Omtale

Demokratiet har talt – igjen: Mamma Mia: Here We Go Again!

Paukeslag ljomer utover slettene. Det blåses i basunene. Liderlig skratt og generelt tøylesløs oppførsel får bakken til å riste av skrekkblandet fryd. I det fjerne ropes det: Bravo! Mennesker og halvmennesker, satyrer og enhjørninger, alle velter over hverandre, ute av stand til å holde tilbake. Begeistringen og euforien er total. Demokratiet har talt.

Omtrent slik føltes det å overvære det store sommermarerittet i 2008 – en periode man gjerne minnes som ren høytid, takket være Christopher Nolans mesterverk The Dark Knight. Men så hellige var altså ikke dagene, for det underjordiske smidde et helvetes reisverk noen blant oss dødelige ennå ikke har sett maken til. Den mest forbløffende kinobegivenheten disse månedene var nemlig musikalen Mamma Mia!, basert på det alltid utsolgte West End-stykket ved samme navn, en hyllest til popgruppen ABBAs på alle måter enestående kunstneriske arv.

Sjokkert og uvel kastet jeg terningen for min opprinnelige hjemby sin lokalavis – som landet på laveste sum. Anmeldelsen kom aldri på trykk, og en ukes tid senere mottok jeg den kjedelige beskjeden om at mine bidrag ikke lenger var ønsket, uten noen videre forklaring. Årsaken var trolig at jeg ikke lenger kommuniserte med leserne – eller noen som helst, for den saks skyld. Man skal nemlig ikke glemme at Mamma Mia! var en svært kritikerrost film her hjemme, belønnet med både seksere (Stavanger Aftenblad) femmere (VG, Dagsavisen) og firere (Dagbladet, NRK) i dagspressen. Klyp deg i armen, men dette er harde fakta. (I anmeldelsen av årets film undres Aftenpostens kritiker hvor magien er blitt av. Sort magi, i så fall!)

Nå vender «fenomenet» Mamma Mia! tilbake, og man kan saktens lure på hvorfor det har tatt så lang tid. Ifølge Meryl Streep selv var det kvaliteter i manuset som lokket ekspertisen hennes tilbake, etter å i utgangspunktet ha vært lunken til ideen om en oppfølger. Nuvel, den tre ganger Oscar-vinnende skuespillerinnen er med i maksimalt to minutter før rulletekstene, på tross av at hun hopper entusiastisk til værs i sentrum av kinoplakaten.

Mamma Mia: Here We Go Again! inntar et tilbakeskuende, men bare forsøksvis nostalgisk blikk. Dagens hendelser – under tunge skyer av sorg etter at Sophies (Amanda Seyfried) mor Donna (Streep) er borte – flettes sammen med fortiden, der Donnas legendariske firkantdrama (originalens potensielle Sophie-fedre: Stellan Skarsgård, Pierce Brosnan, Colin Firth) utgjør et lett tyngdepunkt. Ideen om å utforske ungdomstiden på det sene syttitallet er slettes ikke dum med tanke på ABBA-musikkens opprinnelse: Mon tro om det skulle bli mulig å emigrere fra Grekenland à la Eurodisney til Londons slitesterke diskotekgulv?

Bi litt. “Tidskolorittene” synes uadskillelige, og foruten et nitrist sang- og dansenummer i forbindelse med unge-Donnas (Lily James) eksaminering, er vi utelukkende til asurblått havs eller på den kalkhvite, greske øya med det eksotiske navnet Kalokairi. Den livsglade piken rives mellom sine erotiske besettelser i ulike sjangere, i henholdvis Paris, på sjøen og den myteomspunne øya, og etter tre one night stands på like mange dager/netter (skal man tro filmens dramaturgi) blir det vanskelig å vite hvem som er faren når den forjettede datteren fødes til tonene av «I’ve Been Waiting For You».

Donna virker like betatt av samtlige beilere, og bare timer skal til for at store følelser og bindende avtaler settes i sving. Summen av delene peker mot at morskjærligheten er den eneste sanne, for det er Sophie og de to artig-tantene Rosie (Julie Walters) og Tanya (Christine Baranski) som fremfører nevnte låt til den absurde montasjen som skildrer kjærlighetsbarnets (altså Sophies) fødsel. Dampende kokt vann, en skrikende baby som føres mot mors oppløste ansikt, alt bak et slør av savn til det som en gang var… Resultatet ligner en liksom poetisk åreknute av separasjon og gjenforening (Spielberg: Extreme Cut).

Klarinett på baguette og appelsiner med falsett

Frem til dette emosjonelle klimakset har vi sett Donna bryte ut i sang på fransk bistro med dansere som spiller klarinett på baguette, plukke appelsiner i falsett og gjentatte ganger miste alt undertøyet i reisekofferten (fra London til Kalokairi) foran storøyde menn. (En koffert i håndbagasjestørrelse, som tre fullvoksne kvinner på et tidspunkt ikke er i stand til å bære uten å jevnlig slippe i bakken.)

Om Donna generelt fremstår lite måteholden i møte med livets gleder, poengteres det at hun representerer den «unge skjønnheten» ved å avstå fra å spise søte kaker og fet snacks. (I en situasjon der en gresk kvinne skal giftes bort til en riking fremfor en landlig, autentisk kjekkas, beskrives trusselen som «stygg og fet med fødselsmerke midt i ansiktet.)

Det levnes ingen tvil om at Kalokairi er det helt store for den unge Donna. Etter bare sekunder i en bar fiksjonsuniverset fremstiller som rystende autentisk – som med sine avskallede flater og turkise Middelhavs-look ligner B-versjonen av Jan Vardøens forsøksvis autentiske rekonstruksjoner av diverse internasjonale trender på Grünerløkka – erklærer hun at det ikke bare eksisterer et her og nå man er nødt til å impulsivt omfavne, men også #enfremtid bak disken eller på den lille scenen.

Besettelsen smitter over på datteren Sophie, som koste hva det koste vil skal gjenåpne morens hotell og restaurant for en ny generasjon beundrere i de historiske omgivelser på den gjeve øya. Den magiske olivenoljen later til å være presset ut av fruktene, for ingenting fungerer som det skal i forkant av nyåpningen. En plutselig og voldsom storm river alt fra hverandre med glupsk appetitt, og scenene der Amanda Seyfried og Pierce Brosnan forsøker å redde noen trestokker fra å falle sammen (alt det andre virker hinsides reparasjon) noen timer før den store dagen, er det nærmeste filmen kommer noe som ligner en ærlig farse eller parodi, en selskapsreise med vindkast fra Douglas Sirks melodramaer.

Believe

En filmkritiker full av fordommer blir nødt til å spørre seg selv om det finnes enkelte lyspunkter. Noe mange unge ikke vet, er at Cher dypest sett må regnes for å være en av verdens beste skuespillere. Den blant lekfolk ofte latterliggjorte artisten Cher, med parykkene, de plastiske operasjonene, vulgære kostymene og ikke helt utsolgte Las Vegas-showene, har riktignok ikke så mye å skilte med innenfor dagens popkulturelle radius. Men særlig på åttitallet kommuniserte Cher med høyere makter – understreket av det gudommelige prisdrysset som ble henne til del. Hvem andre kan skilte med både Oscar (beste kvinnelige hovedrolle), Emmy, tre Golden Globe-statuetter og den ettertraktede skuespillerprisen i Cannes? I Peter Bogdanovichs Mask (1985) er hun så hjerteskjærende god at rolleprestasjonen går gjennom marg og bein hos en hvilken som helst tilskuer. (You Better) Believe.

I kjent positur ankommer hun Mamma Mia-øya via et kostbart helikopter, platinablond, godt sminket og minst to meter høy. I løpet av få minutter synger hun klassikeren «Fernando» av full hals for et feirende publikum. Et etterlengtet høydepunkt. For det første kan Cher synge, og for det andre besitter hun en slitesterk karisma som siver gjennom den greske patinaen (den ikoniske stemmen er på ny udødeliggjort av diverse opptredener under den obligatoriske Snatch Game-seansen fra samtlige sesonger av den mesterlige konkurransedrevne reality-serien RuPaul’s Drag Race).

Samtidig er det noe overveldende drøyt ved at Cher entrer scenen på denne måten – det er så absurd at man kunne lansert det som et i teorien litt sannsynlig, men i praksis aldeles vanvittig scenario under fuktige nachspiel. Som min venn sa: Noen ganger oppheves grensene mellom den harde virkeligheten og en slags privat tulleverden.

Under min kinovisning lot en hel seterad bestående av litt annerledes publikummere til å være usikre på hvorvidt det var sing-along eller ikke – på grensen til allsang, vil jeg si – og lydene deres tiltok særlig under de livsbejaende “sex-scenene”. Jeg er oppriktig glad for at de nøt filmen såpass mye mer enn meg, og takker dem for all lyd som blokkerte for vokalen til diverse pinlig berørte skuespillere.

Den nye Mamma Mia! er forbausende i utakt med samtiden den er unnfanget i – like gammeldags turistifisert som den er misogyn og slapp i fisken. Likevel later store deler av den kinooppsøkende befolkningen til å bare elske dette mølet. Før forestillingen begynte, erklærte kinopersonalet at oppsiktsvekkende mange hadde løst billett til filmen bare i løpet av den første visningsdagen, og med dét ble vi ønsket en «fortsatt herlig Mamma Mia!-sommer». At det kunne skje igjen, i vår levetid…

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 21 kommentarer

  1. Jon Christoffersen sier:

    Usannsynlig gøyal omtale! Det har jo ikke på noe tidspunkt vært aktuelt å se filmen, men å lese dette var iallfall ustyrtelig morsomt. Litt of topic: Gleder meg til dere kommer igang med Filmfrelst-episoder igjen. Dere lager virkelig en Podcast helt i toppklasse der, det er et kjempehøyt nivå på mange av episodene, og det er sikkert mye jobb men fantastisk gøy å høre på når det kommer episoder.

  2. Tore Andre Øyås sier:

    Vel… samsvaret mellom å skjønne folket, versus det å selv ikke “forstå” begeistringen rundt støyen, har jo alltid vært noe av det som har skilt kritikere og folket forøvrig. Men hvor er overgangen? Hvor er nyansene i forståelsen mellom kritiker og folket? Hvis man dømmer en film som Mamma Mia! (2008) til en 1’er, så fordufter all form for kontakt med folket. Ikke at det i seg selv bør være et kriterium for ikke å slakte en møkkafilm selvsagt, men mer fordi det kan virke usikkert om kritikeren forstår mennesker, psykologien rundt hvorfor folket liker slike filmer. Da bør man rett og slett heller ikke bedømme verken folket eller filmmediet i seg selv. Ikke alle passer til en slik jobb, faktisk, noe som kan være en tung potet å svelge for den aktuelle.
    Ellers en selvsagt veldig morsom tekst, for ja, disse filmene suger på veldig mange måter, bare ikke på de punktene de er ment til, noe som forsvarer i hvert fall en litt mer oppegående kritikk av filmene. For, av og til blir distansert kritikk bare helt feil, på alle måter.

    • Mon tro om jeg blir sagt opp av min egen bedrift denne gangen? Hoho.

    • Tore sier:

      Å bli sparket fra sin egen bedrift skulle tatt seg ut ;D Men du/dere skriver da heller ikke for hvermannsen.

    • Neida, vår målgruppe er jo primært filminteresserte. ;-) Men hva tenker du om at hovedkritikeren (Morten Ståle Nilsen) i en av Norges to største aviser, VG, gir samme karakter (4) til «Call Me By Your Name» og «Mamma Mia: Here We Go Again»? Er det å gå publikum i møte? Eller er det et grelt eksempel på relativiseringen vi snart ser overalt, som gjør enhver oppegående diskusjon umulig?

  3. Tor Erik Martinsen sier:

    Kunne dere vurdert en egen artikkel eller Filmfrelst-podcast om skuespilleren Cher? Filmene hennes er vel en side ved popikonet som de færreste vet om, og det hadde vært morsomt å se hva erfarne filmvitere har å si. Jeg har dessverre ikke sett Mask, men hun er jo svært god i både Silkwood (1983) og Moonstruck (1987).

  4. Tore sier:

    Lars Ole: Vel… da tenker jeg at vi ser resultatet av hvordan kritikere må forholde seg til det teite terningkastet, hehe, neida, men joda… jeg tenker at man kan fint rettferdiggjøre fireren om man utdyper dette i den etterfølgende anmeldelsen. Det er vel hovedteksten som skal begrunne karakteren, ikke bare omvendt. Skriver man for VG, så sier det seg også selv at Mamma Mia! (dessverre) vil treffe langt flere lesere enn Call Me by your Name. Da er vi inne på nedslagsfelt og det litt triste faktum at den langt mer overflatiske Mamma Mia! appellerer til svært mange, enten man liker det eller ikke. Anmelderen har vel tydeligvis her tatt høyde for det, samtidig som jeg håper for hans skyld at han selvsagt selv også synes filmen er såpass at den fortjener en firer, noe annet hadde jo vært ren r..slikking av publikum og VG.

    Call me by your name og Mamma Mia! er for øvrig en interessant sammenstilling… Begge to er jo sommerskildringer, dog av svært forskjellig art. Førstnevnte er en mer retromimrende og introvert sommerskildring med langt finere grep og tilnærminger, den andre svært mye mer utadvendt, rølpete og fjollete. Begge er vel likevel to typer sommerferier man kan relatere seg til, eller? ;D

    Selv filminteresserte kan jo også ha guilty pleasures da, og da kommer man jo fort innpå mye av de samme problemstillingene som kritiker; hvorfor liker man dette, mens man også kan like noe helt annet på filmskalaen? Skal man fornekte at man selv liker dette “tullet”, eller skal man rettferdiggjøre det og forsøke å formidle hvorfor, osv…
    Det er vel et sånt ”dilemma” han har vært borti vil jeg tro. Hoveddrivkraften kan dessverre også være litt som det du sier, at man ikke tør å bryte med nedslagsfeltet, ikke våger å gå imot røkla siden man skriver for nettopp VG. ”Problemet” blir at jeg og du ikke vet bakgrunnen for dette (regner jeg med?), så da blir det en spekulasjon om hvorvidt han faktisk likte filmen til en 4er selv, og/eller om han tilpasset den til publikum. Jeg velger faktisk å tro og håpe på det første, tross alt. Litt det samme med Erlend Loe, som du nevnte overfor her, at han mente ”magien” (eller hva det nå var han skrev) var borte i oppfølgerfilmen, en magi du selv tydeligvis ikke fant noen sted i Mamma Mia! Her virker det jo bare som om Loe faktisk selv ble gira og lot seg fenge med av førstefilmen, noe som i seg selv må være lov? Det er derfor jeg tenker at om man ikke selv forstår andres fascinasjon for noe man selv forakter, ja så blir det jo litt for enkelt å bare avskrive og avføye dette som ”tull og tøys”.

    • Jeg synes kritikken blir nokså meningsløs om den ikke skal springe ut av kunnskap om, forståelse for og genuin kjærlighet til kunstuttrykket som kritiseres – og dermed må den per definisjon være elitistisk. Kritikken skal ikke bare veilede, men også oppdra leseren. Å bedømme “feriefilmene” «Call Me By Your Name» og «Mamma Mia!» som jevngode, synes jeg er fallit. Den faglige argumentasjonen for en slik vurdering skulle jeg likt å lese – det er ikke bare historien og manuset som er på et helt annet kunstnerisk nivå i CMBYN, men også filmspråket, iscenesettelsen og skuespillerne/skuespillerinstruksjonen. Hvilke faktiske _kunstneriske kvaliteter_ har «Mamma Mia: Here We Go Again!» som musikal?

      Jeg minnes for øvrig også at «Lange flate ballær» ble vurdert til samme karakter som «Reprise» i minst et par aviser her hjemme. Alt er relativt osv.

  5. Tore sier:

    Selv filmkritikere har da svært ulik erfaring, kunnskap og referanserammer rundt film. Dermed blir også spennet blant filmkritikere nærmest like bredt som ellers i samfunnet. Tror du ikke Morten Ståle Nilsen har kunnskaper og bakgrunn nok? Hvordan forklarer du da hans terningkast fire? Har han ikke nok kjærlighet til film mener du? Og hvordan definerer du ”nok” kunnskap, erfaring og kjærlighet til mediet?

    Jeg føler du overser effekten av hva disse to filmene oppnår. Poenget mitt var ikke at Mamma Mia og Call me by your name er jevngode, som du sier. Karakteren deres er derimot (for Ståle Nilsen) et småtrist resultat av terningkastets forbannelse og tilkorthet, samt at karakteren er ment på ulike grunnlag rett og slett. Selv Mr.Nilsen mener trolig ikke nødvendigvis at disse to filmene er filmatisk jevngode, mer at de oppnår noen lunde samme effekt for dem de er myntet på, til tross for store filmatiske kvalitetsforskjeller.

    Jeg skjønner det slik at du ikke er med på denne tankegangen, og jeg er på god vei enig forsåvidt, men jeg får også samtidig litt følelsen av at du overser summen og effekten av hva selv møkkafilm kan oppnå, at du motvillig lukker øynene for dette? Noe av problemet med tilnærmingen du skisserer, er at den ikke tar høyde for effekten en film som Mamma Mia har på publikum. Nå lages nå en gang film for et publikum, og om den ellers så gode Meryl Streep har blitt med på dette latterlige mølet, med tilhørende dårlige manus, skuespill, m.m, og det likevel resulterer i en stor opplevelse, ja da er jo fort fireren langt enklere å forstå? Som sagt; mye handler jo om hvem man skriver for, uten at bakgrunnskunnskapene eller kjærligheten til filmmediet fra anmelderen trenger å forsømmes av denne grunn. Ville du eksempelvis selv gitt filmen en 1’er, (fordi den sant nok suger rent filmatisk), hvis du selv på samme tid også hadde storkost deg i kinosalen? Dette henger jo ikke på greip…

    Man kan eksempelvis gjennomanalysere en dritbra film så mye man vil, men det er ikke noe automatikk i at den skal fenge emosjonelt, o.l., av den grunn. Ta f.eks C. Nolans Dunkirk, et filmteknisk imponerende stykke filmarbeid, men som for meg ga lite emosjonelt krutt tilbake, bl.a. fordi Nolan bevisst ikke bruker mye emosjonelle reaksjoner fra karakterene sine. Han unngår bevisst grep som han selv har uttalt omtales som filmatiske klisjéer for å oppnå effekt. Med andre ord, han tar bort filmatiske grep som menneskeheten har visst at funker veldig godt i over 100 år. Hans valg og eksperiment, og greit nok, men den labre effekten blir altså også deretter (for meg). Det blir jo da unektelig noe ironisk over filmer som på papiret er langt bedre og imponerende utført rent filmteknisk, men som ironisk nok ikke gir halvparten så kraftfull effekt tilbake som det Mamma Mia! gjør. Hvordan forklarer man dette, uten å henvise til de samme mekanismene som f.eks denne VG-anmelderen sikkert gjør? Og, er dette ikke legitimt (nok)?

    Spør en hvilken som helst person på gata om han/hun er enig i at filmkritikk skal være hevet over ‘mannen i gata’, og du vil jo få et surt og fornærmet blikk tilbake. Sånn har det vel alltid vært. Men ja, jeg er helt enig i at kunnskap ikke bør rynkes på nesen over. Alt for mange tror dessverre at ens egen rett til uttalelse og meninger trumfer kunnskap og erfaring. “Vanlige” folk blir jo alt for ofte fornærma når de får påpekt sin egen ”dårlige” smak, hele tiden, over alt, innen alle former for media, kunst og kulturuttrykk. Vanlige folks møter med og omgang med kritikk er sjelden på samme nivå og grunnlag som oss kritikere, derfor blir det jo ofte klinsj, misforståelser og to helt forksjellige verdener som møtes. Når man så skal anmelde en såpass kommers film som Mamma Mia!, blir det nesten meningsløst å ikke derfor snakke publikums språk, noe jo du tydeligvis prøvde deg på den gangen. Det er dessuten en stor elefant i rommet her som angår hvorvidt man faktisk tør å si sin faktiske hjerteligste mening, eller om man ikke tør å gamble jobben sin på dette. Men vi trenger ikke gå nedover den veien altså, bare nevner det, for det er jo helt klart en stor faktor rundt hvor langt en kritiker faktisk tør å strekke seg i et såpass kommersielt medium som VG.

    Jeg mener altsåt ikke at man skal slikke folk oppetter ryggen, men det både MÅ og BØR finnes en balanse mellom dette folkelige språket og innholdet OG det mer elitistiske og akademiske, hvis ikke tror jeg man mister mye fra begge sider, noe verken filmmediet eller filmkritikk nødvendigvis har noe godt av på sikt. Så… hvordan tilnærmer DU deg erkjennelsen av om du liker noe som er folkelig/lavmåls/guilty pleasure-aktig innen film?

  6. Jon Christoffersen sier:

    Det er mye ros av både det visuelle uttrykket og skuespillerprestasjonene i VG’s anmeldelse av Call me by your name. Innvendingen som nevnes mot filmen, er at historien ikke oppleves som original av anmelderen, at historien sliter litt med noen nye Metoo-standarder (asymmetrisk forhold osv) og at filmen er for lang. Det er også en kul bildetekst der Arnie Hammer blir beskrevet som ‘helt meningsløst kjekk’. Når jeg leser anmeldelsen, virker det helt klart som det må ha vært veldig nær en femmer her.

    Et problem med noen mainstream-anmeldere, er at de sjelden bruker skalaen skikkelig. Det blir veldig ofre fire eller fem. Birger Vestmo synes jeg er en av de som lider mest av dette. Vet ikke om det gjelder han i VG. Men hvis skalaen ikke brukes tøffere, blir det større risiko for at filmer av veldig ulik kvalitet ender på samme karakter innimellom, tror jeg.

    Så dette med å anmelde ut fra et sett av filmteoretiske, kunnskapsbaserte kriterier, slik at publikum oppdras. Her må man nok ta inn over seg at ting skal selge. En anmelder i mainstream media har nok et visst press for å levere anmeldelser som leserne -stort sett- liker. Slakt av populære filmer ut fra en mer faglig vurdering kan derfor kanskje være et Harakiri-prosjekt. Å gi gode anmeldelser til kvalitetsfilmer med lite publikum er imidlertid antagelig tryggere ettersom det ikke støter leserne direkte. Men jeg mener vi må gi anmelderne i de store mediene litt slack her, de må nok anmelde ut fra både prinsipper og pragmatisme.

    Når det er sagt, er det likevel håpløst at en kjempedårlig film skal få samme karakter som Call me by your name. DET kan det ikke være tvil om :)

    • Jeg tror vi er enige om ganske mye, Jon. Anmelderne er nødt til å forholde seg til terningkast-kravet på en annen måte – å klage over terningen er meningsløst, stjerner og tilsvarende brukes jo over hele verden, ikke bare om film, men restauranter, hoteller osv. Det er en så innarbeidet praksis i journalistikken at jeg ikke kan forstå hvorfor det er så vanskelig å forholde seg til.

      Det mest konstruktive forslaget til bedre terningkastkultur er, som du skriver, å bruke _hele_ terningen. Få kunne mer om film enn Roger Ebert, og han delte ut minst tyve 4/4 (han brukte dessuten halve karakterer for å differensiere, så 4/4 hos ham er i praksis tilsvarende åtte av åtte mulige) hvert år. Ser man to hundre eller flere nye filmer i året, sier det seg selv at ikke bare en, to eller tre av dem er verdige en toppkarakter – det blir i så fall veldig privat og verken særlig god formidling eller forbrukerveiledning (dessuten fullstendig i utakt med internasjonal kritikerkonsensus). Den norske dagspressens anmeldere er nesten uten unntak altfor dårlige til å bruke hele terningen, som resulterer i at filmer “resten av verdens kritikere” (hvis vi skal skrive med veldig store bokstaver) nesten uten unntak gir toppkarakter får firere og femmere her hjemme.

      Mitt inntrykk er at filmene som får seks gjerne blir filmer som treffer noe dypt personlig eller treffer eksakt på smaksbarometeret til anmelderen – og da blir det gjerne ting som «Logan» eller «Star Wars». Dette er filmer jeg helt klart tenker det er innenfor å dyrke og elske hvis man gir mange toppkarakterer i løpet av året, men det blir vanskelig å argumentere for sekseren hvis disse er de _eneste_ filmene vedkommende har anerkjent fullt ut. Da blir i alle fall jeg forvirret.

      Tore: Det er så klart noe smålig og litt barnslig over å irritere og forbanne seg over en “folkelig milliard-suksess” som mange har glede av – men i tilfellet «Mamma Mia!» er fristelsen for stor. Årsaken er naturligvis at jeg selv synes at filmen er fæl, en pine fra ende til annen. Du skriver:

      «Nå lages nå en gang film for et publikum, og om den ellers så gode Meryl Streep har blitt med på dette latterlige mølet, med tilhørende dårlige manus, skuespill, m.m, og det likevel resulterer i en stor opplevelse, ja da er jo fort fireren langt enklere å forstå? Som sagt; mye handler jo om hvem man skriver for, uten at bakgrunnskunnskapene eller kjærligheten til filmmediet fra anmelderen trenger å forsømmes av denne grunn. Ville du eksempelvis selv gitt filmen en 1’er, (fordi den sant nok suger rent filmatisk), hvis du selv på samme tid også hadde storkost deg i kinosalen? Dette henger jo ikke på greip…»

      Hvorfor er det en stor opplevelse? Kan noe så kunstnerisk svakt likevel bli en stor kunstopplevelse? Jeg skjønner ikke helt hvor du vil her. Tenker du det å se «Mamma Mia!» er som å se kalkunfilmer à la «so bad it’s good»? Jeg synes i alle fall opplevelsen av å se en film med de dårlige elementene du selv poengterer er ganske forferdelig (med mindre det er en LOL-kalkun, evt. en «kunstkun») – det er på ingen måte fare for at jeg skal «storkose meg». Jeg skal like å se noen peke på tilsvarende svakheter i «Call Me By Your Name» eller «Dunkirk». Dette betyr på ingen måte at jeg dyrker en distansert, “intellektuell” tilnærming til film – jeg begynte for eksempel å gråte av «Dunkirk», som du selv ble likegyldig til på tross av dens innlysende kvaliteter, fordi den ikke berørte deg følelsesmessig.

  7. Tore sier:

    Så flott du i det minste innrømmer såpass ;D Dette er jo ellers et kroneksempel på avstaden mellom “vanlige” folk og enkelte kritikere, at sistnevnte ikke vil innrømme om de liker noe folkelig, ikke sant? Likevel gir du lite inntrykk av å forstå at også kritikere kan, og må få lov til, å like dårlig film. Det syns jeg er mildt sagt latterlig teit, men, vi kan nå la det ligge her… Jeg selv blir bare litt provosert over hvis anmeldere blir satt i bås, bare fordi man skulle like en Mamma Mia-film i ny og ned, i tillegg til langt bedre filmer. That’s it. I ditt tilfelle virker det som dette ikke er ”lovlig”, bl.a fordi du ikke klarer selv å sette ord på HVORFOR man legitimt også kan like slikt. Det MÅ da være noe dårlig/kommers møl du også har likt opp igjennom livet? ;)

    Hvorvidt Mamma Mia! er en stor opplevelse kan jo diskuteres, sant nok, men bare det at du betegner en slik film for en ‘stor kunstopplevelse’ illustrerer vel at du ikke helt forstår, eventuelt overdriver med vilje? Mamma Mia! er, og vil jo aldri, bli en kunstopplevelse. Bevares! Den er en kommersiell lettvekter, medrivende og fengende (i kraft av musikken, kjendisskuespillerne, eskapismen innen fargene, sydenlocations, å høre Pierce Brosnan synge så jævlig, jf. humor, m.m.!), en film for dem som lar seg rive med av slikt, noe som altså er mange. Verken mer eller mindre. Poenget er at dette bør være nok, man ser filmen i kraft av dens hensikt, effekt og nedslagsfelt. Som sagt, for tredje gang nå, man kan ikke bare bedømme en film klinisk rent for følelser, hvordan den oppleves og blir tatt i mot av sitt publikum. Da reduserer du jo hele kritikerspekteret. Hvis du bare hyller en film hvis du selv forstår den, samt liker den, ja da blir det jo virkelig feil. Så igjen må jeg jo spørre; har du ikke selv likt noe enkelt og masseprodusert i livet?

    Forskjellen på Dunkirk-reaksjonen illustrerer vel bare hvor forskjellig man kan være. Men det er unektelig interessant og fascinerende… Hvordan, og hvorfor, reagerer du f.eks annerledes på andre mer klisjédrevne krigsportrett? Jeg selv ble nok såpass satt ut av nettopp mangelen på menneskelige reaksjoner i Dunkirk at jeg satt og kjente på hele filmens stive og macho kaldhet, som eksempel på en særs mannlig og distansert tilnærming til hvor jævlig krig er. Skulle heller sett at mange av soldatene pissa seg ut og gjorde i buksa, selv om det kanskje ville vært et klisjégrep, rett og slett fordi noe slikt hadde vært langt mer troverdig. Mel Gibsons helvetesskildring i Hacksaw Rigde føltes slik langt mer hardtslående realistisk (ikke filmens suppete førstedel vel og merke, men krigsscenene mot slutten), samt satte emosjonene i sving med Andrew Garfields tårevåte øyne. Men, hver sin smak ;D

    Oppsummert: Mamma Mias store opplevelse ligger ikke i dens filmtekniske (enkle) kvaliteter, men i mye av det andre, som nevnt overfor. Dette er likevel en legitim og ekte filmopplevelse, og må bli regnet som en enkeltkvalitet i møte med film, spør du meg.

  8. Tore sier:

    En liten tilleggstanke… Det er den enkleste ting i verden å “drite ut” en svak film. Langt vanskeligere å forklare, samt innrømme, hvorfor folk kan like så tydelig dårlige filmer. Enig? Og hvorfor?

    • Innrømme hvorfor folk kan like så tydelig dårlige filmer? En underlig formulering. Mener du at man i større grad bør studere slike fenomener med en sosialantropologisk tilnærming? Det vil unektelig være interessant, men selv besitter jeg ikke den kompetansen og må derfor ta utgangspunkt i det filmfaglige (og mine egne tanker og følelser, naturligvis).

      Hva legger du egentlig i begrepet «folkelig film»? Minnes at du også tidligere har argumentert for viktigheten av “folkets røst” (en homogen røst?) under diskusjoner om filmkritikk her på Montages. Den gangen var det vel i forbindelse med en rekordartet kort anmeldelse av «Birkebeinerne» som fikk noen andre til å rynke på nesen, men som du tok i forsvar.

  9. Tore sier:

    Jeg skriver ’innrømme’, fordi du ikke svarer på (som i ’innrømmer’) hvorfor du selv har opplevd å like ”crap” innen film, noe du selvsagt har gjort mange ganger i livet.
    Så igjen; hadde du gitt en slik film terningkast 1, fordi den var filmatisk og teknisk masseprodusert plankekjøring, men hvor du likevel ble sjarmert og koste deg med den? I så fall overser du jo totalt egenverdien i underholdningen filmen ga deg, noe jeg ikke kan begripe at du kan gjøre? Så selvsagt besitter også du en kompetanse i å tenke, fundere og trekke linjer mellom kommers enkel film, og over på mer kvalitetsbevisst film. Jeg sier ikke du skal gå i gang med en doktorgrad rundt fenomenet, bare at man kanskje bør innlemme det mer i sin omgang og tankegang rundt det å forstå film og dette fenomenet?

    Og ja, jeg synes dette er svært interessant og fascinerende, blant annet fordi det virker som veldig mange kritikere (av det mer fisefine slaget) som regel overser fenomenet og liksom ikke erkjenner at det er en stor og gigantisk del av vår persepsjonsfilmatiske virkelighet. Det er derfor alt for lite både fokus og sikkert også forskning på hvorfor folk kan like film de mer eller mindre selv skjønner er drittfilm, på samme måte som man liker Grandiosa, Cola og annet drittmat. Fenomenet blir likevel værende der, samme hvor mye akademikere og filmkritikere lukker øynene for det. Man kan jo ikke bare avskrive fenomenet av den grunn, noe jeg synes det fort kan virke som man gjør om man nærmest automatisk slakter en folkelig film til en 1er. Det blir fort noe litt for enkelt og overflatisk over en slik tilnærming, spesielt om det bare er fordi man selv ikke skulle like filmen(e) det gjelder.

    På samme måte er det jo som kritiker enkelt å se og skjønne at en viss film vil kunne ha langt større appell til folket og massene, selv om man personlig ikke helt ble fenget av filmen. Da gir man jo ikke nødvendigvis filmen en slakt som en 1er eller 2er? Hvorfor skulle man det, om man f.eks skriver for VG? Dette er jo hele essensen i kommers filmanmelderi, det å skjønne sitt publikum. Er det ikke det da? Men man forsømmer ikke, eller forfekter filmmediet selv om man slik snakker på vegne av folket. I så fall må man ha veldig vanskelig for å skille mellom de ulike foraene film anmeldes i og skrives om, spør du meg.

    En ‘folkelig film’ er selvsagt en oftest klisjépreget film som sjeldent går utfor komfortsonen, og/eller en film som får et stort publikumsbesøk. Dette er oftest streite filmfortellinger som Kongens Nei, Kon-Tiki, Mamma Mia, og nevnte Birkebeinerne. Angående Birkebeinerne så husker du i så fall mer enn meg. Du må eventuelt oppdatere hukommelsen min rundt dette. Ellers kan jeg si at den filmen husker jeg som en nokså skjematisk og enkel opplevelse. Noe stort mer kjedelig og streit folkelig tilpasset film skal man vel egentlig lete lenge etter, men nå er da også Nils Gaup etter mitt syn en av de kjedeligste regissørene her til lands, og Birkebeinerne er intet unntak.

    Men nå vil jeg også mene at det er, og bør være, både toleranse og rom for en mer folkelig ”tilpasset” filmanmeldelse, rett og slett for om man skriver for en kommers aktør, ja så skriver man også for folket. Det blir her meningsløst å dykke akademisk dypt ned i en filmmaterie, både fordi filmene ofte ikke er laget for annet enn underholdning, samt fordi man da vil snakke over hodet på leserne. Bruken av terningkastet blir jo riktig nok slik her tydelig litt vanskelig, hvor man (som du har påvist) kan ende opp med å gi Mamma Mia samme karakter som Call my by your name. Likevel så FORSTÅR jeg hvordan og hvorfor dette skjer, sett i lys av mediet filmene er anmeldt til. Jeg har likevel ikke noe PROBLEMER med dette, fordi jeg klarer å skille mellom konteksten og rammene filmene er anmeldt innenfor. At mannen i gata derimot har vanskeligere for å skjønne slikt, blir en annen sak som selvsagt er litt mer trist å tenke på. Nå var da også terningkastet et kommersielt grep som kom i sin tid, så det har absolutt aldri vært en ideell måte å formidle filmkritikk på, der det ofte kommer til kort dessverre.

    Jeg oppfordrer deg igjen (fordi jeg er en veldig sta fyr, hehe) å fortelle meg hvordan du selv hadde gått frem for å anmelde en såkalt ”folkelig” og svært enkel film, hvor du mot alle normale forventninger selv hadde opplevd å faktisk like filmen, hvilket terningkast du hadde endt opp med, og av hvilke begrunnelser. :D

  10. Vi misforstår hverandre på et vesentlig punkt: Jeg slakter ikke «Mamma Mia!» av prinsipp, _fordi_ den er “folkelig”, men fordi jeg synes det er en helt jævelig film. Det _er_ min personlige reaksjon, tro det eller ei (på tross av elementene du nevner: «kjendisskuespillerne, eskapismen innen fargene, sydenlocations»). Jeg kan ikke komme på noen tilsvarende suksess jeg har hatt så store problemer med å svelge, og nettopp derfor undrer jeg meg spesielt over akkurat «Mamma Mia!»-franchisens grenseløse popularitet.

    Jeg har ofte blitt overrasket over hvor godt jeg har endt opp med å like filmer jeg i utgangspunktet har møtt med fordomsfulle øyne – her er et eksempel fra i fjor: http://montages.no/2017/03/belle-aujourdhui-skjonnheten-og-udyret-er-en-boblende-og-glamoros-nytolkning/

  11. Tore sier:

    Jeg har hele tiden forstått at du slakter den av personlige grunner, kombinert med mer faglige argumenter, noe som jo også er fullt lovlig. Reagerer vel bare mer på at du liksom dømmer den som 100% møkk, bare fordi du selv ikke kan utstå den. Det henger liksom ikke så sterkt sammen med dine, og Montages, langt mer saklige og grundige tilnærmelser til film, om du skjønner?

    Din undring over filmen(e)s store suksess er da også videre berettiget selvsagt, noe jeg selv også altså skulle sett langt mer både forskning, debatt og saker om rundt dette fenomenet. Etterlyser vel bare kanskje litt mer ydmykhet og åpenhet rundt mye kommersiell film som kanskje viser seg å være bedre enn hva man først tror, slik opplevelsen din med Skjønnheten og Udyret jo illustrerer. Som sagt: det er jo veldig enkelt å slakte noe man selv ikke liker, ironisk nok selv om man også innimellom faktisk kan like slike filmer selv. The irony.

    Veien fra direkte utdritning av kommersielle suksesser, og opp til en personlig anerkjennelse av samme type filmer, kan slik være interessant fordi det jo ofte er nettopp ens egen subjektive opplevelse av en film som avgjør om man ender opp med stempel som enten ‘møkk’ eller ‘faktisk ikke så ille likevel’. Akkurat her virker det som litt for mange kritikere ikke kommuniserer godt nok med publikum, og ender opp med å slakte, i stedet for heller å gå folk litt i møte med en nysgjerrighet og ydmykhet rundt hvorfor suksessen er så stor, hvorfor filmen likes så godt, o.l. Det er vel alt for mange subjektive faktorer som også utgjør en filmopplevelse, hvor absolutt ikke alt kan forklares eller analyseres frem til noe forklarlig?
    Bare en liten tanke :)

  12. Øystein sier:

    Vell jeg tenker nå det at filmer ikke skal settes opp mot hverandre dersom de er vidt forskjellige. Som med Call Me By Your Name og Mamma Mia, en er nødt til å anmelde filmer på filmens egne prinsipper innenfor sjanger, målgruppe og hva filmen prøver på. At disse filmene fikk lik karakter i VG betyr ikke nødvendigvis at de er like gode.

    En annen sak som både anmeldere her til lands og i USA ikke ser nok på er rett og slett det visuelle, noe som er veldig rart siden film er bilder i bevegelser.

  13. Eilif Hartwig sier:

    Anmeldelsen får en klokkeklar sekser!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>