Analysen

Karsten og Petra – ut på tur (2017)

Norges kanskje mest kjente bestevenner på film tar turen til fjells i Karsten og Petra – ut på tur. Det blir en historie med mye sang og musikk, en god dose humor, viktige nye erfaringer og en spennende historie for det aller yngste publikummet.

Dette er den femte spillefilmen om de to bestevennene Karsten og Petra, deres familier og kosedyr. Filmen markerer et skifte i serien, der de to unge hovedrolleinnehaverne fra de fire første filmene er skiftet ut, og her spilles av Oliver Dahl og Alba Ørbech-Nilssen. I motsetning til filmserien om Knerten, som nylig også har hatt utskiftninger i rollegalleriet i Ekspedisjon Knerten (2017), er det her i Karsten og Petra – ut på tur kun de to hovedrolleinnehaverne som er byttet ut. Det øvrige rollegalleriet består fortsatt av de samme som i de tidligere filmene: Som den småstressede, men kjærlige kjernefamilien til Karsten finner vi fortsatt Hilde Lyrån og Markus Tønseth som foreldre, og Anne Celine Bredal som søsteren Siri. I Petras familie er det bare henne og moren Maria (Janne Formoe) igjen, etter at Petras far har gått bort. Og til slutt er selvfølgelig også de trofaste kosedyrene Løveungen (Torbjørn Harr) og Frøken Kanin (Hilde Louise Asbjørnsen) på plass igjen.

Bak kameraet finner vi også en rekke gjengangere, kanskje aller tydeligst markert av veteranen Arne Lindtner Næss, som igjen har regi. Dette er mannen som i tillegg til å ha regissert samtlige av filmene i Karsten og Petra-serien, også er regissøren bak alt av filmer og TV-serier om Olsenbanden jr. (2001-2010), julekalenderen Vazelina hjulkalender (2000), og en rekke enkeltstående filmer som Venner for livet (2005), S.O.S. Svartskjær (2008) og Blåfjell 2 – jakten på det magiske horn (2011). Avtrykket fra Arne Lindtner Næss på norsk barne- og familiefilm fra det nye årtusenet er altså betydelig, og selv om flesteparten av filmene inngår i formelpregede serier, er det også påfallende her i Karsten og Petra – ut på tur hvor selvsikkert filmspråket brukes til å fortelle en underholdende og lærerik historie til de minste barna.

Som regiassistent har Lindtner Næss denne gangen hatt med seg Aurora Gossé, som ble uteksaminert fra Den norske filmskolen så sent som i 2014, og som på de to etterfølgende filmene Karsten og Petra lager teater (2017) og Karsten og Petra på skattejakt (2018) har blitt forfremmet til co-regissør. Antageligvis legger produksjonsselskapet Cinenord Kidstory en plan for fremtiden, og i Gossé kan de ha funnet den naturlige arvtageren til fremtidige barnefilmoppdrag. På foto er det spennende å se en ny bidragsyter i ungarske Márton Miklauzic, som har gjort en lang rekke filmer fra hjemlandet, i tillegg til å jobbe i kameraavdelingen på en flere storproduksjoner fra Hollywood.

Ut på tur

I denne filmen møter vi først på bestevennene Karsten og Petra mens de forbereder seg til en fjelltur de to vennefamiliene skal dra på. Telt og riktig utstyr skal kjøpes inn, og sannelig har ikke barnehagen fått storfint besøk av selveste Cecilie Skog, eventyreren og tv-personligheten, som forteller barna om sine ekspedisjoner og lærer dem opp i godt fjellvett. Barnas forventninger til den forestående turen er selvsagt på topp.

Men før avreise introduseres også det øvrige rollegalleriet, og viktige handlingselementer blir etablert. Karstens far vender hjem fra en jobbreise, og gutten slår fast at alle fortjener å ha en pappa hjemme. Petra har derimot ingen far, og Karsten setter seg som mål å sørge for at bestevenninnen får en ny far, ved å skaffe Petras mor Maria en ny kjæreste. Ideen til denne planen får han gjennom at søsteren Siri er oppslukt av en romantisk roman hun har med seg gjennom hele filmen.

Vel ankommet et sted i fjell-Norge (eksteriøropptakene skal ha skjedd i nærheten av Beitostølen, men det kan virke som om enkelte geografiske friheter er tatt, så vi møter et uspesifisert, norsk fjellandskap, med alt fra dyp skog til høyfjellvidder) treffer de to familiene på turguiden Aksel (Jeppe Beck Laursen), som viser seg å være en gammel barndomsvenn av Karstens far. Aksel deler ut prestasjonsmerker hver gang barna gjør noe bra, og blir umiddelbart godt likt. Karsten og Petra bestemmer seg snart for at han er den perfekte kjærestekandidaten til Maria.

Dette må de lykkes med før de når turens mål, en høy fjelltopp. På veien dit skal gjengen både telte, prøve zip-lining, padle og utforske dyrelivet, så det oppstår mange anledninger for barna til å prøve å skape romantikk mellom Aksel og Maria. Planen ser i utgangspunktet lovende ut, helt til det viser seg at han slettes ikke er så mye en villmarkens sønn som han først hadde gitt inntrykk av. Karsten og Petra må derfor legge en plan for å få Aksel til å virke modig slik at de to voksne kan forelske seg.

Planen utfolder seg ikke helt som barna vil, og det oppstår ingen romanse mellom de to på turen (selv om filmens avslutning lar noe av denne historietråden henge i luften, så det er ikke helt utenkelig at noe kan skje mellom dem senere). Til slutt har Karsten og Petra uansett lært mye om skog og fjell, og får nok en bekreftelse på hvor viktig vennskapet deres er.

Musikk og bevegelser

Arne Lindtner Næss er ikke fremmed for å bruke sang og musikk i sine filmer. Undertegnede er selv ung nok til å ha vokst opp med filmer og julekalendere signert Lindtner Næss, og der har musikken og sangnumrene alltid har vært viktige ingredienser. Lars Kilevold fortsetter også i denne filmen som fast Karsten og Petra-komponist, og har i tillegg skrevet melodiene til filmens originalskrevne sanger. Barnefilmer av denne typen henter gjerne sjangertrekk fra musikalen, men holder konvensjonene noe enklere. Der de voksne musikalene gjerne bruker sangnumre til eksposisjon og karakterutvikling, har sangene i barnefilmer som de i Karsten og Petra-serien ikke så stor narrativ betydning, men brukes heller til å understreke filmens tematikk eller et viktig budskap. Sangene skal være lette å følge og ha en enkel og «nynnbar» melodi, uten at det skal skape noe som helst forvirring om historien som fortelles.

Også for Karsten og Petra – ut på tur er da altså musikken et viktig virkemiddel. Filmens budskap og tematikk blir behandlet gjennom sangene, uten at de beveger selve historien. En av sangene har en diegetisk funksjon, mens de øvrige først og fremst underbygger stemning eller tematikk. Filmens hovedsang, Tur, vi skal på tur, blir på en måte gjennomgangsmelodien. Sangen spilles første gang over en reisemontasje, der de to familiene kjører ut av byen og opp mot fjellet – en sekvens som faktisk har visse paralleller til tittelsekvensen i Erik Løchens Jakten (1959). Reisen fra et bylandskap til et fjellandskap markerer en overgang fra det trygge og hverdagslige til det ville og ukjente, hvor vi gradvis ser landskapet rundt dem endre seg fra kultur til natur. Det skal sies at tonen er noe lettere til sinns her i denne barnefilmen enn i Løchens kanoniserte norske klassiker, og Arne Lindtner Næss fyller montasjen med flere små, humoristiske situasjoner, mens det i sangen ramses opp alt barna gleder seg til å gjøre på turen.

Filmen har faktisk ikke mer enn tre originalskrevne sanger (alle med tekst av Lindtner Næss), som utfylles av en nyinnspilt versjon av folkemelodien «Oppå Fjellet». Likevel oppleves filmen svært musikalsk hele veien gjennom, noe som bør tilskrives Kilevolds effektive musikkspor, med muntre og stemningsskapende toner. I tillegg er mange av scenene fotografert med en dynamikk vi kjenner fra musikkvideoer – kameraet står omtrent aldri stille, og selv i enkle dialogscener flyter vi inn og ut mot karakterene. Kombinert med effektivt klippearbeid fra Leif Axel Kjeldsen (en annen veteran, som har fulgt Lindtner Næss tett gjennom disse filmene) skaper kameraføringen en opplevelse av at vi hele tiden er i bevegelse – på tur.

Dette stilgrepet brytes ved enkelte anledninger, og da fremstår det som et bevisst valg at filmens fortelling skal stoppe opp. I en sekvens mot slutten der Petra blir borte fra de andre i turfølget, øker bruken av et stillestående kamera. Det samme gjøres også i scener med større emosjonell tyngde. Barnas lek og moro stopper opp, slik at alvoret i større grad kan få tid til å synke inn.

Fjellvettregler og andre vettuge kunnskaper

I min analyse av Andreas J. Riisers Ekspedisjon Knerten gjorde jeg et poeng ut av barnefilmens pedagogiske funksjon, og hvordan den filmen med antydningens kunst ga opplæring i noen av fjellvettreglene – disse ni læresetningene som de fleste nordmenn forbinder med en viss Severin Suveren og tonene av Franck Pourcels «Daydream». I Karsten og Petra – ut på tur er fjellvettreglene mer eksplisitt tilstede, og fungerer nærmest som et slags narrativt utgangspunkt. Når Cecilie Skog forteller barna i barnehagen om sine ekspedisjoner til de høyeste fjelltoppene på alle verdens kontinenter, blir det effektivt illustrert med dramatiske lyd, lys og vindeffekter, og hun avslutter seansen med å lære barna opp i godt fjellvett med Fjellvettsangen. På pedagogisk vis går sangen gjennom noen av de viktigste reglene, og det hele avsluttes med at den viktigste regelen tross alt er å ha det gøy.

Sangen får også en diegetisk funksjon i at barna refererer til den underveis på turen. Når Petra går seg bort fra de andre i turfølget, synger hun seg gjennom sangen for å komme på de forskjellige reglene. Ikke bare gir sangen en kjapp introduksjon til hva fjellvettreglene er, men filmen viser også hvordan disse budene skal anvendes i praksis når man er på fjellet og nøden er stor.

Andre nyttige læreregler om ferdsel i skog og fjell blir også viktig underveis, og flettes ganske elegant inn i filmens fortelling. Maria forklarer til de andre i turfølget hvordan man skal finne nord ved å se på hvor mosen vokser og i hvilken retning maurtuene er plassert. (Mosen vokser mot sør, og det samme gjelder for maurtuene – de vil begge ha mest mulig sollys.) Det viser seg at dette er kunnskap turleder Aksel ikke visste fra før, og Maria irriterer seg over hans uvitenhet. Dette stikker kjepper i hjulene på barnas plan om å spleise dem.

Gode prestasjoner og holdninger blir også belønnet med premier: Aksel deler som nevnt ut merker (pins) når noen har gjort noe bra. Eksempelvis får Karsten et merke for å være godt forberedt på tur, Petra får et merke for å være en god venn av hundene de har med, og Karstens mor får et merke for å legge fra seg jobbtelefonen når hun er på tur. Merkene blir narrative knagger i et slags spill, som særlig Karsten og Petra lar seg begeistre over, og de ønsker å skaffe så mange av dem som mulig.

Til slutt skal Aksel dele ut «eventyrer»-merket, der Petra blir vinneren med begrunnelsen i at hun har lært seg fjellvettreglene og kunne bruke dem da det gjaldt som mest. Likevel bestemmer hun seg for å gi det videre til Karsten, fordi han ville gjøre henne glad (Karsten valgte å ofre muligheten til å nå toppen, for å følge opp planen om å spleise Aksel og Maria). Filmen lykkes altså i denne avsluttende scenen å understreke alle sine viktigste budskap: Å ha gode holdninger til natur og fjell og at vennskap og familie er viktig.

Et moderne eventyr

Samtidig som filmen prøver å gi et realistisk bilde av fjell og natur, er det også rom for det mer barnlige, eventyrlige blikket på naturen. Når Cecilie Skog presenteres første gang, introduseres hun som eventyrer og barna lurer naturligvis på om hun skal fortelle eventyr. Selv om barnehagetanten må oppklare begrepsforskjellen, ender den kjente fjellklatreren likevel med å fortelle om sine ekspedisjoner som et slags eventyr. Dette etablerer at eventyrsjangeren er viktig for filmen, og vi kan videre se tydelige spor fra det i den dramaturgiske modellen og i bruken av gjenkjennelige eventyrmotiver fra nasjonalromantikken.

Filmens fortelling kan leses inn i den såkalte eventyrdramaturgien, en modell som har blitt særlig kjent gjennom analysene og teoriene til den russiske språkforskeren og folkloristen Vladimir Propp. Denne narrative lesemåten tar utgangspunkt i at rollefigurene har funksjoner og motiver som er gjenkjennbare på tvers av alle eventyr.

Premisset for Karsten og Petra – ut på tur har et tydelig mål: hovedpersonene skal nå en fjelltopp og vinne det gjeveste merket. Selv om filmen har en lengre førsteakt hjemme i byen der rollegalleriet, tematikk og plott introduseres, vender vi aldri tilbake til denne hverdagen igjen etter at målet er nådd. Filmen avslutter med en storslått helikopterkjøring fra fjelltoppen turfølget har besteget, og gir altså ingen særlige indikasjoner på hva som skjer videre. Historien oppleves derfor som lukket, og helt uavhengig av den omkringliggende verden – noe som gjerne også kjennetegner eventyrsjangeren.

For å komme seg frem må våre venner få hjelp underveis, der fjellvettreglene fungerer som konkrete veiledere eller hjelpemidler. I god Askeladden-stil er det personen med fornuften i behold, i dette tilfellet Petra, som greier å utnytte hjelpemidlene på en god måte, og dermed lykkes i å nå målet. Når de kommer frem til den geografiske destinasjonen for målet, er det Aksel som er «giveren» i fortellingen, og som til slutt deler ut det gjeve eventyrer-merket til Petra.

I et brudd med Propps modell, har ikke denne fortellingen en tydelig antagonist, men hinter i stedet til potensielle farer underveis. Aksel kler seg eksempelvis ut som et troll (et pek til Theodor Kittelsens ikoniske illustrasjoner), for å prøve å skremme barna (uten at de går på). Mer skremt blir de små av den reelle faren representert av en bjørn som muligens lusker omkring. Barna forsøker å utnytte dette ved å prøve å skremme Maria med skyggespill inne i en grotte med det ikke helt subtile navnet «Trollhulen».

Eventyrmodellen er ikke på langt nær omfattende nok til å kunne gjøre uttømmende narrative analyser av moderne filmfortellinger, men kan i enkelte tilfeller gi interessante perspektiver på hvordan folkeeventyrene fremdeles har en tydelig plassering i historier fra dagens kultur. I dette tilfellet viser det hvordan Karsten og Petra – ut på tur tydelig har hentet inspirasjon fra norske folkeeventyr, uten at det aldri fremheves eksplisitt.

Kvalitet for de minste

Karsten og Petra-filmene har blitt en av norsk barnefilms mest suksessfulle franchiser, og de har stort sett vært en suksess i møte med både publikum og kritikere. Film- og TV-serier med små barn i hovedrollene må av naturlige årsaker produseres i høyt tempo, før skuespillerne vokser fra sine rollefigurer, og en konsekvens er at de ofte blir formelpregede filmer uten særlige kunstneriske særtrekk. Selv om Karsten og Petra – ut på tur er den første filmen jeg har sett fra denne serien, er det ikke vanskelig å gjenkjenne at den forholder seg til visse konvensjoner og grep som både gir tydelige referanser til de øvrige filmene i serien, og barnefilm generelt. Her får vi akkurat det vi forventer: en historie som er lett å følge, et variert rollegalleri der figurene oppfyller forskjellige funksjoner, en oppløftende stemning gjennom sang og musikk, en rekke faktakunnskaper om et gitt tema og ikke minst en god moral.

Samtidig må det også nevnes at filmen er gjennomført med høy teknisk kvalitet, noe som i stor grad må tilskrives et godt håndverk fra en erfaren filmskaper. Arne Lindtner Næss fremviser en stor grad av selvsikkerhet i bruken av filmatiske virkemidler, og dette ser vi tydelig i hvordan enkle dialogscener og eksposisjoner er dynamisk filmatisert. Eksempelvis blir forklaringen av noe så teoretisk som «Fjellvettreglene», presentert med både spenning, dramatikk og en fengende sang – uten at kameraet forlater barnehagens fire vegger.

Noen steder blir det riktignok også «for mye Møllers tran», ikke minst når den insisterende og overivrige gleden over fjell og natur smøres så tykt på at Karsten og Petra – ut på tur ligner en reklamefilm for Den norske turistforening – en organisasjon som faktisk også bokstavelig talt figurerer i filmen med sitt gjenkjennelige røde T-merke langs stien. Men på tross av dette har filmen likevel en sjarm, humor og lekenhet som gjør at det naturidylliserende og pedagogiske premisset ikke blir for påtrengende.

Karsten og Petra – ut på tur er en type barnefilm som for et voksent publikum blir litt vel enkel, uten særlige hint eller referanser som kjernepublikummets foreldre kan more seg med (et triks særlig amerikanske barnefilmer tar i bruk for å blidgjøre hele familien på kino). Viktigst er det likevel at barna får det de vil ha, og denne nye Karsten og Petra-duoen viser at de fint har greid å opprettholde seriens popularitet blant de minste. Mer enn det skal vi kanskje ikke forlange?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>