Analysen

Karenina & I (2017)

Kinodokumentaren Karenina & I kan med et raskt blikk misforstås som en studie av Leo Tolstojs berømte roman Anna Karenina (1878). Heller enn å være en nærlesning om en av de mest kjente og kjære kvinnelige romanfigurene i litteraturhistorien er dette en selvportretterende film om prosjektets nokså oppslukende «jeg»: skuespiller Gørild Mauseth, og hennes personlige reise og kunstneriske prosess i møte med den ikoniske rollen – under ekstraordinære omstendigheter.

Grovt sett kan man si at dette er en film om ei teateroppsetning av Anna Karenina, der Leo Tolstojs notoriske hovedfigur og hans oversatte ord etableres som rammeverk for å dokumentere den psykologiske og emosjonelle berg-og-dal-banen Mauseth opplever i sin intense higen etter å gå inn i rollen. Filmens regissør Tommaso Mottola er også Mauseths ektemann, og prosjektet oppleves som duoens høyst personlige skildring av det kunstneriske møtet som oppstår når de bryner seg på Karenina, og hennes mysterier.

En kort liten scene åpner filmen, og setter tonen for hvilket univers vi skal inn i. Vi ser bilder av snødekte berg og hører lyden av vindsus. En uklar kvinneskikkelse (Mauseth) balanserer i bakgrunnen av naturmotivet, langsmed fjellets spisse kanter, og på lydsporet hører vi et Tolstoj-sitat (lest av Liam Neeson), mens de samme ordene trer fram visuelt som tekst over bildet. Mauseths ansikt kommer så i fokus og vi hører henne, fra annensteds, introdusere seg til Vronskij som Anna Karenina (på russisk), før vårt første møte med et gjennomgående motiv – tog – bygger lydbro over til tittelplakaten: Karenina & I.

En skuespillers skjebne

Dette anslaget er i det hele tatt en brukbar oppsummering av den ene halvdelen av hva vi kan kalle Karenina & I sitt filmiske «vesen». Poetisk-klingende bilder av hovedpersonen selv, flettet sammen med høytlesninger fra romanen, dialoger fra teaterstykket eller stemningsfull musikk (blant annet utdrag av Philip Glass‘ og Michael Nymans komposisjoner, og noe av Lars Årdal) utgjør bruddstykker og avbrekk fra mer saksrettede scener i form av dramatiseringer eller forsøksvis fiksjonaliseringer av Gørild Mauseths proklamerte fortapelse i det som beskrives som hennes skjebne: Å være Anna Karenina.

Gjennom de påfølgende sekvensene serveres vi deretter den andre halvdelen. Med sin egen fortellerstemme (som for øvrig eksisterer i både norsk og engelsk versjon; denne analysen er basert på begge) informerer Mauseth oss om premisset for sitt dokumentarprosjekt: Etter å ha spilt Anna Karenina i oppsetninger for Riksteateret og turnert rundt omkring i Norge, har hun nå blitt bedt om å begi seg ut med rollen igjen. Forskjellen er at teateroppsetninga denne gangen skal skje i Russland – mer presist ved Gorkij-teateret i Vladivostok – sammen med russiske skuespillere, og på russisk – en «umulig» utfordring hun synes å sette for seg selv, like mye som den settes for henne.

Mauseth og Mottola bestemmer seg derfor for å reise 11.000 kilometer med tog fra Murmansk til Vladivostok, en måned i forkant av prøvene til forestillinga, nettopp for å kunne komme tettere på Anna Karenina som figur, kreasjon og «person», så vel som det russiske språket og den russiske kulturen. Med seg har de også sønnen Baltazar, og denne geografiske reisen blir åstedet for Mauseths personlige prosess, hennes «indre reise», i jakten på finne ut mer om Tolstoj, Anna og det samfunnet de begge sprang ut av.

Reisen blir også sentral for filmens dramaturgiske struktur. Etter de korte, introduserende sekvensene er den lille familien raskt om bord på toget, som forblir et holdepunkt gjennom store deler av filmen. Mauseths hverdag under reisen dokumenteres av et observant kamera, der hun fokuserer på å lære seg språket og pugge dialogen fra stykket på russisk samtidig som hun forholder seg til sitt familieliv.

Toget gir oss som tilskuere et spor å følge; en mulighet til å holde oversikt over tid og rom oppi forskjellige innslag av scener og episoder – herunder både audiovisuelle og rent lydmessige – fra det seinere teaterstykket, dramatiseringer, samt intervjuer og samtaler med andre skuespillere og kunstnere, akademikere, og vanlige russere om Anna Karenina – og det å skulle spille henne.

Slik er filmens tilsynelatende frie formidlingsform egentlig ganske sedvanlig organisert, noe som igjen viser seg i midtpunktet av filmen – som også sammenfaller med midtpunktet av reisen – når stemninga snur og Mauseths sårbarhet og prestasjonsangst sakte trapper seg opp, fram mot at de kommer fram til teateret. Der finner vi også et klimaks, når hun må gi opp på å spille rollen på russisk og deretter stiller spørsmål ved hva hun har holdt på med, på sin lange ferd mot å bli Anna Karenina. Men et nederlag kan som kjent ikke stoppe skjebnen og Mauseths inngående forståelse og personlige forbindelse til Anna lar henne overvinne vanskelighetene til slutt, og framføringa blir en brakende suksess.

Et portrett av to kvinner

Karenina & I portretter altså Anna Karenina, Leo Tolstojs romanfigur fra 1878. For de som ikke kjenner til fortellinga handler den kort fortalt om ei aristokratisk kvinne som forlater sin mann og sønn til fordel for et forhold med sin elsker Vronskij, og ender med å begå selvmord ved å kaste seg foran et tog. Denne intrigen kan virke enkel, men Tolstojs mesterlige roman er enormt omfangsrik, og tar for seg en rekke elementer og tematikker relatert til samliv og samfunn; alt fra begjær, kjærlighet, sjalusi, utroskap og barndomstraumer til kjønnsroller, klasse, politikk, religion og moral.

Selv om kjennskap til Tolstojs fiksjonsunivers gir referensielle rammer som kan bidra til innsikt, er ikke dette en nødvendighet i møte med Mauseth og Mottolas film, siden dette ikke kan sies å være en adaptasjon av romanen – de som ønsker seg det bør heller lete blant mengden av filmatiseringer, som for eksempel Joe Wrights utsøkte versjon fra 2012. For i Karenina & I forklares det som trengs; her er det kortversjonen av historien som gjelder og den psykologiske utforskinga av Anna begrenses og forenkles til rollefigurens etiske dilemma mellom sin familie og sin brennende kjærlighet, samt det som kan sammenlignes med Mauseth, hennes fortid og liv.

Dette er forståelig nok, siden filmen (som nevnt innledningsvis) hovedsakelig er et selvbiografisk og selvrefleksivt portrett av Gørild Mauseth selv. Derfor er det heller ikke overraskende at den titulære sammenligninga mellom Anna og Gørild (altså Karenina & I) er ei kobling som ikke gror fram naturlig, men som er satt og uttalt fra første stund – idet vi hører Mauseths stemme fortelle oss at hun aldri hadde drømt å spille Anna Karenina, mens Anna «aldri drømte om å finne kjærligheten». Dette utvikles og utvides gjennom filmen, der alt fra deres sønner, oppvekst og følelsesliv til livets tilfeldigheter og uransakelighet settes opp mot hverandre i takt med at Mauseth i stadig større grad lever og ånder i Annas tenkte virkelighet.

Dessverre gir ikke denne komparative akkederinga noe ny innsikt eller et mer interessant perspektiv på Anna Karenina. Grunnideen har muligens vært å utforske begge to, ved å speile fiksjonsfigur og skuespiller i hverandre, men i praksis benyttes Anna ikke til noe mer enn som speil for Mauseths funderinger rundt sitt liv og virke; hennes identitet og erfaringer, hva som har gjort henne til henne, der hun i prosessen med å prøve å forstå Anna forstår mer om seg selv. Heldigvis fungerer derimot grepet som en grundig studie av Gørild Mauseth, noe som vel kan sies å være interessant i seg selv.

Et personlig prosjekt

«Jeg skjønte ikke at filmen handlet om meg før vi var ferdige med forestillingen og kom hjem til Norge,» har Gørild Mauseth selv sagt i et intervju publisert på Montages. Akkurat når denne innsikten ble framtredende for henne eller regissøren har jeg ingen formening om, men at filmen er et prosjekt som handler aller mest om Mauseth selv er en kjensgjerning. Dette er en dokumentar om henne som skuespiller og som person, og om hennes personlige reise og prosess. Enkelt sagt et selvportrett.

Som sådan kan Karenina & I karakteriseres som en personlig dokumentar, som inneholder både poetiske og performative aspekter. Selv om den teknisk sett ikke er det som ofte omtales som en førstepersons dokumentarfilm – altså filmer som handler om filmskaperen selv, i den forstand at Mauseth ikke selv har regissert filmen (dog er hun medmanusforfatter og produsent) – er Karenina & I likevel det i sin essens. Mauseth fungerer som subjekt og tematisk sentrum og det er hennes personlige vei mot oppdagelse og opplysning, utforsking av identitet og konstruksjon av virkelighet som er basis for filmens materiale og framstilling, gjennom det som gjerne kan kalles selvnarrativisering.

Dokumentarfilmer med et slikt særpersonlig preg er ikke noe nytt. Faktisk kan det hevdes å alltid ha vært til stede i avantgardistiske dokumentariske tradisjoner, men før 1990-tallet tenderte dette til å falle utenfor kategoriseringa av den mer generelle, eller «ordinære» om du vil, dokumentaren. De siste tre tiårene har dette imidlertid blitt en stadig sterkere tendens, som per i dag kan sies å være en ganske så dominant modus for dokumentarfilmskaping, internasjonalt så vel som nasjonalt – Alt om min far (Even Benestad, 2002), Kroppen min (Margreth Olin, 2002) og Gunnar-filmene til Gunnar Hall Jensen (2003 og 2011) er interessante eksempler, i tillegg til nyere bidrag som Flink pike (Solveig Melkeraaen, 2014) og remake.me (Unni Straume, 2014).

På tross av at slike personlige filmprosjekter og dokumentarfilmuttrykk gjerne er veldig forskjellige, har de til felles en personlig eller «nær» tilnærmingsmåte. Typisk trekk inkluderer for eksempel personlig fortellerstemme, som ofte henvender seg «direkte» til tilskueren, en eller annen form for dagbokaktig dokumentasjon og en sentrering rundt kunstneren selv som tekstuell og ekstratekstuell referanse. Disse elementene er alle tydelig til stede i Karenina & I.

Spesielt framtredende er måten Mauseth, som nevnt tidligere, både gjennom stemme og kropp til stadighet identifiserer og sammenligner seg selv med Anna, og lar sitt intime fokus på henne gli over til et selvbiografisk fokus på seg selv. Anna hjelper Mauseth, rett og slett, med å betro oss sin historie – noe som også kulminerer i slutten av filmen: «Anna ga meg ei gave. Hun ga meg tilbake minnene jeg hadde glemt fra min ungdom. Jeg bestemte meg for å flytte tilbake til min hjemplass. Til det livet jeg måtte forlate etter ulykka mi. Her har jeg mine røtter. Den her fjorden er mitt amfi. Havet er min scene.»

Samtidig kjennetegnes ofte disse filmenes intime og introspektive henvendelsesformer av at de også «går utover seg selv». Enten linjen trekkes fra individet mot en sosial eller kulturell kontekst eller noe som ellers gir grobunn for erkjennelse og refleksjon også fra tilskuerens side, tjener personlige dokumentarfilmer på å være åpne, undersøkende, til og med delvis «uferdige», om de skal nå det viktige målet om å engasjere og mane fram en mer universell eller kollektiv opplevelse. Om dette lykkes kan det skape sterk emosjonell gjenkjennelse og gjenklang; om det feiler står filmene i fare for å bli sett som navlebeskuende eller selvopptatte.

Karenina & I strever dels med denne balansegangen mellom det konkrete og det generelle, og forsåvidt det personlige og det private. Selv om det uttales et slags formålsmessig forsøk på å utforske «hva som former oss som mennesker», virker selve prosessen allerede ferdig tenkt og iscenesatt. Heller enn å la tilskuerne være del av et undersøkende eller utforskende dypdykk, der de kan relatere seg til hva de sammen med filmen lærer om Anna Karenina og om Gørild Mauseth, blir vi for det meste holdt på overflaten, og i stedet forklart og fortalt hvordan vi skal forstå og tolke både romanfigur og skuespillerinna som speiler seg i henne.

Allikevel, sett på som et prosjekt og en dokumentarfilm som omhandler Gørild Mauseths selvransaking og selvrefleksjon som kunstner og person, i møte med det som ble omtalt som hennes livs rolle og noe som ville forandre henne for alltid, er Karenina & I et interessant innblikk og modig prosessdokument som står greit på egenhånd som nettopp det.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>