Omtale

Blikket utenfra i Paul Greengrass’ 22 July

Venezia 2018: De fleste nordmenn har nok gruet seg til de uunngåelige spillefilmene om 22. juli, meg selv inkludert. Alle de grufulle minnene vil komme tilbake. Og det gjør de. Men bak frykten for å gjenoppleve det vonde, ligger også et potensial for at en kunstnerisk bearbeidelse av fortellingen kan tilføre noe, og hjelpe oss å forstå.

Bare syv år har gått, og mange føler det er for tidlig. I år har de to første filmene blitt klare, først Erik Poppes Utøya 22. juli og nå Paul Greengrass22 July, den amerikanske produksjonen som hadde sin verdenspremiere denne uken, i Venezia. Det er selvfølgelig viktig at historien om 22. juli fortelles, men med tanke på filmmediets suggererende virkemidler kan det være urovekkende å se for seg å oppsøke en opplevelse der grusomhetene, uhyggen og angsten fra den dagen blir gjenskapt.

Håpet blir da at en film kan gi stemme og ansikt til ofrene, bidra med økt forståelse og innsikt i samfunnsdebatten, og kanskje vise oss et perspektiv vi ikke selv kunne sett uten filmens blikk.

«22 July»

*

Det er grytidlig morgen i Venezia, og soloppgangen kan skimtes over hustakene på de gamle bygningene som har stått støtt på vannet her i hundrevis av år. Utallige ulike mennesker har kommet og gått i denne nydelige byen – før i tiden kanskje flest sjøfarere og handelsfolk, nå en flod av nysgjerrige turister fra alle hjørner av verden.

Og hvert år i denne første uken av september kommer mange besøkende hit for å delta på filmfestivalen. Blant dem, oss fra Montages. Arrangementet er et yndet møtepunkt, der filmkulturen setter oss i dialog med en større verden. I kø utenfor kinoene, og ved kafébordene eller ombord på fergene som frakter oss inn og ut til festivalområdet hver dag. Vi ser og diskuterer nye filmer fra alle mulige land, som åpner vinduer til andre enn oss selv. Fortellinger om mennesker som lever i samfunn annerledes enn vårt eget, men som likevel skaper identifikasjon. Slik virker kulturutvekslingen, slik virker globaliseringen, slik utvider vi verden.

Så kom dagen for premierevisningen av 22 July, og da ble alt dette snudd. Vi tok den samme fergen, og kjøpte den samme kaffekoppen, og gikk til den samme kinokøen. Men nå var det vårt eget samfunn som ventet der oppe på lerretet. Vår nære historie. Jeg tenker på alt vårt lille land mistet den dagen. Alle livene som gikk tapt. Og den brutale virkeligheten som plutselig også var vår egen. Historien om 22. juli er sår og vond, men vårt traume er også del av en verden utenfor oss.

Jeg sitter i kinosalen og hører småpraten rundt meg like før filmen begynner. Italienerne og britene, amerikanerne og danskene. Jeg gruer meg, men de gleder seg. De skal se en ny film i Venezia, skrevet og regissert av en berømt filmskaper de kanskje beundrer; de er nysgjerrige på fortellingen om det som skjedde i Norge, som de husker fra avisoverskriftene den sommeren. Det skjedde grusomme terrorangrep i Europa før 22. juli 2011, og det har skjedd etter, og det vil skje igjen. I et større bilde er kanskje dette bare en av disse fortellingene.

Likevel klarer jeg ikke å tenke stort på det. Det var heller ikke lett å forberede seg på å se Erik Poppes Utøya 22. juli da den hadde verdenspremiere under Berlinalen tidligere i år. Men nå har det gått et halvt år, og Poppes film har vært et viktig bidrag til den pågående samtalen om 22. juli. På godt og vondt. Jeg tror det er viktig at vi fortsetter å løfte frem historiene; at vi forsøker å forstå bedre hva som skjedde og hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal være. Slik kan disse filmene være en del av hvordan vi bearbeider vårt nasjonale traume.

*

 

Netflix-produksjonen 22 July har blitt en vond, men balansert film, der manusforfatter og regissør Paul Greengrass har gitt sine tette, ærlige bilder i oppgave å skildre en grusom hendelse på en respektfull måte. Uten prangende stilgrep – men på bekostning av et filmspråklig særpreg – fremlegger han historien om terrorhendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 og etterspillet som fulgte, med rekonstruksjonsformatets forsøksvise autentisitet. Bildene er like hverdagslige i sin utforming som de er dramatiske i sitt innhold.

Det mest distanserende elementet er at alle skuespillerne snakker på engelsk – selv om de er norske. Regissøren har sagt at han ønsker å nå ut til et størst mulig publikum med 22 July, og samarbeidet med Netflix er et svært bevisst valg i så måte – strømmetjenestens massive internasjonale nedslagsfelt sørger ikke minst for å nå et ungt publikum. Engelsk dialog ble da også valgt som den bredeste formen for kommunikasjon. Grepet er heldigvis ikke så forstyrrende for norske ører som man kunne ha fryktet, særlig fordi skuespillerne på tross av den litt uvante språkføringen er troverdige, nærværende og emosjonelt til stede i sine rolletolkninger.

22 July blir gjennom sin litt avstandsskapende fortellerteknikk et moderat uttrykk for en ekstraordinær hendelse; en film som inntar en observerende posisjon når den med utgangspunkt i Åsne Seierstads bok En av oss (2013) fokuserer på et utvalg involverte mennesker og deres skjebner – tre av de overlevende og deres familier, gjerningsmannen og hans advokat, myndighetene og rettsapparatet – og lar dem overlappe hverandre og belyse dramatikkens motsetninger. Når terroristen vil drepe, vil ofrene overleve; når det ubegripelige har skjedd, vil de rammede ha svar; når demokratiet skal opprettholdes, må forbryteren også bli hørt.

Men hva bidrar denne filmen med til samtalen? Elementene demonstrerer at Greengrass søker mot å uttrykke noe større med sin rekonstruksjon. At 22 July ikke bare er en slags objektiv gjenfortelling av det som skjedde, men at trådene i filmen skal danne en større tematisk vev, om ekstremisme og vold i møte med demokratiet og rettsstaten; om den bunnløse tragedien som kan lede til håp; om å kontre viljen til å drepe med viljen til å leve.

I en scene mot slutten står hovedpersonen, en av de overlevende fra Utøya, Viljar Hanssen (Jonas Strand Gravli), i vitneboksen under rettsaken mot Anders Behring Breivik (Anders Danielsen Lie), og ser mot terroristen mens han sier: «I choose to live». Døden skal ikke få seire. På tross av at Breiviks fem kuler forsøkte å rive Viljars kropp fra hverandre, har han overlevd. Han står opp for seg selv og sine døde venner i rettsalen, og vil beseire Breivik gjennom å leve sitt liv – mens terroristen skal visne vekk i ensomhet på forvaringscellen i fengselet.

Filmen ønsker å gi oss en følelse av håp, og dette budskapet kommer klarest til uttrykk nettopp gjennom disse enkeltskjebnene – i historiene til Viljar og Torje og Lara, de tre overlevende som figurerer i 22 July. Deres tapperhet og sårbarhet, menneskelighet og verdighet, i virkeligheten såvel som i denne filmen, vil alltid være et motiv som gir styrke til oss andre, og her har Greengrass sett og videreformidlet noe av det viktigste i Seierstads bok: Kontrasten mellom alt det gode som Utøya-ungdommene stod for, og alt det grusomme i terroristens verdenssyn.

Likevel var Anders Behring Breivik også en av oss, og i dette paradokset graver Seierstad dypere enn Paul Greengrass, som bare delvis lykkes med å skape en film som gir tematisk gjenklang bortenfor faktaene og situasjonene tilknyttet 22. juli og etterspillet som fulgte.

Filmen er – ikke overraskende – vellaget og presist fortalt, samtidig som den helt klart oppleves som et blikk utenfra – en versjon av fortellingen som hovedsakelig retter seg mot et publikum ute i verden, enn et publikum hjemme i Norge. Både nær og fjern på samme tid. 

*

Les også vårt intervju med skuespiller Anders Danielsen Lie om 22 July. Montages vender tilbake med utvidet dekning av filmen når den har premiere på Netflix 10. oktober.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Kenneth Lien sier:

    Jeg tror det er en misoppfatning at disse filmene om 22. juli, for selv det norske publikum, kun må sees på som et bidrag i en debatt rundt temaene som opptok Norge i kjølvannet av 22. juni. Det være seg høyre-ekstremisme, terror, samhold og solidaritet eller å gå så langt som å si det norske samfunnet i sin helhet.

    Som med filmer flest basert på virkelige hendelser er jeg mer opptatt av: Er karakterene troverdige tolkninger av deres virkelige motparter? Er dialogen realistisk? Har man filmatisert kildematerialet på autopilot eller har filmskaperne noen ønsker gjennom filmens fokus? Er den spekulativ? Og selvfølgelig også: har den en viktig budskap?

    Nå skal jeg ikke uttale meg of 22 July før jeg har sett den, men jeg synes disse filmene ikke skal filtreres for mye gjennom hendelsene 22. juli sett med norske øyne og alt som skjedde i etterkant men heller sees på som filmer flest og bedømmes deretter. For noen er dette selvfølgelig umulig, spesielt de etterlatte og andre som ble direkte berørt. Men for det norske kinopublikum generelt burde det være en mulighet.

    Just my two cents.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>