Coup de Coeur

Pickup on South Street (1953)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Pickup on South Street (1953) vises i alle byene torsdag 8. februar, bortsett fra i Kristiansand, hvor filmen først vises i mars/april. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

En mikrofilm med statshemmeligheter myntet på sovjetiske agenter blir stjålet av den usle lommetyven Skip McCoy. Lommeboken han har knabbet til seg vil igangsette en kjedereaksjon av vold og tragedier; Samuel Fullers beske kritikk av moralsk forfall er en snedig omkalfatring av greske tragedier.

Pickup on South Street (1953) er farget av den paranoide McCarthy-perioden i amerikansk historie, der man fryktet kommunismens ideologiske påvirkning. Episenteret for handlingen er denne mystiske filmrullen med statshemmeligheter, en Hitchockiansk «MacGuffin» (et objekt for å drive handlingen fremover, som ikke er betydelig i seg selv), som trekker hovedpersonen inn i et dramatisk spill.

McCoy får muligheten til å komme seg unna med sitt og andres liv i behold, men da han innser verdien i objektet han har stjålet velger han i stedet å presse både amerikanske myndigheter og sovjetagentene for penger. Da Skip blir konfrontert med at holdningen hans lukter av landssvik, svarer han tørt «Are you waving the flag at me?» – en replikk som ble oppfattet som en provokasjon av konservative amerikanere. Der andre amerikanske regissører ville spilt på uhemmet nasjonalisme, tegner Fuller et mer kynisk og tvetydig portrett av det amerikanske samfunnet.

Fuller startet sitt arbeidsliv som kriminaljournalist da han bare var 17 år gammel, og kan på flere områder minne om John Huston. I likhet med Huston, var han en egenrådig filmskaper som tok ukommersielle valg, hadde en hardbarket maskulin persona og laget usminkede filmer om røffe, voldelige miljøer med distinkt amerikansk klang. En filmens Hemingway, med journalistisk sensibilitet og en trang til å forkorte og forenkle filmspråket – uten å miste den kunstneriske tvetydigheten og kompleksiteten.

Han dyrket frem et naturalistisk filmuttrykk, og instruerte skuespillerne sine til å tone ned de innlærte affekterte grepene som florerte i Hollywood. Før innspillingen av Pickup on South Street forkastet han studioets foretrukne skuespillere til den kvinnelige hovedrollen: Marilyn Monroe, Ava Gardner og Betty Grable ble foreslått av produsentene, men Fuller ville ikke noen stjernenykker. I stedet ga han rollen til Jean Peters, som hadde spilt i prestisjefulle produksjoner som Jacques TourneurAnne of the Indies (1951) og Elia Kazans Viva Zapata! (1952), men som hadde et ansikt, kroppsspråk og en dialekt som var arbeiderklasse. Hennes dype stemme og livserfarne ansikt passer perfekt til rollen som den kriminelle, men godhjertede Candy.

Filmen transporterer oss til gatelivet i New York og Skip McCoys falleferdige skur ved havnen, hvor hans daglige rutine består av å heise opp en kasse kald øl rett fra havet gjennom vinduet sitt, for så å dra på t-banen for å stjele lommebøker. Skip er en bitter rollefigur som hater autoriteter og en rendyrket individualist uten lojalitet til noe annet enn penger – selv om han tidvis later som om han har noe imot «disse kommunistene».

I en fantastisk åpningssekvens, helt uten dialog, stjeler Skip lommeboken til Candy (Jean Peters) på et tettpakket tog imens han har intens blikkontakt med kvinnen. Samtidig står to FBI-agenter, som skygger Candy, og bivåner situasjonen. Skip klarer å gå av toget rett før dørene lukkes, og slipper unna, men det går ikke lang tid før både politiet og de kriminelle er på sporet av ham.

Skip og Candy med intens blikkontakt på toget, et knep han bruker for å rane mennesker. Ved å skildre begynnelsen på forholdet deres på denne måten, understreker Fuller det «falske» i dette kjærlighetsforholdet. Det hele er basert på bedrag.

I rollen som McCoy møter vi fantastiske Richard Widmark, og rollefiguren ligner den han spilte i Jules Dassins mesterverk Night and the City fra 1950 (les min omtale). Navnet McCoy hentyder til begrepet «The real McCoy» som betyr ekte eller autentisk. Siden McCoy er fortellingens umoralske svindler, er det nærliggende å tolke dette som dyp ironi fra Fullers side: Den prototypiske amerikanske sjelen er opportunistisk, egoistisk og drevet av penger.

Candy lar seg anvende som kurer for å avlevere mikrofilmene til russerne, og Fuller inkorporerer et problematisk kjærlighetsforhold mellom henne og Skip. Forholdet preges av lidenskap, men også av vold og destruktive elementer. Kontroversielt nok innledes det med at Skip slår Candy bevisstløs idet han fersker henne i å ransake hjemmet hans i håp om å finne mikrofilmen.

Etter at Candy våkner, faller hun på magisk vis for denne plagede antihelten. I en forbløffende scene ser vi Skip massere Candys ansikt i over ett minutt. Fuller forsøker her å omgå datidens rigide og konservative filmsensur, uten å la den seksuelle spenningen gå tapt.

Candy forsøker å overtale Skip til å gi fra seg filmen for å unngå trøbbel, men grådigheten kjenner ingen grenser. Konsekvensen blir at andre ofrer seg for å beskytte Skip: Fortellingens tragiske skikkelse er Moe (Thelma Ritter), en kvinne som kjenner hver krik og krok av gatelivet. Hun kan identifisere lommetyver basert på deres teknikker alene, og har innsideinformasjon om alle skurker som beveger seg i milevis omkrets.

Moe er morsfiguren som beskytter Candy og Skip, og i en ikonisk scene ber hun de kriminelle om å skyte henne fremfor å avsløre Skip. Her ser vi en desillusjonert og livstrett figur som har mistet all tro på det gode i mennesket. Fuller beveger kameraet langsomt vekk fra dødsøyeblikket, og fokuserer i stedet en vinylplate som nettopp har nådd siste rille.

Selv om Pickup on South Street slutter litt brått og på en i overkant munter måte, etterlater filmen tilskueren med en vond bismak i munnen. Det destruktive og voldelige forholdet mellom hovedpersonene antyder ikke akkurat noen lykkelig slutt down the road, og Skips selvfornøyde glis vitner om at Moes selvoppofrende dåd ikke har lyktes med å sprekke skallet hans.

Det er uten tvil et anstrøk av misantropi som kommer til syne disse siste sekundene før «The End» slår tørt mot oss.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    En av mine 50-tallsfavoritter! Og Thelma Ritter stjeler som vanlig showet. Om man vil ha en VIRKELIG wow-opplevelse med undervurderte spenningsfilmer med Widmark fra samme tiår, sjekk den helt fabelaktige «Night and the City» (regi: Jules Dassin)!

    • Erik Vågnes sier:

      Helt enig! Kan også anbefale det ukjente/underkjente mesterverket «Garden of Evil» fra 1954 med Widmark hovedrollen og Henry Hathaway i regissørstolen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>