Motsetningsforhold og doblinger i John Krasinskis A Quiet Place

Hvem skulle tro at John Krasinski, kanskje best kjent som rollefiguren Jim Halpert i den amerikanske versjonen av The Office, var i stand til å lage en så visjonær skrekkfilm som A Quiet Place? Dette er en energibunt av en sjangerfilm, med fråde i munnvikene.

Man skal passe seg for å assosiere skuespillere utelukkende med deres sitcom-persona, selv om det er aldri så fristende. Som alle andre skuespillere, har de selvsagt et større register både foran og bak kamera – også utenfor komedien. David «Ross» Schwimmers undervurderte thriller om seksuelle overgrep via nettet, Trust (2010), står for eksempel friskt i minnet. John Krasinkis A Quiet Place, hans tredje spillefilm som regissør, men den første utenfor komedie-sjangeren, kan sies å føye seg inn i denne «tradisjonen».

Filmens high concept-premiss er like enkelt som det er briljant: I en nær fremtid har jordens befolkning nesten blitt utryddet av vesener som angriper og dreper om du gir fra deg den minste lyd. Lee (John Krasinski) og Evelyn (Emily Blunt) har søkt tilflukt på en øde gård med sine to barn, og forsøker å gi hverdagen mening selv med en uutholdelig trussel hvilende over seg til enhver tid.

I enkelte iscensettelser nikker filmen ydmykt mot toneangivende sjangerbrødre som War of the Worlds (2005), Signs (2002) og til og med Mars Attacks (1996), uten at den blir fantasiløs av den grunn. I stedet har Krasinski løst oppgaven ved å leke seg med to ting: motsetningsforhold og doblinger, og særlig friksjonen og nerven som oppstår i gnisningen mellom to eller flere elementer.

Én slik type motsetning er forholdet mellom ‘nærkontakt’ og ‘det usette’. I løpet av filmens første halvtime ser vi kun et kort glimt av vesenene. Resten av uhyggen skapes utelukkende i bevisstheten om deres tilstedeværelse – den klassiske Hitchcock/Spielberg-idéen om at frykten for det du ikke ser alltid er størst. Rollefigurene beveger seg gjennom et uoversiktlig, landlig landskap med skogholt, åkre, forlatte bygninger og knauser, og tilkjennegir vesenene bare gjennom sitt kroppsspråk og sin årvåkenhet. Resten må vi forestille oss selv.

Etter hvert oppstår det imidlertid nærkontakt av tredje grad. Vesenene trer inn i filmen som tangible størrelser i mer eller mindre helfigur. I en slik setting spiller Krasinski på andre horror-strenger; nå dreier deg som konkrete trusler, gjerne i samme rom; en direkte konfrontasjon med Det Andre. I disse sekvensene har filmen mye til felles med senere års survival horror-spill som Amnesia (2010) og Alien: Isolation (2014): Det eneste du kan gjøre er å gjemme deg – den minste lyd, og du er død. Overgangen mellom disse horror-nivåene er ikke bare et girskifte, det er en konsekvent taktikk. Jo mer Kransinski veksler og varierer nivåene, jo mer usikker blir tilskueren på filmens premisser — og dermed ekstra mottagelig for viscerale gufs.

Et annet motsetningsforhold ligger implisitt i filmens premiss: Lyd. I en film som knapt har dialog (om man ikke regner med tegnspråk), vil lyden naturligvis spille en ekstra stor rolle, og virke på ulike, motsetningsfylte nivåer. Siden eldstedattera Regan (Millicent Simmonds) er døv, gir det Krasinski muligheten til å sjonglere reallyd og kontentum med total stillhet mens han beveger seg inn og ut av hennes persepsjon – litt som Chieko i Iñárritus Babel (2006). Et effektivt spenningsgrep, siden vesenene orienterer seg ved hjelp av lyd, og Regan ved hjelp av syn. I krysningene og skilllet mellom de to sanseorganene, er det den fullsanselige tilskueren som fyller inn den manglende informasjonen; fordi vi har oversikt, blir vi også den de facto spenningsskaperen.

Det finnes også en motsetning mellom ren kontentum – det vil si alle naturlige lyder fra omgivelsene og rollefigurene – og de «viktige» lydene, de plutselige stingerne (et støyende leketøy, noe som knuser) som risikerer å vekke vesenenes oppmerksomhet. Disse er selvsagt mikset med ekstra høyt volum for å virkelig røske oss ut av den øredøvende stillheten.

En tredje lydmotsetning ligger i forholdet mellom reallyd og ikke-diegetisk musikk. Marco Beltramis komposisjoner opererer egentlig på to nivåer – både som uggen ambiens (ustemt piano og pianostrenger) og mer tradisjonell, melodramatisk musikk for de mange intime øyeblikkene mellom familiemedlemmene. Dermed glir den organisk inn og ut av den omsluttende stillheten vi skal forholde oss til; den binder sammen lyduniverset på den ene siden og tilbyr små pauser med emosjonell resonansbunn på den andre. Uten dialog som rettesnor, er det egentlig Beltrami som reflekterer rollefigurenes sinnstilstander på egen hånd.

Ved å leke seg med disse motsetningsforholdene opprettholder Krasinki en vedvarende intensitet gjennom hele filmen; varslede pusterom blir raskt undergravd av en ny, konfronterende scene, iscenesatt på en litt annerledes måte enn den forrige. Vi strekkes og dras i ulike retninger til det slutt ikke finnes noen nerver igjen.

En av hovedårsakene til at disse sekvensene føles så nærværende er at truslene til stadighet dobles eller triples. Det er vanligvis to eller tre samtidige trusselforløp, som enten parallellklippes eller overlapper på andre måter. En sekvens omkring Evelyns graviditet i filmens siste halvdel er noe av det mest intense jeg har sett siden den makeløse fluktsekvensen i Alien: Covenant (2017).

Med andre ord fungerer A Quiet Place svært godt som knirkefritt horror-maskineri. Selv om Krasinski ofte tar utgangspunkt i sjangertroper vi har sett før, elter han dem med visjonære kvaliteter i iscenesettelsen, gjennom stadige motsetninger og lagdelinger. Denne eksperimenteringen med tilskuerens forventninger og lesninger er filmens suverene hovedstyrke. Om eksperimentet skal lykkes fullt ut, må Krasinski imidlertid også evne å vekke vår sympati for rollefigurene.

I motsetning til mer konvensjonelle filmer i sjangeren, bærer A Quiet Place preg av en regissør med kunstneriske ambisjoner. Akkurat som krysningsfilmene The Vvitch (2015), It Follows (2014), Don’t Look Now (1973), eller Repulsion (1965), er den omsluttende uhyggen rotfestet i helt virkelige psykologiske eller mellommenneskelige dilemmaer. De er ikke kun satt inn som et ad hoc utgangspunkt for historien, men gror organisk ut av situasjonene de befinner seg i. De kommer innenfra, ikke utenfra.

Som så mange ganger tidligere, dyrker Krasinski sin stoiske, ikke-verbale ro i rollen som den desperate familiefaren Lee, mens Blunt på sin side kanaliserer all den fysiske smerten og uroen gjennom et mektig kroppsspråk. Der hun opptrer som fysisk action-heltinne i filmer som Edge of Tomorrow (2014) og The Huntsman: Winter’s War (2016), fremstår hun nå mer som en slags psykologisk action-heltinne.

Filmen tar seg god tid til å utforske disse aspektene ved rollefigurene – uten ødeleggende tilbakeblikk eller andre distraherende kontekstualiseringer – og utvikler dem gjennom ikke-verbal kommuniksjon, kroppsspråk, mimikk og konkrete situasjoner.

Kvalitetene foregriper også en mulig innsigelse. Ved første gjennomsyn skulle man kanskje ønsket at de melodramatiske, familiære scenene ble tonet ned til fordel for et mer kjølig, pragmatisk portrett. Mer overlevelse, mindre interne intriger. Samtidig er det nettopp i doblingen av den inderlige karakterskildringen og de frådende horror-sekvensene at vi sympatiserer og agerer med rollefigurene.

A Quiet Place har raskt blitt en kritikerfavoritt siden premieren på South by Southwest-festivalen i mars, både innen sin egen sjanger og utenfor (slik man gjerne ser et par eksempler av hvert år), og det skorter heller ikke på samfunnsaktuelle lesninger: Anti-abort, familieverdier, religiøse parabler. Men i motsetning til for eksempel Don’t Breathe (2016) og Get Out (2017), som bærer slike lesninger tydelig på ermet, er A Quiet Place befriende tom for insisterende relevans.

Filmen bør tas på, lyttes til, oppleves i kinosalen. Det er en sanselig og visjonær konstruksjon – bokstavelig talt.