Topplister

Topp 5: Harry Dean Stanton-roller

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Howard Deutchs Pretty in Pink (1986) vises torsdag 8. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Dere kjenner følelsen. Når ansiktet til Harry Dean Stanton dukker opp i en film, ofte i en liten rolle, kan man merke at filmen blir bedre. Kanskje bare et lite hakk, men uansett nok til å gi oss et løft.  «No movie featuring Harry Dean Stanton in a supporting role can be altogether bad,» skrev Roger Ebert i sin tid i årboken Roger Ebert’s Video Companion.

Etter en film- og tv-karriere som hadde strukket seg over syv tiår, fra debuten på 1950-tallet og frem til hans siste roller i fjor, var det en merittert og respektert Harry Dean Stanton som til slutt slapp taket og trakk sitt siste åndedrag 15. september 2017 i Los Angeles, 91 år gammel. Mannen med det lakoniske blikket var både musiker og skuespiller, men det var på filmlerretet han fant seg best til rette – det livserfarne ansiktet, preget av flere distinkte rynker, ble et yndet motiv, og Stanton var som kultskikkelse å regne i Hollywood også lenge før han ble berømt.

I første omgang var han å finne i en rekke populære tv-serier på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet (blant annet i western-serier som Gunsmoke, Rawhide og Bonanza). Harry Dean Stantons livslange vennskap med Jack Nicholson er kanskje ikke så kjent, men det preget starten av hans karriere. Stanton var Nicholsons forlover i 1962, og i en periode på 60-tallet delte de leilighet i Hollywood. De to skuespillerne ble hyppig brukt sammen i biker-filmer og subversive westernfilmer som Ride in the Whirlwind (1966) og The Rebel Rousers (1970). Sammen med Bruce Dern utgjorde de en slags kompistrio som spesialiserte seg på utenforskap og oppvigleri i tidsperiodens B-filmer. Men der Nicholson raskt ble en leading man, forble Stanton en karakterskuespiller gjennom hele sin karriere.

Han gjorde etter hvert småroller i større suksesser som Cool Hand Luke (1967), Kellys helter (1970) og Gudfaren 2 (1974), før han med Alien i 1979 deltok i sin første moderne blockbuster (om man regner fra Haisommer og fremover). Inn på 80-tallet fulgte roller i John Carpenters Escape from New York og Christine, samt Alex Coxs Repo Man, før det store kunstneriske gjennombruddet kom i 1984 – i en alder av 58 år, og i form av en sjelden hovedrolle. Forfatteren Sam Shephard hadde blitt kjent med Harry Dean Stanton i 1983, og mente han ville være perfekt for rollen som den sorgtyngede figuren Travis, i manuset som skulle bli til Wim Wenders’ Gullpalme-vinner Paris, Texas.

Når vi trekker frem et utvalg på fem av de beste rollene til Harry Dean Stanton i kåringen nedenfor, er det ikke tilfeldig at de er hentet fra den siste halvdelen av hans liv. Etter Paris, Texas fikk langt flere filmskapere (og ikke minst et større publikum) øynene opp for den egenartede personligheten og utstrålingen til Stanton, og i rask rekkefølge etterlot han seg minneverdige prestasjoner i bl.a. Pretty in Pink og Wild at Heart, i tillegg til at Hollywood ga ham flere brødjobber. (Tenåringsdramaet Dream a Little Dream fra 1989 ble for øvrig trukket frem av Roger Ebert som et unntak fra regelen nevnt over – selv ikke Harry Dean Stantons nærvær kunne tydeligvis redde den filmen.)

I 2017 – som skulle bli hans siste leveår – ble det et oppsving av roller, i både David Lynchs seriecomeback Twin Peaks: The Return (der Stanton returnerte til rollen som Carl Rodd fra Fire Walk With Me) og dramaet Frank & Ava, men kanskje viktigst: i kinoaktuelle Lucky møter vi Harry Dean Stanton i en siste, etterlengtet hovedrolle, og symbolsk nok er tittelfiguren Lucky basert på ham selv. Portrettet av den 90-årige mannen som går avslutningen på livet i møte, ble et verdig karrierepunktum for Stanton – en type slutt man bare kan håpe på å få skrevet for seg selv.

Nedenfor ser vi nærmere på fem av de beste rollene til Harry Dean Stanton. Omtalene er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Karsten Meinich (KM), Thor Joachim Haga (TJH) og Sveinung Wålengen (SW).

*

Alien (1979)

Bortenfor alt det potente, audiovisuelle godset i Ridley Scotts Alien befinner det seg et helt galleri av mesterlige rolleprestasjoner, der naturalistisk skuespill og kjølige, distanserte kameraobservasjoner fanger dynamikken i mannskapet ombord på Nostromo. Et av grunnelementene i denne dynamikken er klassefriksjonen mellom vitenskapspersonalet og de to mekanikerne Parker (Yaphet Kotto) og Brett (Harry Dean Stanton). Det er Parker som står for de store utbruddene; den stoiske og hakket mer sympatiske Brett skjuler seg heller bak kompanjongens brede rygg når paranoiaen setter inn, som i den ertende konfrontasjonen med Ripley (Sigourney Weaver) nede i maskinrommet.

Og det er Harry Dean Stanton som får skinne i et av filmens mest ikoniske øyeblikk – det første møtet med den fullvoksne xenomorfen («Here kitty, kitty»). På jakt etter katten, tusler Brett rolig inn i lagerrommet, skyller sitt tilsmussede ansikt i dryppende kondens og oppdager katten i samme øyeblikk som noe bak ham senker seg ned fra oven. Stantons effektive genistrek i hele denne sekvensen ligger i komplett fravær av hysteri; selv når han står ansikt til ansikt med det blodtørstige monsteret, utstråler han en blanding av overraskelse, fascinasjon og tilnærmet aksept for sin skjebne; det er som om ansiktet hans blir et slags lerret som tilskueren kan legge all sin frykt inn i. Harry Dean Stantons Brett er kanskje ikke skuespillerens mest komplekse rollefigur, men det er utvilsomt den mest berømte og en uvurderlig del av Ridley Scotts prosjekt med å snike ubehaget inn i tilskuerens underbevissthet. –TJH

*

Paris, Texas (1984)

Nå på midten av 2010-tallet har den tyske regissøren Wim Wenders laget så ydmykende dårlig fiksjonsfilm, at jeg av og til har kommet i skade for å tenke fryktelige tanker; om hva som skjer med hester når de blir halt, om limfabrikkenes tunge skygger i det fjerne, og så videre. I sine velmaktsdager var han imidlertid en stor kunstner, med en særlig evne til å la oss komme helt på innsiden av og ta bolig i rollefigurene sine. Noen vil argumentere for den nesten bokstavelige nærheten vi får til Bruno Ganz‘ skikkelse i Lidenskapens  vinger (1987), men det fineste Wenders har skapt er Harry Dean Stantons Travis, den middelaldrende mannen i Paris, Texas som etter en sjelelig ørkenvandring og et tilsynelatende hukommelsestap skal gjenforenes med sin syv år gamle sønn.

Menneskene vi blir kjent med i denne filmen er hele, avrundede, empatiske. De lengter etter forsoning, men har respekt for hverandres kompliserte og motsetningsfylte følelser. Harry Dean Stantons ansikt og stemme er hele filmens kontemplasjon, dens følelsesregister, dens timbre. Det er en av filmhistoriens sterkeste rolleprestasjoner, og et opplagt høydepunkt i Stantons karriere. –LOK

*

Pretty in Pink (1986)

Harry Dean Stantons slitte, vemodige ansikt og dype, varme stemme har sjelden blitt anvendt så strategisk som i John Hughes/Howard Deutch-samarbeidet Pretty in Pink, en åttitallsfavoritt for alle som har dyrket sin egen stil og tatt konsekvensene av å skille seg ut. Kjærlighetslivet til Andie (Molly Ringwald) er uten retning, og skoleårene synes endeløse. Hennes klippe i livet er faren, Jack (Stanton), som tålmodig lytter og kommer med råd, uten påståelige innsikter av typen som får tenåringer til å gå fra vettet.

Man kan spørre seg hvem som er den egentlige forelderen av de to. Andie er den pliktoppfyllende omsorgspersonen som sørger for å opprettholde rutiner og få «bedriften» til å gå rundt; etter at moren forlot dem, har faren resignert og mistet viljen til å fylle livet med nytt innhold. Når datteren på et tidspunkt konfronterer Jack med måten han ydmyker seg selv på, blir han først rasende, før selvinnsikten tar overhånd. Når demningen brister, evner Stanton å formidle skammen og usikkerheten så sterkt at Pretty in Pink løfter seg ut av sin i utgangspunktet målgruppespesifikke sjanger og blir en autentisk, tidløs skildring av relasjonen mellom fedre og døtre (nærmere Yasujiro Ozus Late Spring [1949] og Claire Denis35 Shots of Rum [2008] enn man skulle tro).

Harry Dean Stanton var liksom aldri ordentlig ung; livet tegnet tidlig streker i ansiktet hans. Ørene er som kjent den kroppsdelen som aldri slutter å vokse, og jeg tror Stanton allerede i Pretty in Pink kunne skilte med å ha skuespillerverdenens desidert største ører. –LOK

*

Wild at Heart (1990)

I Wild at Heart møter vi for første gang Harry Dean Stanton i et David Lynch-univers. De fleste rollefigurene i filmen er mer skrullete enn Johnnie Farragut, men karakteren må likevel betegnes som en uvanlig markant “Stanton-skikkelse”. Farragut er hodestups forelsket i Marietta Fortune (Diane Ladd) og rede til å gjøre alt hun ber om. Vi ser ham røykende i bilen på vei til New Orleans mens Baby Please Don’t Go runger over stereoen – på oppdrag fra sin elskede skal han finne det lidenskapelige paret Lula og Sailor.

Minneverdige øyeblikk med Johnnie Farragut i Wild at Heart inkluderer bjeffing foran et motell-fjernsyn og en seremoniell, voodoo-inspirert scene der Grace Zabriskie sprer uhygge. Harry Dean Stanton gjør en variasjon over den klassiske, amerikanske privatdetektiven, som ender opp som en passiv deltaker i en verden han burde holdt seg utenfor. Men Stanton selv hørte hjemme i Lynchs verden, og rakk til og med å gjøre en velkommen opptreden i Twin Peaks: The Return. «There went a great one. There’s nobody like Harry Dean. Everyone loved him,» skrev Lynch i en Twitter-melding etter den ikoniske skuespillerens død. –SW

*

Lucky (2017)

Det er ikke mange forunt å leve til å bli 91 år gammel. Ikke bare rakk Harry Dean Stanton å leve gjennom ti forskjellige tiår, han fikk også oppsummert skuespillerkarrieren sin med en nærmest selvbiografisk hovedrolle i Lucky. Denne lille indiefilmen, laget av skuespiller og regidebutant John Carroll Lynch, hadde sin verdenspremiere på Locarno filmfestival i august i fjor, og er altså beundringsverdig nok satt opp på norske kinoer i disse dager.

Lucky er ikke bare basert på Harry Dean Stantons egen tilværelse, med birollegalleriet for øvrig fylt opp med flere av hans virkelige venner og kjente (inkludert David Lynch). Den er også en uventet rørende fortelling om et gammelt menneske, som i et rent representasjonsperspektiv føles som et sjeldent syn i en kino. Ikke mange 90-årige skuespillere får i oppgave å portrettere en 90-årig rollefigur, som med sin saktegående, skrøpelige kropp får fylle filmbildene med alder og vemod. Ut av autentisiteten i Harry Dean Stantons nærvær i Lucky stiger det da også heldigvis en solid mengde humor frem – for det er vanskelig å holde latteren tilbake når en ekte fossil fremstår sprell levende, og insisterer på at alderen ikke utgjør noe hinder. Alt i alt blir denne rollen en nydelig avskjed med en karakteristisk, usedvanlig skuespiller, som nå dessverre har ridd inn i solnedgangen, en aller siste gang. –KM

*

BONUS: Ta en kikk på denne videohyllesten nedenfor, hvor Fandor presenterer Harry Dean Stantons karriere i essayform, med eksempler på hans særpreg fremvist i små utdrag fra hans lange karriere.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>