seg å være et tilbakeblikk – havner David i en togkupé med to fremmede, en mann og en kvinne. Mannen – med karikerte trekk som sleipt smil, glatt bakoverkjemmet hår og pertentlig bart – gir uttrykk for å være tiltrukket av kvinnen, og selvtilliten er påfallende idet han freidig proklamerer at hun skal kysses innen turen er ferdig. Men det er David som “vinner konkurransen” og kaprer kvinnen – som vi senere skjønner at er Marianne, hans fremtidige hustru.

Bergmans kritikk av mannsrollen blir mer nyansert når filmen viser oss hvordan Davids utroskap har påvirket datteren Nix, spilt av Bergman-favoritten Harriet Andersson. Jenta beklager seg overfor faren og skulle ønske hun var født som gutt: «Jeg er lei av å være en kvinne. Bare se på mor… Å være avhengig av en mann…», «Finansielt, mener du?» spør David. «Du vet godt hva jeg mener,» svarer hun tilbake.

Nix er desillusjonert av det seksuelle spillet mellom menn og kvinner, og sikter til at menn er så libido-styrt at de uten å vite det skaper tragiske situasjoner for kvinner. Bergman setter her kniven i et system som opprettholder ujevn maktbalanse mellom kjønnene både økonomisk og rettslig, og undersøker hvordan menns kvinnesyn ødelegger mellommenneskelige forhold.

Det er også interessant at Bergman hinter til at Nix er født i feil kropp. Harriet Andersson fremstår gutteaktig, og på et tidspunkt spør hun faren om det er mulig å bytte kjønn. «Jeg vil gjerne ta en slik operasjon,» proklamerer hun. Selv om det er mest nærliggende å lese dette som et uttrykk for jentas frustrasjon over farens utroskap og menns kjønnsdrift generelt, er det også mulig å tenke at Bergman var tidlig ute med å fremstille en ung person som er usikker på egen kjønnsidentitet.

Selvrefleksivitet og ekteskap som spill

Ingmar Bergman var selv en notorisk utro “kvinnebedårer”, som i løpet av livet giftet seg hele fem ganger, i tillegg til at han hadde en lang rekke romantiske relasjoner til sine skuespillere. Han klarte altså aldri å slå seg helt til ro i monogame forhold, og derfor er det vanskelig å ikke se En lektion i kärlek som en refleksjon over (eller et oppgjør med) dette. Filmen har dessuten flere meta-elementer, som bidrar med å dra oppmerksomhet vår mot regissøren. Ta åpningsscenen, hvor vi ser en spilledåse med tre figurer og hører en fortellerstemme forklare oss at dette er en leksjon om kjærlighet, men at verken «forfatteren» eller skuespillerne egner seg til å undervise om emnet – altså at ingen av dem kan sies å etterleve leksjonen (og at det kanskje er et uoppnåelig ideal eller en slags fantasi).

I den neste scenen lar Bergman den unge Susanne se direkte mot kamera idet hun skjeller ut David. Et slags brudd med den fjerde veggen, der virkningen er at illusjonen om kameraet som en usynlig betrakter fjernes. I stedet blir dette som et slags speil: Susanne snakker rett til oss, men også til Bergman selv. I tillegg går David rundt med en sort beret på hodet, akkurat maken Bergmans egen (se bildene nedenfor).

Det er altså liten tvil om at David er en speiling av Bergman, og at regissøren her kanaliserer en slags selvkritikk. I en av filmens togsekvenser gjør han også bruk av Hitchcocks foretrukne metagrep, der vi får se hovedpersonen passere forbi en statist som ser kjent ut – det er Ingmar Bergman, som leser en avis. David stopper opp noen sekunder og ser direkte på ham, og som et kirsebær på toppen av kaken har Bergman også tatt på seg den samme sorte bereten som David gikk kledd med tidligere i filmen.

Susanne stirrer direkte i kamera.
Bergmans karakteristiske lue brukt av filmens hovedperson David.
Bergman dukker opp i en Hitchcock-inspirert cameo. Her ser vi også at han bruker den samme luen som David.

Mot slutten av filmen river regissøren oss enda en gang ut av illusjonen, med en ny verfremdungseffekt. David har nå vunnet tilbake sin kone, og Bergman har organisert det slik at David og Marianne har fått tak i en hotellsuite med champagne og fin middag. Så kommer selveste Cupido inn fra høyre, i form av en gutt med påklistrede englevinger, som snur «ikke forstyrr»-skiltet på hotellromsdøren og avdekker teksten bak: Tystnad: En lektion i kärlek.

For meg fremstår dette som et ironisk grep. Det er som om Bergman ikke tror på slike lykkelige avslutninger og derfor ettertrykkelig vil påpeke sin posisjon, gjennom bruken denne fantasifiguren. Sluttscenen formidler en så banal idé – at denne leksjonen i kjærlighet egentlig handlet om å gjøre kona sjalu, for så å varte opp med gjev hotelluksus og skjemme henne bort – at det virker å ha vært nødvendig for Bergman å gjennomsyre konklusjonen med litervis av ironi.

Leken med metanivåer er ikke bare et rent stilistisk grep fra Bergman, men kan også kobles til filmens tematikk. I flere av nøkkelscenene refereres det til «spill» og «lek», som da Marianne sier hun er lei av å spille morsrollen og at David ikke må tro at hun bare skal overøse ham med omsorg og medlidenhet for sin utroskap og påfølgende anger.

I tillegg hentydes det at et lykkelig ekteskap trenger elementer av fantasi – for som hun sier til David: Han burde komplimentere hennes skjønnhet og skryte overdrevent av henne som elsker «selv om vi begge vet at jeg bare er middelmådig». Ekteskapet trenger derfor lekenhet for at det skal fungere, som en påminnelse om at man blir sett og begjært i hverdagslivet. Det gjør ingenting om det ikke alltid er like ektefølt. «Hvorfor lekte vi ikke mer med hverandre?» spør Marianne på et tidspunkt.

En lektion i kärlek er en fornøyelig film. Selv om strukturen og manuset ikke alltid er på høyeste Bergman-nivå, er det nok av interessante elementer i spill. Mest interessant er det å se regissøren fra sin lystige side, inspirert av amerikansk film. De selvreflekstive meta-grepene skaper ikke bare en interessant parallell mellom filmens hovedperson og regissøren selv, de utbroderer og fremhever også det sentrale poenget i verket: At vi av og til må spille skuespill for å være lykkelige.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>