Coup de Coeur

Freaks (1932)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Todd Brownings Freaks (1932) vises torsdag 1. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Hva er Freaks? Er det, slik mange har hevdet, en skrekkfilm?

Det finnes mange grunner til å se den som det. Regissør Tod Browning hadde allerede laget Dracula (1931) året før, filmen som igangsatte bølgen av Universal Horror med sin forføreriske og skyggefulle vampyrisme, og hadde allerede fire år tidligere blitt kalt filmens Edgar Allen Poe. Brownings sans for det makabre, det deformerte, for død og groteske kropper – skrekkfilmens forte – har blitt påpekt av mange. Etter å ha jobbet som regiassistent på Griffiths Intolerance (1916), regisserte han flere filmer utover 1920-tallet med en synlig interesse for kroppslige deformasjoner av ulike slag.

Jack Hunter, forfatteren av eboka Freaks: A Film by Tod Browning (2013), knytter denne interessen til to forhold. Som unggutt rømte Browning hjemmefra og ble med i en omreisende sirkusgruppe, og i løpet av 20-tallet skulle Browning finne et fruktbart samarbeid med Lon Chaney – en skuespiller som allerede hadde erfaring med å spille deformert, og som hadde vokst opp med døvstumme foreldre. Samarbeidet resulterte i sjangermessig varierte filmer som The Unholy Three (1925), The Blackbird (1926), The Unknown (1927) og den tapte London After Midnight (1927).

Browning var ikke redd for å la det merkelige forbli merkelig, det komiske skli over i noe vondt, eller for å la noe dypsindig og ektefølt dyppe sine tær i noe muntert og skøyeraktig. Kanskje er denne uberegneligheten noe av grunnen til at flere av de franske surrealistene hadde sansen for Browning; koblingen mellom regissøren og en surrealistisk sensibilitet har uansett blitt trukket av flere, deriblant Michael Richardson (2006) og Adrian Martin (2008). En ved navn Adam P. Lounsbery, i kommentarfeltet på Amazon-siden til boka Dark Carnival: The Secret World of Tod Browning (Skal og Savada, 1995), kaller Browning «en surrealist for massene.»

Freaks har blitt stående som et slags høydepunkt og endepunkt for Browning. Filmen, som omhandler en gruppe ‘freakshow-artister’, og som lot mennesker med faktiske unormale kropper spille rollene – flere av dem hadde erfaring med freakshow-opptredener, og går i filmen under det samme kallenavnet som de var kjent for utenfor filmens univers – ble svært kontroversiell da den kom. Det sies at det ble vanskelig for Browning å lage film igjen – om vi kan stole på IMDb, regisserte han fire filmer etter Freaks, deriblant Mark of the Vampire (1935) og The Devil-Doll (1936).

Tenk å vise unormale kropper som dette på det glamorøse ‘sølvlerretet’ på en så likefram måte som Browning gjorde her; filme dem i «normale bilder», komponert og opplyst med en tilforlatelig klarhet, og ikke i vampyrens blodtørstige chiaroscuro; ja, å ikke redusere dem til et skue, men å la dem framtre i den sammensatte normaliteten som lever i deres hjerte (og som bør leve i alles øyne).

Ble filmen opplevd som monstrøs? David Church (2011) påpeker, i en historisk kontekstualisering, at kritikere kalte Freaks «immoral», «perverse», og «offensive to common standards of decency». Det som i utgangspunktet ble planlagt, med produsent Irvin Thalberg i spissen, som «en mainstream Hollywood-skrekkfilm, produsert av MGM for å konkurrere med Universals horrorserie», skulle resultere i et verk som ble uglesett, som sjokkerte, som ble ansett for å være exploitation, et ‘lavverdig’ produkt, og som raskt ble trukket fra distribusjon.

Hays-koden, som snevret inn hva det var lov å vise i en film, skulle snart tre i full kraft, og Freaks var nok med å pushe frem håndhevelsen av denne. Brownings film ble forbudt i flere land, og skulle bli et av mange offer for sensur. Freaks ble lenge vist med en alternativ, mer harmonisk slutt, og mangler den dag i dag flere minutter i forhold til sin opprinnelige lengde.

I tillegg til dens kontroversielle valg av skuespillere – tenk å vise fram disse annerledes kroppene, og attpåtil vise dem som mennesker! – kan filmens manglende suksess også skyldes en uklar sjangertilhørighet. Mikita Brottman påpekte filmens blanding av horror, dokumentar og melodrama, og kalte den «formalt monstrøs». Sammen med den vidunderlige Island of Lost Souls (Erle C. Kenton, 1932) fra samme år, står Brownings film igjen som et uvurderlig mesterverk fra en historisk epoke i Hollywood, en epoke som gjerne går under navnet ‘Pre-Code’.

Freaks kan oppsummeres og omtales på mange forskjellige måter. Den har en tydelig retning, en fortelling og tematisk interesse som lar seg betegne: En gruppe ‘sirkusfreaks’ opptrer i et karneval, og vi møter dem bak kulissene. En kvinne som går under navnet Cleopatra lurer og utnytter en ‘dverg’ ved navn Hans til å tro at hun er forelsket i ham, mens hun egentlig bare er ute etter penger, og planlegger å drepe ham. Han oppdager det, og får med seg vennene sine til å motsette seg henne og andre grådige ‘normale’.

Til tross for hva man kan forvente ut ifra en slik presentasjon, bærer filmen preg av hvilepuls, en interesse for det bedagelige og problemfylte hverdagslivet. Den har en evne til å være i øyeblikket, til å hvile i scenene, uten for mye fokus på hva som vil komme og hva som har vært. Freaks har denne omtenksomme roen til å konsentrere seg fullstendig om to mennesker som forholder seg til hverandre, to ‘freaks’ som får rom til å utfolde seg i sin sedvanlige og ukrenkelige menneskelighet. De står der så vakre, med hele sin integritet, med et rikt følelsesliv, med hver sin stemme (dette er en tidlig lydfilm – hvordan hadde den vært i stumfilmform?), og reduseres aldri til et utseende, et narrativt poeng eller et triks. I dette henseende minner filmen mer om Carl Th. Dreyers uutgrunnelige portrett av Maria Falconetti i Jeanne’ d’Arc (1928) enn om den mer stivbeinte skrekkorkestreringen Dracula.

Når det er sagt – hvem glemmer vel mannen uten armer og bein som ordner seg en sigarett? Mannen som fikk den franske kunstkritikeren Jean-Louis Schefer, i det mystiske og personlige teoridiktet The Ordinary Man of the Cinema (2016), til å fabulere: «in this aging larva’s life – a buccaneer who over the course of his battles progressively lost all of his limbs to the sword, and who wrapped himself in this enormous mariner’s cap (and what mother could have knitted such a thing?) – we tremble to imagine and to comprehend that this tube we see inhaling smoke has experienced the sorrows of love?»

De ovennevnte bemerkningene er noe av det som gjør Freaks, som har blitt kalt «et morbid mesterverk» (Peter Bradshaw), til alt annet enn «exploitation». Filmens lanseringshistorie inkluderer riktignok exploitation; som Church påpeker, gikk filmen i sin tid gjerne under titler som «Forbidden Love» og «Nature’s Mistakes», og den turnerte med en innleid gjeng ‘sirkusfreaks’. Men filmen i seg selv, dens vesen, er alt annet enn exploitation, og det føles dessuten rart å kalle den en skrekkfilm.

Joda – mot slutten benytter den skrekkfilmens uttrykksarsenal, der glinsende kniver og drapslystne kropper sniker rundt i mørket, kryper i gjørme, fullfører lynets sinne. Da, men bare da, skaper Browning et ustabilt og skrikende univers den tyske ekspresjonismen verdig (og knuser Dracula i mesterlig marerittkomposisjon). Men hva er det denne filmen egentlig uttrykker, hva handler den om, hva retter den sin oppmerksomhet mot?

Filmkritikeren John Thomas, i en anmeldelse fra 1964 (en tid da filmen, etter en Cannes-visning i ‘62, omsider fikk mer prestisje), setter fingeren på noe da han foreslår at filmen reverserer den klassiske, konvensjonelle skrekkfilmens logikk ved å dreie seg om monsteret i oss selv, det menneskelig ‘normale’, snarere enn å lokalisere monsteret som et ikke-menneskelig element. Man kan også se den monstrøse slutten som en «ironisk omdreining» av roller, slik spinenumbered hos Make Criterion Mine gjør:

Browning’s resolution […] is not a betrayal of the freaks’ humanity, but a defence of their complexity through the performed menace that [the ‘normals’] attempt to abject. In short, the horror of the freaks’ concluding violence is not some unmindful barbarity, but an ironic reversal of the abuse inflicted upon them and returned as punishment to their tormentors.

Freaks forblir et mysterium. Men hver gang jeg ser filmen (en av de mest magiske kinoopplevelsene i livet mitt fant sted da Trondheim filmklubb viste den på 35mm på Rosendal kino, og brannalarmen gikk halvveis uti og alle i salen måtte samle seg utenfor i vinterkulda) sitter jeg igjen med et grundig inntrykk av et likeframt uttrykk for menneskelighet, et empatisk mesterverk, et levende portrett av en rekke ulike, men lignende personligheter og deres kamp for verdighet, og at det monstrøse ligger i blikket og handlinger, ikke i væren selv.

*

Kilder:

Freaks: A Film by Tod Browning (Jack Hunter, 2013)

«Freakery, Cult Films, and the Problem of Ambivalence» (David Church, Journal of Film and Video, Vol. 63, No. 1, vår 2011)

«Freaks review: a macabre masterpiece that still shocks» (Peter Bradshaw, The Guardian, 11. juni 2015): https://www.theguardian.com/film/2015/jun/11/freaks-film-review-1932-unique-macabre-masterpiece

«Review: Freaks by Tod Browning» (John Thomas, Film Quarterly, vol 17, no. 3, vår 1964)

Surrealism and Cinema (Michael Richardson, 2006)

The Ordinary Man of the Cinema (Jean-Louis Schefer, 2016)

The Cinema of Tod Browning: Essays of the Macabre and the Grotesque (Bernd Herzogenrath, 2008)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>