Analysen

Karsten og Petra lager teater (2017)

Det er noen klaustrofobiske rom vi forholder oss til i denne sjette Karsten og Petra-filmen. Etableringsbildene veksler mellom venneparets to hjem og deres felles barnehage. Belysningen er dempet, fra synlige kilder. Atmosfæren er trygg og hjemlig, men søvndyssende. Til slutt drømmer man om utlufting og miljøskifte.

Lyset er et sentralt motiv i Karsten og Petra lager teater. Når Duestien barnehage er på dukketeater, forelsker Petra (Alba Ørbech-Nilssen) seg i å stå der følgespoten kaster sine lysstråler, og Karsten (Oliver Dahl) i å styre den. Barnehagelærerne Randi (Tone Johnsen) og Simen (Wilhelm Støylen) forteller om gamledager, da elektrisk lys ikke fantes. Hvis mennesker gikk seg vill på nattestid, måtte magiske lysnisser vise dem veien ut av skogen. Simen sier at det fortsatt finnes folk som må nøye seg med stearinlys. Blant annet et indisk barnehjem som han vil at de skal samle inn penger til. «Så de slipper å legge seg i mørket!» istemmer Karsten – og med dét beslutter de å lage en teaterforestilling hvor billettsalget går til barnehjemsbarna.

Men India havner i skyggen, som en del av kulissene, bak et slør av eksotisme. For at Karstens kosedyr, Løveungen, skal få være med i stykket, avgjør Simen at handlingen legges til den indiske jungelen. Det skjæres ut palmetrær i papp, og hovedpersonene får indiske navn: «Nikolai er Ravi, mens Sigrid er Punam. Ravi betyr sola, og Punam betyr månen.» Selv har Simen plassert seg bak keyboardet, og spiller østen-inspirert musikk.

Det indiske reduseres til et sjablongaktig postkortmotiv – noe annerledes og spennende, men hult og klisjéfylt. Simen inviterer aldri til en samtale rundt hvorfor dette sørasiatiske barnehjemmet ikke har strøm. Fattigdom er et ikke-ord, og privilegiene man selv fødes inn i som innbyggere i et av verdens rikeste land forblir en selvfølge.

Konflikt som fremmedord

«I Duestien barnehage har vi det så bra, det er noe alle barn i verden burde ha / Ingen sure miner, det er gøy å være glad / Du har lov å gråte, men det beste er å le,» synger barnehagebarna mens de marsjerer hånd i hånd, iført refleksvester og hjemmestrikka luer. Rundt dem lister voksne seg rundt med påklistrete smil, stive og medgjørlige som dukketeatrets marionetter. Foreldrelivet er tilrettelagt for barnas sysler. Det er de minste som initierer og handler, mens de store er til for å assistere og komplimentere. Som humrende nikkedukker representerer de en voksenverden på lykkepiller.

Konflikt er et fremmedord i Karsten og Petra-land. Selv ikke kompromisser er nødvendige, for oppstår det uenighet så løses det ved at alle parter får det som de vil. Når Petra foreslår at lysnisserollene skal ha gul sminke, men Sigrid vil ha blå, blir voksenkonklusjonen «blått er flott og gult er kult,» og derfor går de like greit for begge deler. Og når Sigrid får høre at sangteksten hennes ikke rimer nok, stepper kosedyrene inn og lager rimene for henne1.

Følelsesuttrykk inntreffer kun unntaksvis – det menneskelige gjør seg synligst i møtet med teateret. Innlevelsesevnen tillater barna å kjenne på overganger fra frykt til fryd, utforskende ytterpunktene i følelsesregisteret. Dukketeaterets sceniske rom formidles som noe hellig og rituelt, og kameraet hviler hele tiden på barnepublikumets oppslukte ansikter. Her fanges det forføreriske ved teateret – kunsten å vekke noe ektefølt med noe iscenesatt.

På overflaten hvil

I arbeidet med sin egen forestilling, lærer barna begreper som manus, premiere og sufflør – alle ytre komponenter som til sammen utgjør et funksjonelt teater. Fortellingen blir værende her, ved rammeverket, og unngår å diskutere hva teater egentlig er, som kunst- og kulturinstitusjon, et fenomen som en gang i tiden underholdt på lik linje med det fjernsyn og nettbrett gjør for de yngste i dag. Grunnpilarer som komedie versus tragedie synes irrelevante, og vår egen historiske kulturarv er ikke-eksisterende – hvem trenger vel å besøke Nationaltheatret eller vite hvem Ibsen er, når man har tyske eventyr og oppdiktete «lysnisser».

Under øving blir et av barna bedt om å peke på frukten replikken hans henviser til. «Men jeg ser ingen mangoer?» sier gutten forvirret. «Du må late som du ser det,» svarer Simen uten å gå noe mer inn på det, og legger til: «Men til premieren blir det nok mangoer og bananer.» Her fornemmer man noe om skuespillerkunsten – det å skulle forestille seg noe som ikke er der, å leve seg inn i et liv som ikke er ens eget, og å spille ut følelser som ikke er ekte – men selv ikke dette vies pedagogisk formuleringstid. Sceneskrekk, en utbredt lidelse, nevnes heller ikke med et ord, så teateret som selvutviklingsarena står uutforsket.

Når det er sagt, preges fiksjonsuniverset av en learning by doing-mentalitet. I arbeidet fra idé til forestilling, erfarer barna at teateret blir til i form av samarbeid. Her er alle viktige bidragsytere, enten de er flinke til å memorere tekst, styre lys eller lage scenografi. Idémyldringen står sentralt, der barna lærer å fremme sine egne forslag, bygge videre på hverandres og argumentere for de beste. Samhold er nøkkelen, og viser hvordan forskjellige hoder kan forenes i en kreativ prosess så lenge man deler en felles visjon.

Teatralske mangler

At filmserien introduserer teateret for de minste er en god ting, og kanskje er det lurt å skildre møtet med dette kunstuttrykket som så medrivende og ukomplisert at det river i nysgjerrigheten. Selv minnes jeg at vi fikk ligge på gulvet og lytte til «De fire årstidene» av Vivaldi på barneskolen, etterfulgt av en åpen samtale rundt hvilke følelser komposisjonene vekket hos den enkelte. Et første steg i retning klassisk musikk.

Øyeblikkene som tematiserer tilstedeværelse og sanseinntrykk demonstrerer en styrke ved Karsten og Petra lager teater. Det er også fint å følge Karstens blikk, som dras mot lysteknikeren bakerst i rommet. Hun som fargelegger scenen, og står for estetikk og atmosfære. Karsten opplever hvordan magien på scenen oppstår som en forlengelse av et arbeid i kulissene. Kontrastene ved venneparet forlenges i rollefordelingen de velger: Petras dragning mot scenen, og Karstens foretrukne kulisser.

Denne forutsigbare pardynamikken støter imidlertid på et vendepunkt. Når Petra slår foten sin, må Karsten steppe inn for henne. I Shakespeares ånd ikles gutten kjole, og står i følgespoten som venninna styrer. Ingen ler, alle beundrer, det blir en verdig scene for Karsten, som i denne situasjonen opplever karakterutvikling.

Slike fengslende øyeblikk er dessverre i fåtall. Til å portrettere noe så intenst og stort og følsomt som scenekunsten, er handlingskurven deprimerende flat, på grensen til punktert – og ironien skriker. Selv om historielinja er tydelig nok i seg selv, ispedd et og annet sangnummer og en tynn, liten sidehistorie, sitter man igjen med følelsen av å ha sett en halvannen times film om tilnærmet ingenting.

En retusjert oppvekst

Det er fascinerende hvor nedpå og hverdagslige Karsten og Petra-filmene tillater seg å være, for dette er ikke første gang ørsmå historier kjevles utover maksimalt med spilletid. Det tegnes opp tilsynelatende alminnelige liv, som skal være enkle å identifisere seg med for målgruppen. Vi snakker jevnaldrende rollefigurer, omgitt av nær omgangskrets, som rusler gjennom dagligdagse gjøremål, rutiner og gjentagelser. Filmen er tydelig på at den er med og for de minste, uten intertekstualitet, popkulturelle referanser eller andre “frierbrev” til foreldrene.

Filmen har et naturalistisk preg, men forsøket på gjenspeiling av hverdagen blir villedende. For livene til Karsten og Petra er drømmeverdener forkledd i nøkternhet. Sure miner, kjeft og motgang retusjeres bort til fordel for trygghet og varme druknet i sukkerlake. Oppdragelsesaspektet og foreldrerollen kan så vidt skimtes gjennom tykke lag av kost og mask. Denne kunstigheten risikerer å skape urealistiske forventninger til barnets egen virkelighet, hvor det tross alt krangles rundt spisebordet og gråtes i sandkassen. Filmens endeløse lykke føyer seg inn i rekken av umuligheter, skapt av et perfeksjonsjag som livnærer seg av denne iboende følelsen av at det aldri blir godt nok.

Utopi inntullet i misvisende kosepledd – en lite flatterende trend, signert franchise-giganter som denne. Filmene indikerer en grunnleggende, undervurderende holdning overfor egen målgruppe. Barn i Karsten og Petra-alder befinner seg i en utviklingsfase i livet der kunnskapstørsten herjer. Siden Karsten og Petra-filmserien har valgt å legge seg på et slikt bedagelig nivå, hvorfor ikke tematisere hverdagsproblemer og simpelthen det mellommenneskelige? Å lære seg å stå i følelser, sosiale ulikheter og forlate krangler med forsoning er elementære trekk ved det å være menneske, som selv vi eldre kunne dratt nytte av å vite mer om.

Det ligger fine intensjoner til grunn for Karsten og Petra lager teater, men man må lese mellom linjene for å finne dem.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>