Fem filmer du må se på Kosmorama 2018

Kosmorama 2018: Trondheims internasjonale filmfestival, Kosmorama, får sitt offisielle startskudd i kveld, med den lokalt forankrede Trondheimsreisen som åpningsfilm. Tradisjonen tro vil Montages være til stede for å dekke festivalen – blant annet med en live-podkast.

Kosmorama og ikke minst utdelingen av Kanonprisen (Norges “Oscar”) er sikre vårtegn i filmkalenderen. Nytt av året er at festivalen, i anledning selskapet Trondheim Kinos hundreårsjubileum, har flyttet seg til Prinsen, som er byens eldste gjenværende visningsarena. Programmet består dessuten av flere nye seksjoner, men preges av de samme kontrastene som tidligere – ikke minst takket være Ramaskrik-festivalens eget sideprogram, som spesialkuraterer nyskapende horror fra hele verden.

De siste årene har Kosmorama nærmest gått Haugesund i næringen hva gjelder førpremierer på norske filmer, og denne uken står blant annet dokumentaren Røverdatter og Erik Poppes Utøya 22. juli i fokus. Sistnevnte hadde verdenspremiere under Berlinalen for omlag to uker siden, men visningen i Trondheim blir den første i Norge.

I “lommeguiden” nedenfor løfter vi frem fem potensielle lyspunkter fra programmet, enten fordi vi allerede er godt kjent med filmene, eller fordi vi har lest og hørt ting som har pirret nysgjerrigheten.

*

Let the Corpses Tan (Frankrike, 2018) av Hélène Cattet og Bruno Forzani

Hélène Cattet og Bruno Forzani gjorde seg bemerket blant horrorfansen med debuten Amer (2009), en hyllest til italienske gialli, forbundet med navn som Dario Argento, Mario Bava og Sergio Martino. Med The Strange Color of Your Body’s Tears beveget de seg videre i samme spor, med økt intensitet – og med Let the Corpses Tan («Laissez bronzer les cadavres») drar de etter sigende strikken enda lenger. Om forrige film skrev redaktør Lars Ole Kristiansen:

«Amer var til dels ren pastisj; glitrende utført, men også litt kraftløs. The Strange Color of Your Body’s Tears dekonstruerer giallo-ikonografien, og utforsker dens potensial på en helt annen måte. Det er som om Cattet og Forzani har tatt på seg plasthansker og munnbind, og dratt med sjangeren inn i et laboratorium for å ta blod- og vevsprøver; skjære av og sy sammen kroppsdeler på nye, makabre måter.

I en spesielt minneverdig – og uforklarlig – sekvens, møter vi etterforskeren i et mørkerom mens han spoler seg frem og tilbake for å finne det perfekte øyeblikket i en video med Kristensens forsvunne hustru. Det faktiske opptaket og vedkommendes fantasi flettes inn i hverandre via en slags filmisk runk, som “spruter” idet bildet får inverterte farger og går i oppløsning – som om det er i en tilstand av plethora. Dette er cinefil pornografi; så overregissert og kåt på seg selv er filmen, at det mest desperate studentarbeid virker impotent i sammenligning.»

*

Letters (Norge, 2018) av Marte Vold og Jero Yun

I sin omtale av Letters på Montages skriver Roskva Koritzinsky: «Letters handler om familie – om å være noens barn, og om å få sine egne. Om plikt, omsorg, arv og tradisjoner. Volds hverdag er fylt med barneskrål, tannpuss, syttendemaitog og fotballtreninger. Yun lever et stille liv i Seoul. Fra tid til annen besøker han foreldrene sine, og selv om relasjonene dem imellom ikke virker ukompliserte, har han formelt sett bare ansvar for seg selv og katten sin.

Et av filmens morsomste øyeblikk oppstår når det klippes fra Volds hektiske småbarnstilværelse, til Yun som befinner seg i leiligheten i Seoul der han leker med kjæledyret sitt. Med et tilsynelatende stort alvor hevder han – via fortellerstemme på lydsporet – at det å ha katt mer eller mindre innebærer det samme ansvaret som å ha barn. Vel, kanskje ikke helt

*

120 slag i minuttet (Frankrike, 2017) av Robin Campillo

Vi er i Paris tidlig på 90-tallet. Nathan er nykommer i aktivistgruppa «Act Up­Paris», som kjemper for bevisstgjøring rundt AIDS i et samfunn der myndighetene virker likegyldige. Høylytte diskusjoner i auditorier, aksjoner og felleskap preker hverdagen til den sammensveisede aktivistgruppa. Når Nathan møter den radikale og militante Sean blir hverdagen snudd på̊ hodet.

120 slag i minuttet er franske Robin Campillos (kanskje best kjent som manusforfatteren bak Gullpalme-vinneren Klassen) tredje spillefilm, og kretser rundt temaer han også har utforsket tidligere. 120 slag i minuttet deltok i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes i mai, der den ble belønnet med med både juryens Grand Prix, FIPRESCI-prisen og Queer Palm­.

*

Tigers Are Not Afraid (Mexico, 2017) av Issa López

Guillermo Del Toro vant nettopp sine første Oscar-priser, som regissør og produsent for The Shape of Water. Meksikaneren er en ivrig cineast, og vi har merket oss at Kosmorama-aktuelle Tigers Are Not Afraid var å finne på listen hans over personlige favoritter fra 2017. Fortellingen kretser rundt barn som vokser opp under fryktelige kår, forårsaket av narkotikakarteller, og regissør Issa Lópes har muligens latt seg inspirere av nettopp Pans labyrint (2006) når hun etter sigende blander inn magisk realisme. Kosmorama-katalogen presenterer filmen slik:

«Estrella kommer hjem fra skolen en dag, og moren er borte. Etter å ha ventet flere dager på moren forgjeves, vandrer hun alene og utsultet ut på jakt etter mat. I den meksikanske grensebyen der Estrella bor er forsvinninger vanlig, og hun kommer raskt i kontakt med en gjeng foreldreløse barn som har lidd samme skjebne. Sammen forsøker de å overleve i en hverdag preget av narkotikakartellenes grusomme vold. Men det er ikke alltid det er nok å bare ha hverandre. På nettene blir de hjemsøkt av spøkelsene fra narkotikakrigens mange offer — bokstavelig talt. Tigers are not Afraid var opprinnelig tenkt til Ramaskrik-programmet, og sparer ikke på blod, grusomheter og horrorelementer.»

*

Utøya 22. juli (Norge, 2018) av Erik Poppe

Det er sjelden Norge markerer seg på internasjonale filmfestivaler i den grad at det oppstår et jordskjelv. Selv om Utøya 22. juli til vår store overraskelse dro hjem fra Berlinalen uten priser, fremkalte filmen sterke reaksjoner hos internasjonale kritikere og publikummere. Noen opplever at den ikke er verdt å utsette seg for – andre er dypt imponerte over hva regissør Erik Poppe, hans fotograf og de unge skuespillerne har fått til.

Lytt til vår podkast om Utøya 22. juli, der vi snakker om hvordan det er å oppleve filmen, og hvordan de kunstneriske grepene – ikke minst valget om å fortelle historien i et simulert one take – fungerer.

*

Årets utgave av Kosmorama varer helt frem til ukeslutt, altså søndag 11. mars. Sjekk ut programmet i sin helhet på festivalens nettsider.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>