Omtale

Robin Campillos 120 slag i minuttet forener det politiske og det personlige

En prosesjon vandrer gjennom gatene i Paris. En av de HIV-positive aktivistene vi følger i 120 slag i minuttet er nå død av AIDS. De mangfoldiggjorte plakatene med ansiktet hans blir et symbol på alle som har omkommet i epidemien. Samtlige holdes av mennesker som selv er syke, og opptoget er bare ett i rekken av markeringer. Den døde gutten introduseres i starten av filmen, men sykdomsforløpet arter seg i ekspressfart, som en kraftfull, men sober illustrasjon på hjelpeløsheten hos de rammede.

Når aktivistene besøker sine egne hensyknende på hospitalet, ser de sin egen skjebne og endestasjon. Det finnes ingen kur, myndighetene og legemiddelfabrikantene reagerer tregt, AZT må tas hver fjerde time for å holde sykdommen i noenlunde sjakk. Ungdommene i 120 slag i minuttet er levende døde, i en parallell til regissør Robin Campillos debutverk, zombiefilmen Les revenants (2004), kimen til en velrenommert TV-serie av samme navn.

Men sjelden har man sett dødsdømte agere med så stor energi og vitalitet, og det er denne styrken som preger omtalene av 120 slag i minuttet. De HIV-positive nekter å forgå i det stille, og har i stedet dannet en fransk avlegger av den amerikanske aksjonistgruppen Act Up, som gjennomfører fargerike, høyrøstede markeringer, der poser med «blod» generøst kastes mot målene.

Et badekar av «blod» hjemme hos en av aktivistene, som ender opp  i trynet på øvrighetspersonen.

Det dokumentariske er viktig i 120 slag i minuttet. Det er mange historier. Den homofile gutten som ble smittet av HIV aller første gang han hadde sex, av mattelæreren. Medisinenes kraftige bivirkninger. Omsorgen de føler for hverandre. Pinlig nøyaktighet med kondomer i alt seksuelt samkvem. Diskusjoner med representanter for både myndigheter og farmasøytiske selskaper. Seksualopplysning i en skoleklasse under en aksjon, med elever og lærere brydde over bramfrie råd om trygg homofil praksis. En fordomsfull rektor som hevder at å utplassere kondomautomater vil oppmuntre elevene til seksuelle relasjoner. Den ene eleven som fatter interesse fra sidelinjen, antagelig en i skapet, som vi aldri ser igjen.

120 slag i minuttet foregår tidlig på 1990-tallet (og reflekterer regissørens egen tid som aktivist), men kan gjerne anføres som en kommentar til dagens diskusjonsklima idet aksjonistene seg imellom insisterer på en høvisk og hensynsfull debattform. Dette er ikke tastaturkrigere; det står om liv eller død. For å unngå å stille debattanter i forlegenhet via høylytt applaus, er det kun tillatt å signalisere bifall ved å knipse i fingrene – et ytterst sjarmerende trekk.

Stormende «applaus» under møtet.

Scenene i auditoriet som tjener som aksjonistenes hovedkvarter kan kalles filmens ryggrad, og her kompenserer energien i debattene for det forretningsmessige visuelle uttrykket. (Mine tanker gikk til de politiske diskusjonene i starten av Antonionis Zabriskie Point fra 1970). Samtidig som mengder av informasjon tilflyter seeren, formidles også smeltedigelen av aksjonistenes vidt forskjellige personligheter og bakgrunner, samt det dynamiske samspillet mellom disse ressurssterke menneskene. Diskusjonenes fremtredende plass kan også forsvares av at møtene er en stor del av livet til aktivistene, nettopp det som gir dem håp og litt glemsel rundt egen faretruende situasjon.

Sean og Nathan, de to elskerne i filmens hovedroller.

Mange av disse scenene mykes også opp. En pause levendegjøres gjennom en lek der de to hovedfigurene gjetter på yrkesbakgrunnen til de andre aktivistene – også dette «nyttig» informasjon, men formidlet på smidig vis. En annen pause blir et av filmens høydepunkter, der hovedpersonen rolig, men engasjerende forteller om sin første store kjærlighet og hvordan elskeren ble AIDS-syk og innlagt. En konfrontasjon med innbudte ledere for et farmasøytisk selskap filtreres gjennom bevisstheten til en stadig mer svekket aktivist som glir inn og ut av likegyldigheten.

På T-banen etter vel utført aksjon. (Fyren til høyre er han som ender opp på plakatene i toppbildet.)

Et annet aspekt som hindrer at auditoriescenene føles statiske er vår nysgjerrighet for det brede spekteret av engasjerende personligheter. Vi kommer kun nært på de to hovedpersonene; de andre kommer kun til uttrykk gjennom oppførsel i diskusjoner og aksjoner. Likevel eksellerer Campillo i å få alle, uansett hvor perifere, til å framstå som fullt ut realiserte rollefigurer, med individuelle følelser.

Sean kysser Nathan som provoserende svar på jentas nedlatende kommentarer (et kjærtegn som skal bli kimen til ekte følelser).

Til og med jenta i skolegården med sine kvalme homofobiske kommentarer, som bare er med i få sekunder, er perfekt castet. En av aktivistenes mor (Saadia Bentaïeb), som introduseres mot slutten, blir helt uten ordinær karaktertegning en fascinerende personlighet gjennom kameraets blikk og et diskret kroppsspråk.

Filmens mest kjente skuespiller, Adèle Haenel, husker vi fra Céline Sciammas debutfilm Vannliljer (2007), som den mannhaftige «survivalist»-jenta i De kjempende (Thomas Cailley, 2014), og en av sine få hovedroller i Dardenne-brødrenes Kvinne, ukjent (2016). Hun dukket også opp «i forbifarten» i Bertrand Bonellos Nocturama (2016), en film der aktivisme har utartet til terrorisme. Hun er ikke like perifer hos Campillo: Haenels Sophie er en av lederne i organisasjonen – utadvendt og karismatisk, men likevel ubesværet autentisk.

I alle tilfeller er det forholdet mellom de to hovedpersonene som løfter 120 slag i minuttet opp til å bli noe helt spesielt. Nathan (Arnaud Valois) er den nominelle av de to: modellpen, trygg og solid, ferskt medlem og vår inngangsport til miljøet, en av de få i gruppen som ikke er HIV-positiv (det antydes florlett at hans engasjement skyldes et svik mot ekskjæresten – «jeg besøkte ham aldri på sykehuset»). Sean (Nahuel Pérez Biscayart, i en formidabel rolleprestasjon med ekstrem spennvidde) er kaprisiøs, lekende, flyktig, sjarmerende, men også stridbar og insisterende i diskusjoner.

Nathan og Sean forelsker seg, noe som skildres i en bortimot 20 minutter lang sekvens utført med intim virtuositet – ikke bare i påfallende naturlige og engasjerende sexscener med sterkt nærvær av kropp, men i samtaler med ro og modenhet. Den andre sexscenen mellom de to er et mesterverk: direkte, lindrende, uforglemmelig, en av de mest forløsende i filmhistorien.

Det er fristende å sammenligne 120 slag i minuttet med en annen ny «homofilm» som har tatt verden med storm: Call Me by Your Name. Det er et pussig poeng at sluttekstene i begge filmene setter et ganske likt emosjonelt og kontemplativt nedslag. Ellers er det vanskelig å tenke seg to mer forskjellige tilnærminger: Den lyse, vennlige tonen, med mye mellom linjene, i Luca Guadagninos verk, mot det desperate, utålmodig livsbejaende og direkte i Campillos film.

Jeg har merket meg at mange homofile (til og med manusforfatteren) har reagert negativt på den diskrete behandlingen av konkret seksualitet hos Guadagnino – som lar kamera blygt bøye av og se ut av vinduet i en helt sentral scene – mens Campillo er ikke «redd» for å ta i homofil sex. (I likhet med Guadagnino, er Campillo homofil, akkurat som de viktigste skuespillerne, ifølge dette interessante intervjuet.) Personlig må jeg si at 120 slag i minuttet treffer meg med en helt annen følelsesmessig dybde enn Call Me by Your Name, som nærmest framstår kokett i forhold. På den annen side er det urettferdig å sette disse to filmene opp mot hverandre: Guadagninos verk er ment å operere i et helt annet register, og har sine egne kvaliteter, og den «sjenerte» kamerabevegelsen bort fra samleiet kan fint forklares som en naturlig del av filmens egen struktur.

Et poetisk, overskridende slag: I et slags ultimat stunt drømmer aktivistene om å farge Seinen rød med «blod».

Til slutt må det understrekes at 120 slag i minuttet også har en særegen lyrisk slagkraft. Her finnes både strukturelt sofistikerte grep og visuelle gester som plutselig smetter inn i filmen. De to elskernes første kjærlighetsnatt byr på overraskende, flytende overganger til flashbacks; diskotekscenen like før svøpes i funklende lys i alle regnbuens farger, passende nok for tematikken, og glir like uannonsert som tilbakeblikkene over i det seksuelle møtet.

Under et «gay pride»-tog får Nathan en åpenbaring, der verden med ett fortoner seg i langsom kino. Jeg trodde opprinnelig dette var et abstrakt uttrykk for hans emosjonelle frigjøring, men det er nok ecstasy-rus – et grep som vender tilbake i en annen diskotekscene.

Dansingen i filmen representerer glemsel og flukt fra den overhengende dødsdommen. På et tidspunkt glir rusfølelsen over i et betagende symbolsk snøvær, før Campillo klipper brått til en av rollefigurene som ligger medtatt på sykehus. Tidlig i forløpet vender filmen stadig tilbake til dens første aktivisme-«set piece»: Under gruppens evalueringsprosess vises scenen i diverse tilbakeblikk fra forskjellige synsvinkler, fragmentert og utrolig, til kvikk og stakkato musikk, med sterk underliggjørende effekt. (Enda et herlig aspekt ved 120 slag i minuttet er nettopp dens soundtrack [her er en smakebit, i tillegg til den sprettent melankolske originalmusikken til Arnaud Rebotini]. En demonstrasjon der alle aktivistene ligger i gaten med symbolske kors får et lyrisk løft i resonans gjennom åpningsstrofene i denne kjente låten.)

Første stunt: Aktivistene har kuppet møtet mens Sophie leser representanten for myndighetene teksten.

Filmens avsluttende montasje er genial. Igjen danses det, men i et inspirert grep fjernes musikken helt, slik at vi kun hører den spøkelsesaktige lyden av skrittene på gulvet. Like før har filmen gått inn for landing gjennom en lengre, sober sekvens som er eksepsjonelt bevegende, og som inneholder en mildt sagt uforglemmelig billedkomposisjon.

120 slag i minuttet er ikke bare et verk som perfekt forener det politiske og det personlige, men også det informative og det lyriske. Når vi til slutt kontemplerer rulletekstene – sjelden har bokstaver mot svart bunn i total stillhet framstått mer passende – er det som om vi har vært med på et helt liv av inntrykk og erfaringer. Vi forstår så inderlig godt hva som har ligget bak disse menneskenes desperate kamp for å bli hørt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Dag Sødtholt sier:

    En liten og fin artikkel om musikkens betydning i filmen og for aktivistene: http://www.curzonblog.com/all-posts/dave-haslam-120bpm-dance-music-activism-actup-paris?rq=dave%20haslam

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>