Omtale

Alex Garlands Annihilation er et mektig byggverk av en andrefilm

Alex Garlands Netflix-aktuelle Annihilation når aldri de samme høydene som mesterverket Ex Machina (2014). Det mest spennende er hvordan regissøren videreutvikler de stilistiske og tematiske idéene han etablerte for fire år siden – nå i et mer intuitivt, mindre stramt science fiction-univers.

Nå som Alex Garland har penslet ut et potensielt auteur-uttrykk over to spillefilmer som regissør, spør jeg meg selv om noen av disse kjennetegnene også var til stede i hans tidligere arbeider som manusforfatter for f.eks. Danny Boyle. Finner man speiling, emosjonell korrumpsjon og eksistensielle problemstillinger omkring tilhørighet i The Beach (2000), 28 Days Later (2002) og Sunshine (2007), eller i Mark Romaneks Never Let Me Go (2010) og Pete TravisDredd (2012, delvis skyggeregissert av Garland selv)? Kan man spore visuelle kjennetegn som vertikale linjer, speilflater eller fargespenn mellom rødt og grønt i disse filmene som han har plukket opp og inkorporert i sin egen stil? Ikke i nevneverdig grad, er min konklusjon. Garland er med andre ord på vei mot å definere sin egen stemme bak kameraet.

Som i Ex Machina kretser Annhiliation rundt en gruppe mennesker som blir konfrontert med Det Andre i en form som tilsynelatende er gjenkjennelig. Det dreier seg fremdeles om mennesker som forsøker å forsone seg med en ny tilværelse som snur alt de kjenner på hodet; om ‘en spirituell reise’ mot en slags selvinnsikt.

Formatet er imidlertid mer bokstavelig denne gangen: Etter at jorden treffes av et utenomjordisk objekt som skaper en mystisk “hinne” (omtalt som “The Shimmer”) over store landområder, blir flere ekspedisjoner sendt inn for å kartlegge fenomenet, uten å komme tilbake. Filmen følger en ekspedisjonsgruppe på fem kvinner i et siste forsøk, alle med forskjellige motivasjoner for å sette sitt eget liv på spill.

Annihiliation kryssklipper mellom tre forskjellige tidsplan: Debrief-intervjuet med biologiprofessor Lena (Natalie Portman) etter at hun har returnert fra “The Shimmer” (filmen åpner for øvrig også her), selve oppdagelsesferden, og et knippe tilbakeblikk som fokuserer på forholdet til kjæresten Kane (Oscar Isaacs).

Gjennom alle tre tidsplan bruker Garland konsekvent vertikale linjer som visuelle markører for adskilthet, fremmedgjøring, emosjonell innkapsling – enten det dreier seg om listverk, nakne trær eller dydemarkører i svømmebasseng – med rollefigurer plassert møysommelig i midten. Det handler selvsagt om å krysse grenser, både fysisk og metafysisk – og om hva en eventuell overskridelse kan medføre.

Speilingsmomentet formuleres til tider enda mer eksplisitt i Annihilation enn i Ex Machina. Ja, Lena uttrykker det faktisk verbalt på et tidspunkt. Vinduer og speilflater benyttes hyppig i laboratorium-sekvensene innledningsvis, men også i glass med vann (det forvridde speilbildet det livgivende vannet skaper), celledelingen (en celle som speilbilde av cellen den deler seg fra) og endelig helt bokstavelig mot slutten av filmen – fra de Event Horizon-aktige refleksjonene i Lenas øyne til det ultimate møtet med det utenomjordiske fenomenet (for øvrig en slående vakker og nesten ballettaktig sekvens.) Det er frykten for Det Andre som skal konfronteres, særlig når det ligger så nært vårt eget speilbilde og oppfatning av selvet.

Endelig videreutvikler Garland sin forkjærlighet for rødt og grønt – både i lysskjæret som stråler gjennom den såpeboble-aktige hinnen, men også som to markører for bestanddelene i vår flora og fauna. En slags krysspollinering mellom det blomstrende og det blodige. I tillegg skaper han, som i Ex Machina, betydelige kontraster mellom det kliniske (laboratorie-sekvensene) og det naturlige – eller rettere sagt drømmen om det naturlige og jordlige.

Disse visuelle grepene er alle rotfestet i filmens subtekst, og dermed en naturlig forgreining av bruksområdene i Ex Machina. Den store forskjellen er imidlertid lett å få øye på – dette er en mer åpen og intuitiv film. Annihilation fordrer ikke samme forhåndskunnskap til intertekstuelle referanser og filosofi. Den tar seg mindre tid til opplevelsen av stedene (eller mindre nærhet til stedene), og fokuserer på reisen og fortellingen. Konseptet og tonen kan både minne om Denis Villeneuves makeløse Arrival (2016) og Darren Aronofsky.

Når Garland beveger seg såpass lang bort fra det stramme premisset som gjorde Ex Machina så overlegen, får det både positive og negative konsekvenser. En av filmens fremste styrker er den ulmende følelsen av mysteriet der fremme, ved reisens slutt. Det er noe Stephen Kingsk over det hele (The Langoliers, The Dome), ettersom Garland kontinuerlig veksler mellom helt bokstavelige konfrontasjoner med monstre og psykologisk, kvasireligiøs eksistensialisme. Et slags uoppdaget krysningspunkt mellom Neil Marshall og Andrei Tarkovskij. Denne dobbelheten eller ambivalensen skaper sitrende nerve.

Karaktertegningene, slik de kommer til uttrykk i de tre tidslinjene, er derimot famlende. Garland har kanskje ment at Lenas forhold til Kane skal være en slags kontinuerlig påminnelse om hennes isolasjon og hennes behov for å krysse grensen til et nytt stadie i livet, på ekte Terrence Malick-vis, men det er såpass lite kjemi mellom Portman og Isaacs i disse tilbakeblikkene at de snarere blir distraksjoner som trekker tempoet ned.

Dessverre er heller ikke de fire andre kvinnene i gruppen spesielt troverdige eller interessante; ekspedisjonslederen Ventress (Jennifer Jason Leigh) nærmest sleper seg gjennom plotvendingene. Portmans krystallskjøre inderlighet kunne fint ha båret den emosjonelle resonansbunnen alene.

Det kan virke som om Garland har sluppet alle sine særtrekk ut i fri utfoldelse her – som sprengkåte ungfoler under vårsleppet – og kanskje ville filmen hatt godt av litt dressur, av flere innhegninger og færre taktomslag.

Annhiliation har minst to elementer som kan aktualiseres i samtidens politiske klima, og som helt sikkert kommer til å bli det: en ‘actiongruppe’ bestående av kvinner, og fabuleringen rundt fremmedfrykt, grenser, murer og selvdestruksjon når vi ikke omfavner det som er annerledes eller det som kommer utenfra. Personlig synes jeg slike lesninger blir reduktive, akkurat som ulne miljøbudskap (som flere kritikere allerede har argument for).

Det mest interessante med Annihilation er heller hvordan Alex Garland fortsetter å bygge sine idéer omkring speiling, selvinnsikt, teknologi, metafysikk og tilhørighet med den samme audiovisuelle verktøykassen. Nå med et enda mer prangende og spektakulært reisverk – på godt og vondt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Tonny Andre Albrigtsen sier:

    Etter å ha gitt Garland ENDA en sjanse med Ex Machina har jeg definitivt ingen planer om å se denne. Det uhyre vage premisset som kjennetegner filmene hans har aldri vært i nærheten av å forløses. Jeg blir i det hele tatt overrasket over at en filmskaper uten evne til å skildre relasjoner lar seg analysere.

    Jeg husker Sunshine som ufrivillig komisk, en slags Paradise Hotel i rommet som Garland og Boyle serverte som tung filosofi. Ex Machina når aldri det nivået: den er bare et tullete rot: Forutsigbar til det ekstreme og søkt; med en kvalmende tekno-optimisme. Mer bekymringsverdig er dog mangelen på en opprinnelsesmytologi, som gjør konfliktløsningen og halen i historien til publikumsfrieri. For min del kunne dette like gjerne vært filmatisert på fem minutter.

    • Sterke ord, Tonny, men hvis du ikke likte EX MACHINA, tror jeg kanskje du gjør rett i å skippe denne.

      Nå mener jeg at relasjonsutforskning kanskje ikke er det viktigste i Garlands filmer, så jeg ville ikke først og fremst vurdert filmene hans på det grunnlaget. Det handler mer om hvordan han iscenetter forskjellige idéer gjennom sitt billedspråk.

  2. Tonny Andre Albrigtsen sier:

    Synes generelt man bør ta av seg silkehanskene når film vurderes. Det er ikke noe problem å krangle så busta fyker!

    Det jeg finner fascinerende er hvor relaterbar mange finner fru AI. Dette virker som en forlengelse av manglende tro på menneskets evne til å handle riktig; på tross av den endimensjonale karakterskildringen. Det var litt spesielt for meg å se helten definert av de andre hovedkarakterenes dårlige egenskaper, og ikke sine egne gode. Jeg tror egentlig ikke at filmens kultstatus har så mye med estetiske kvaliteter å gjøre, men med den kyniske tilnærmingen der alt er lov. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor sadistiske poenger blir sett på som sofistikert, og det minner meg om de undersøkelsene som er gjort rundt forestilt IQ og personlighetstrekk. Av en eller annen grunn forveksler man sarkasme med intelligens.

    Når jeg ser på lignende filmer (ghost in the shell, 2001, AI, Mission to Mars, Blade Runner osv) er ikke androidene/ai-ene definert av sine maskindyder, men av sin identitet som kart og terreng (hvis det gir mening): er de som mennesker fordi de er menneskeskapte, eller er de maskiner fordi de er skapt av mennesker?

    Selv mer positive former for maskinfortellinger (Banks’ Culture-serie) stiller lignende spørsmål, om enn med positivt utgangspunkt). Til slutt: hvis det med mytologi ble litt vagt: en av filmene Machina minner meg mest om er The Skin I Live In. I motsetning til i Garlands filmer, er gråsonen etablert av hendelser, ikke intellektuell overlegenhet. Og en annen fruktbar sammenligning: De Palmas lek med sadisme kontra Garlands omfavnelse av det samme.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>