Erik Poppes dokumentarfilm om Per Fugelli, den landskjente legen, professoren, sosialpolitikeren og samfunnsdebattanten handler om døden.

Karl Ove Knausgård skriver i innledningen til romanen Min kamp: «For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.» For oss mennesker med bevissthet og selvbevissthet er det ikke fullt så enkelt. Døden er noe som automatisk følger av det å bli født og siden bærer vi det med oss, kanskje bare som en streiftanke som yngre, men med en stadig større oppmerksomhet og aksept med alderen, i så stor grad at det kan vitses med den. («Det sies at man må holde Aftenposten på grunn av dødsannonsene. Mine dør i Morgenbladet.» – Balthazar von Dedenlöwe, Norges Dusteforbund.)

Dødens fysiske virkelighet kan altså presenteres på en humoristisk måte, som hos Woody Allen: «I am not afraid of death. I just don’t want to be there when it happens.» For dokumentarfilmen har døden alltid representert en utfordring, nettopp på grunn av den kroppslige forbindelsen mellom tilskuer og film, det som kalles det indeksikale båndet, og som bekrefter at dokumentarfilmens tilskuer deler den fysiske verden med filmen.

Dette ulikt fiksjonsfilmen, der vi, uansett hvor sterkt vi måtte leve oss inn i handlingen, innerst inne vet at dette er en fiksjon, og at verden vi møter opphører når filmen er over. I Per Fugelli – siste resept blir vissheten om hovedpersonens død en grunntone i hele filmen som minner oss om vår egen dødelighet.

Per Fugelli møter en fan.

Stefan Jarl presenterer en av sine to hovedpersoner i den beundrede og omstridte dokumentarfilmen fra 1970-tallets narkomiljø i Stockholm, Ett anständigt liv (1979), med et stillbilde og setningen «Det här är Stoffe. Han är död nu.» Med denne vissheten blir selvfølgelig alle scenene med Stoffe ladede, da de minner oss om Stoffes– og vår egen – dødelighet: «Memento mori» – husk du skal dø.

Memento mori er også tittelen på en liten film Jarl laget i forlengelsen av filmen Naturens hämnd (1983). En av de medvirkende i filmen om hvordan krigen mot naturen slår tilbake på menneskene holdt på å dø av kreft og ville at Jarl skulle lage en film om ham. Filmen fra 1981 skildrer en 35 år gammel mann på dødsleiet, bitter på faren som ikke kommer og besøker ham og på barna hans som ikke forstår hvordan han har det. Jarl filmet ham mens han snakket til han ikke orket mer og sovnet. Etterpå fikk Jarl vite at han hadde dødd samme dag. Han avslutter den elleve minutter lange filmen med et bildet av den tomme sengen og en overtoning til hvitt.

Memento mori er bare blitt vist offentlig to ganger – på filmfestivalen i Berlin og på den norske kortfilmfestivalen på Røros. Det ble gjort forsøk på å tilby filmen som forfilm på svenske kinoer, men distributørene nektet, da de hevdet at denne filmen ville «ødelegge» enhver film som ville vises etterpå.² Døden er altså et risikabelt dokumentarfilmprosjekt.

Et bilde fra Stefan Jarls «Memento mori».

En berømt personlighet

Per Fugelli – siste resept kretser om en konkret persons dødelighet. Det som adskiller denne fra andre personer i dokumentarfilmer med døden som tema, er at det dreier seg om en berømt person de fleste nordmenn som har fulgt noenlunde med i avisene og på TV vil ha kjennskap til. En person som vekker motstridende følelser i den norske offentligheten, fra nesegrus beundring til forakt og avsky.

Per Fugelli er (presensform valgt med intensjon) en sentral figur norsk og internasjonal sosialmedisin. Hans inngangsbillett til dette akademiske feltet var erfaringene fra turnustjenesten på Røst på 1970-tallet, som også utgjorde bakgrunnsmaterialet for hans doktorgradsavhandling fra 1978 med tittelen Helsetilstand og helsetjeneste på Værøy og Røst (1978). Han ble senere professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen, og fra 1992 professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo.

Fugelli har vært svært tydelig i offentligheten med sitt store antall bøker, der han ikke går av veien for å utfordre vedtatte sannheter. Han ertet på seg «sine egne» da han i sin tid gikk kraftig ut mot røykeloven og polemiserte mot den såkalte «null-visjonen», der målet er å fjerne all potensiell helsefare. Ifølge medisinhistorikeren Anne Kveim Lie (PROSA 5/2010) hviler Fugellis innsats innen norsk sosialmedisin på hans tydeliggjøring av at medisin dreier seg om makt, noe som understrekes i boktitler som Det medisinske klassesamfunn (1981) og Helse og rettferdighet (1990), bøker der han utfordrer legestandens tradisjonelle avstand til sine pasienter – «det hvite presteskapet», som han kaller dem som klamrer seg til den tradisjonelle legerollen.

Boktittelen Med sordin og kanon (1990) peker på retorikeren Per Fugelli, og det er i denne rollen han har inntatt en tydelig plass i den norske offentligheten i begynnelsen av dette århundret. Han var kampglad, veltalende og ikke redd for å framstå som kontroversiell, med meninger og en framstillingsform som skapte motstand og irritasjon fra kommentarfeltene til langt inn i Morgenbladets spalter.

Spesielt stor irritasjon ser det ut til at han vakte etter at var blitt diagnostisert med kreft og ikke la skjul på at døden nærmet seg. Variasjoner av utsagnet «Kan han ikke legge seg ned og dø snart, så vi blir kvitt gnålet hans» florerte i kommentarfeltene, særlig siden han i sine siste år sto fram som en konsekvent forsvarer av asylsøkere i Norge og ikke la bånd på seg, heller ikke i denne filmen, når det gjaldt å kommentere Sylvi Listhaugs ulike medieutspill.

Per Fugelli (1943–2017).

Den vanskelige hagiografi-genren

Det er liten tvil om at Erik Poppe står på hovedpersonens side i Per Fugelli – siste resept. Dette er en film fylt til randen av respekt og beundring. Det er en styrke, men også en alvorlig utfordring, ettersom det rører ved den problematiske genren hagiografi – skildringen av eksemplariske menneskeliv.

Jeg har tidligere skrevet om denne genren i min omtale av Knut Erik Jensens film om Mads Gilbert, Det akutte menneske (2011), der jeg pekte på at hagiografien, som opprinnelig dreiet seg om helgenbeskrivelser, ganske snart antok panegyriske dimensjoner, en offentlig ros det var vanskelig å rokke ved. Denne betydningen har siden blitt synonym med ensidig positive biografiske framstillinger. I motsetning til Mads Gilbert, er Fugelli til alt overmål død, og dermed farlig nær helgenforklaringen. Spørsmålet jeg stilte meg i møte med filmen var derfor: Hvordan håndterer så Erik Poppe dette?

Det umiddelbare svaret er beroligende: Han møter det med humor. I vårt første møte med Fugelli, skal han demonstrere det eneste han hevder at han ikke er klønete til, nemlig å knytte sløyfen som er blitt hans varmerke. Og så går det likevel skeis, og hovedpersonen bryter ut i latter. Her oppnår regissøren å ta brodden av en eventuell engstelse for møtet med den døde legenden. Han framstår som en person som punkterer sin egen selvhøytidelighet, og han er i alle høyeste grad et levende, feilbarlig menneske.

Regissør Erik Poppe og Per Fugelli.

I det hele tatt er Poppe nøye med å la hovedpersonen få spille ut scener som dette, sannsynligvis for å ta noe av brodden i de til tider selvhøytidelige monologene som framføres foran kamera. Jevnt over fremstår Fugelli svært kamerabevisst og flink til å iscenesette seg selv, og nettopp derfor er disse små humoristiske avbrekkene vesentlige for at filmen skal unngå hagiografiens panegyrikk.

Tidlig i filmen konfronteres regissøren med det grunnleggende etiske problemet filmer som omhandler døden må forholde seg til. Hovedpersonen gjør det klart at når det uavvendelig går mot det aller siste, vil han dele denne tiden med sine nærmeste, ikke med et filmteam, og Poppe respekterer dette. Han legger ut lydklippet der Per Fugelli sier at nå er det nok.

Ellers er det nettopp hovedpersonens nærmest insisterende tilstedeværelse som preger filmen. Poppe har valgt en form der vi opplever Fugelli i ulike settinger: på barndomstraktene på Jæren, på feriehuset på Røst, som foredragsholder og i samtaler (eller snarere monologer) med regissøren, der han tar for seg ulike sider av dagens samfunn og fletter dette sammen med tanker og meninger han tidligere har uttrykt i sine bøker. Filmskaperens nærvær er diskret, men tydelig, og brukes på en elegant måte i introduksjonen av filmens andre hovedperson, ektefellen Charlotte, som – etter å først ha blitt introdusert som «sufflør» –får stadig større plass og betydning.

Slowmo-tyranniet

Per Fugelli – siste resept er ikke uten lyter. Etter min mening er filmens største svakhet at den lider under «slowmo-tyranniet». Jeg kan ikke unngå å stille spørsmålet: Hva er det som får bevislig dyktige og ellers formsikre regissører og klippere til å falle for den klisjéaktige bruken av slow motion? Jeg har sett et betydelig antall av de siste par års norske dokumentarfilmer, og finner påfallende hvor ofte effekten brukes for å påkalle tilskuerens oppmerksomhet.

Dette gjelder dessverre også denne filmen. Vi møter Per Fugelli på tredemøllen i treningsinstituttet i slowmo. Per Fugelli lenser båten i slowmo. Per Fugelli støvsuger gudhjelpemeg i slowmo! Og alt til den type musikklisjé som vi nå forbinder med slowmo-tyranniet i mainstream-dokumentaren: ostinato¹ bassakkorder påstrødd et behersket lag av sukkersøt klimpring. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke denne klisjébruken, særlig fordi den virker så umotivert.

Jeg har ingen vansker med å akseptere den når vi tidlig i filmen ser noen majestetiske ørner seile i langsom kino over lerretet – her er metaforikken tydelig uten å bli påtrengende. Verre blir det midtveis, der Fugelli deler noen betraktninger om vårt ansvar for felleskapet (utdrag fra en av bøkene eller artiklene hans?) til tunge ostinato-akkorder og slow motion gatebilder: «De byggesteinene du er skapt av kommer fra mennesker i tusen ledd… Du er et menneske uten grenser!» Vi panorerer i langsom kino i et gatebilde preget av nye landsmenn og -kvinner. Her blir klisjébruken pinlig påtrengende. Har ikke regissøren tillit til Fugellis ord, siden han føler det påkrevd å legge på disse bildene og – ikke minst – denne musikken?

Heldigvis er det grenser for hvor skadelidende helheten blir – til det er råmaterialet for livskraftig – men en kilde til irritasjon er det utvilsomt. Kanskje er det betimelig å påminne om at av og til er ingen lydeffekter den mest effektive lydeffekten av alle. Per Fugellis ord står seg fint, og har slettes ikke behov for audiovisuelle rødblyantstreker under seg.

Ellers er det møtene mellom hovedpersonen og hans medmennesker – spesielt de han omtaler som flokken sin, slik vi er vitne til i scenene fra Røst – som etterlater seg de sterkeste inntrykkene i en film som fungerer på tross av og ikke på grunn av den litt ureflekterte bruken av mainstream dokumentareffekter. I tillegg til et utall bøker og artikler, har vi nå tilgang på selve «avtrykket» av den tidligere levende, nå døde Per Fugelli – til glede for mange og irritasjon for noen.

*

Fotnoter

1. Her fikk jeg endelig bruk for Cappelens musikkleksikon: «Ostinato (italiensk, av latin obstinatus, vedholdende), en melodisk og rytmisk frase som stadig gjentas.)

2. Les mer om prosjektet på regissørens hjemmesider.