Oskars Amerika har noe befriende gammeldags over seg. Nesten tidløs i stil og tematikk, representerer den en motvekt til en fiks og glatt globalisert barnekultur dominert av Disney og Marvel. Selv om filmen kan framstå enkel, kanskje til og med litt traust, er den en velkonstruert fortelling som skildrer komplekse følelser og viktige temaer på en overbevisende måte.

Oskars Amerika går rett inn i vår samtid, men med et skjær av nostalgi. Noen ganger er det som om hele filmen er en tilbakeskuende drøm, om en verden som tross alle vanskeligheter og overflatiske likhetstrekk med vårt eget samfunn tilhører utopiens verden, hinsides virkeligheten. Filmen skuer bakover for å løse samtidens problemer og utfordringer, og dette bidrar til et gammelmodig uttrykk, som bringer oss vekk fra en moderne flathet.

Oskars Amerika blir et vennlig og varmt lærestykke om vennskap og familiebånd, drømmer og håp, lengsel og tålmodighet, svik – og mulighetene til å lege alle sår. Regissør og manusforfatter Torfinn Iversen finner en god balanse mellom det didaktiske og pedagogiske på den ene siden, og den grensesprengende fantasien og drømmen på den andre. Den bygger videre på hans kortfilm Levis hest (2011), som fikk mye oppmerksomhet, til og med utenfor landets grenser, og han har nennsomt utvidet materialet til en god gammeldags barnefilm. Resultatet er imidlertid ikke uten skurrende undertoner.

*

En annerledes sommerferie

Historien i Oskars Amerika foregår i løpet av en kort sommerferie. Ti år gamle Oskar (Odin Eikre) bor sammen med sin mor Isabell (Marie Blokhus) et sted i Nord-Norge. Oskars hverdag er ikke helt enkel. Moren hans har store rusproblemer, som har gjort ham til klassens hakkekylling. Når han våkner opp siste dag før sommerferien, finner han moren og en fremmed mann i stua, begge helt bevisstløse av alkohol eller stoff. Han kommer for sent til skolen, men av lærerens overbærende ord å dømme har dette hendt så mange ganger før at det ikke er verd å kommentere. De andre barna har en mindre forståelsesfull holdning, og da Oskar blir spurt om hvor han skal tilbringe ferien avfeies svaret hans med en sviende bemerkning om moren fra klassekameratene.

Oskar vil mest av alt reise til Amerika. Han har flyktet fra hverdagen og virkeligheten inn i en guttebokdrøm om det frie livet på prærien. Det er imidlertid ikke der han kommer til å tilbringe sommerferien sin. Moren forteller en løgn, som også handler om Amerika, som for å binde de to tettere sammen, og sier at Oskar må tilbringe noen uker hos bestefaren sin. Selv skal hun reise til Amerika, i anledning et jobbintervju der borte, og kanskje skal hun få jobb på et hotell slik at de to kan flytte over havet til drømmenes og de nye mulighetenes land. Vi forstår umiddelbart at dette er en nødløgn: Moren må på rehabilitering for å kvitte seg med rusproblemene.

Oskars bestefar Helmer (Bjørn Sundquist) er en bitter grinebiter som behandler Oskar dårlig. Kosten synes å bestå utelukkende av melk og koteletter, og Oskar må arbeide hardt for føden. Bestefaren lever av å selge ved, så Oskar settes umiddelbart i gang med å sage trær og hogge løs på trestykker. Bestefaren tilbringer all fritid nede i kjelleren, der han lager det han kaller sitt mesterverk, men Oskar får ikke så mye som sette sin fot innenfor døren til «det aller helligste».

Bestefar Helmer bor på landet, og huset og låven hans er klemt inne mellom hav og løvskog. Det er ikke mye å ta seg til på det grisgrendte stedet, og Helmer har verken fjernsyn eller datamaskin, kun en gammeldags radio. Barnebarnet hans står overfor valget mellom å tilbringe tiden med en gjeng ledet av den utagerende og ondskapsfulle Tom (Simen Roaldsen), eller tilbringe tiden med bygdeoriginalen Levi (Jørgen Sandvik Stanghelle). Tom og de andre guttne bryter seg inn i Levis hus, stjeler det de kan finne, og truer Oskar til å spraye «idiot» på Levis hvite ponni. Når Oskar senere ber om unnskyldning oppstår historiens første vendepunkt, og langsomt avtegnes et tett og várt vennskap mellom de to.

At Oskar og Levi har noe felles signaliseres når de to møtes på bygdekinoen. Filmen som står på plakaten er Albert Lamorisses klassiker Den hvite hesten (1953), en fabel om en ung gutt som fanger og temmer en villhest. Oskar sitter og venter på at filmen skal begynne idet Levi dukker opp og setter seg ved siden av ham. Med seg har han sin hvite ponni, og den stolte eieren har sveiset egne kino-briller til de aldrende dyreøynene.

Raringen Levi forteller at oldefaren var den første mannen som rodde over Atlanterhavet, og når huset hans brenner ned – som følge av at Oskar glemmer å skru av kokeplata etter å ha poppet popcorn – bestemmer de to seg for å reise til Amerika. Oldefarens gamle båt, Fox, befinner seg i garasjen, og vennskapet mellom de to outsiderne tar form under planleggingen av den ambisiøse turen.

I mellomtiden inntreffer to avgjørende hendelser: Brannen får ponnien til å løpe av gårde i panikk, og Levi blir besatt på å finne den før avreise. Samtidig oppdager Oskar at moren slett ikke er i Amerika, men på et rehabiliteringssenter like ved der bestefaren bor. Levi står dessuten overfor trusselen om å bli sendt på «galehuset», som Helmer sier.

Oskar oppdager at ponnien befinner seg hos Tom, befrir den sammen med jevngamle Thea (Bethlem M. Patrick), og med dyret om bord er Levi og Oskar klare for å flykte – men båten er tung, og politiet har oppdaget dem. I siste liten ankommer Oskars mor stranden, skyver båten ut i havet og kaster seg oppi. Sammen ror de av gårde, alle fire, mot friheten.

Den ødelagte familien

Som så mange norske barnefilmer fra de siste tiårene, handler Oskars Amerika først og fremst om en dysfunksjonell familie. Oskar vokser opp uten far og med en mor som ikke er i stand til å ta vare på ham. Hun er snill og forståelsesfull, men også uberegnelig. Rusen er alt hun egentlig lengter etter, og dette overskygger forholdet til sønnen.

Oskar har heller ikke noen venner som kan være et substitutt for den ødelagte familien. Torfinn Iversen skjeler til Lukas Moodyssons Fucking Åmål (1998) innledningsvis ved å spille på det hjerteskjærende ved en bursdagsinvitasjon som ikke leder til selskap. Det blir bare Oskar og moren, for ingen klassekamerater kommer. Der Moodysson bruker avvisningen fra det sosiale hierarkiet for å utdype familielivet til Agnes og legge grunnlaget for relasjonen mellom hovedpersonene Agnes og Elin, er den lignende scenen i Oskars Amerika hovedsakelig et narrativt springbrett.

Vi får aldri vite noe om hvorfor moren til Oskar flykter inn i rusen. I likhet med de øvrige rollefigurene i dette idédramaet om familie og felleskap, er Isabel nokså flatt framstilt, uten noen egentlig bakgrunnshistorie eller psykologi. Bestefaren Helmer er en annen karikatur, som ustanselig klager over datterens oppførsel, men unnlater å forklare hvorfor han ikke kan forsone seg med barnebarnet sitt og årsaken til at han behandler Levi så dårlig.

Iversen risser opp et heller merkelig familieunivers, med kraftige streker og skarpe farger. Alle mødre og fedre er problematiske eller fraværende. Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse at Helmer viser seg å være far til Levi, og skildringen av sviket overfor sønnen har en mørk klangbunn – Levis tilstedeværelse alene er en torn i øyet på faren hans. Grensene mellom voksne og barn viskes langt på vei ut: De voksne oppfører seg ikke bare dårlig overfor barna, men framstår selv nærmest infantile. Isabel flykter inn i rusen, uten å tenke over konsekvensene. Helmer flykter inn i nostalgien og har tilbragt fem år i kjelleren for å lage en miniatyr-kopi av sitt barndomshjem med tusenvis av fyrstikker, hans «mesterverk». Dermed er det med ekstra symbolsk kraft at Oskar setter fyr på denne drømmen, og brenner det som engang var familiehjemmet ned til grunnen.

Både i norsk og internasjonal barnekultur står utallige barn overfor vanskelige valg knyttet til familien. I både filmer og bøker plasseres de mellom den biologiske og den selvvalgte familien. I Oskars Amerika kan Oskar velge Tom og gjengen hans, og forsvinne inn i et veslevoksent rampete felleskap bestående av gutter på hans egen alder. De har til og med sitt eget hus i filmen, en nedtagget campingvogn der de hører på rap-musikk.

Oskar velger imidlertid den biologiske familien, trolig fordi relasjonen med Levi blir så sterk. Den er ikke uten dramatikk og bølgedaler, og Oskar svikter Levi flere ganger før han finner ut hva et virkelig vennskap er. At Levi viser seg å være en del av familien, blir et effektivt grep for å redde den dysfunksjonelle biologiske familien fra å gå i oppløsning, og idet moren dukker opp til slutt, ut av intet, forenes medlemmene i en slags utopisk drøm på stranden, mot en horisont av muligheter.

Amerika er en drøm

Oskars Amerika åpner og slutter med en drøm om Amerika. I begge scenene befinner vi oss i Monument Valley, på grensen mellom Arizona og Utah, det mest emblematiske landskapet for filmhistoriens «ville Vest», foreviget i mange klassiske Hollywood-filmer, først av John Ford og senere av et utall regissører. Det er et helt spesifikt, mytisk landskap Oskar drømmer om.

I åpningen befinner Oskar seg til hest. Moren dukker også opp, en kornblond kvinne som rir sammen med ham inn i det karakteristiske ørkenlandskapet med de store mesaene av sandstein. På gutterommet står plastfigurer av cowboyer og indianere oppstilt på nattbordet, og når Oskar våkner og finner moren med en ukjent mann i stua tar han fram pil og bue. Han skyter den berusede fremmede, slik at plastpilen med sugekopp dirrer i pannebrasken hans.

I avslutningen har drømmen en annen status – den er ikke lenger Oskars. Filmen forlater Oskar, Levi og moren Isabell på havet, i en gnistrende solnedgang, før de vandrer inn i Monument Valley. Et slående bilde, som bærer op en tvetydighet eller mangetydighet som kler historien. Den symbolske avslutningen rommer et dobbelt mørke – vi skjønner at historien ikke kan ende lykkelig, og framstillingen av det mytiske Amerika etterlater bismak i munnen.

For hva slags drøm om Amerika er det filmen konstruerer? Myten om Amerika som et gammeldags guttebokeventyr er litt problematisk i 2017. Kunne man sett for seg at Oskar og familien hans satte kursen for «Sameland» for å finne friheten der? Å bruke «det ville Vesten» på denne uskyldsrene måten i dag, og identifisere seg med indianerne slik de gjør i filmen, føles litt underlig. Ferdigheter med pil og bue synes dessuten å være noe helt særegent for denne familien. Filmen preges av en avstandstagen til moderniteten, for alt som er gammelt romantiseres. Den eneste åpningen mot noe av samtidens kultur er hovedpersonens vennskap med Thea, som har innvandrerbakgrunn.

Hadde det ikke vært for campingvognen til Tom, sprayboksen hans og et NRK-team som dukker opp for å lage en reportasje om Helmers «mesterverk», kunne Oskars Amerika se ut som om den var laget en gang på 1950- eller 1960-tallet. Selv på Bygdekinoen ser vi en film fra femtitallet. Den hvite hesten har for øvrig åpenbart vært en inspirasjonskilde for regissøren: I Lamorisses klassiker svømmer gutten Folco og villhesten hans ut mot havet og en uviss framtid, på flukt fra tre menn. Oskars Amerika har en tilsvarende uviss og mørkt tvetydig slutt.

Den «vage samtiden» filmen iscenesetter, er i seg selv helt uproblematisk, og har et islett av poetisk realisme over seg, men den ideologiske konstruksjonen – uskylden knyttet til et mytisk Amerika – framstår ureflektert. Det er som om Jens Bjørneboe ennå ikke har skrevet «Vi som elsket Amerika», som om ingen tenker over folkemordet på urbefolkningen lenger, men bare ser «det lovede land», fullt av muligheter, åpent for alle frihetselskere, bare man kommer seg dit.

Sympatisk og gammelmodig

Oskars Amerika er likevel sympatisk med sin gammelmodige form og sitt trauste innhold. Som de aller fleste norske barnefilmer er den pedagogiske siden uttalt og tydelig. Torfinn Iversen vil ikke bare fortelle Oskars historie, men lære publikum om vennskap og utenforskap, om familiebånd og livsløgner, om virkelighet og drøm, og om viktigheten av mot og tålmodighet.

Som spillefilmdebut er Oskars Amerika på alle måter en helproff produksjon, visuelt vakker og dramaturgisk velkonstruert, med vellykkede planteringer av motiver og frampek som senere viser seg å få stor betydning. Bjørn Sundquist gjør en paraderolle som gretten gammel gubbe (på dette fagområdet er han ukronet Norgesmester). Marie Blokhus ser kanskje litt for velstelt og vakker ut til å ha omfattende rusproblemer, men karismaen hennes gir liv til en ellers tynn rollefigur. Langhelle stjeler showet som eksentriske Levi med finstemte nyanser i intonasjon, mimikk og kroppsspråk.

I et ettertenksomt tempo forteller Torfinn Iversen en didaktisk historie som er lett å like. Ideene om det mytiske Amerika burde vært framstilt på en mindre kolonialistisk måte, men prosjektet er likevel velmenende i sin iver etter å formidle sunne verdier til målgruppen. Nostalgien har dessuten dobbelt bunn: Når filmen ustanselig skuer bakover, er det alltid for framtidens skyld.