I Flashback-spalten løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Tsjekkiske I, Olga Hepnarova var den sjette filmen jeg så samme dag under filmfestivalen i Gøteborg i fjor vinter. Ikke akkurat optimalt for å se en langsom østeuropeisk kunstfilm. I tillegg opererer dens svarthvite foto mest i gråtoner, noe som mer og mer framsto som et utstudert pek for å bryte ned motstandskraften og skyve meg mot søvnen. 

Imidlertid sto det klart for mine våkne hjerneregioner at Petr Kazda og Tomas Weinrebs spillefilmdebut hadde ubestridelige kvaliteter og jeg visste at et gjensyn med den ville bli aktuelt. Spesielt etter at jeg nylig så denne filmen…

…den polske havfrue-musikal-skrekkfilmen The Lure (Agnieszka Smoczynska, 2015) som har vakt internasjonal oppsikt, og ledet til en prestisjetung utgivelse hos Criterion. Denne psykedeliske, enormt sjarmerende og originale filmen, med mange oppfinnsomme dansenumre, banket på helt i de øvre strata i min toppliste for 2017, men en noe svakere siste tredjedel ga den kun en hederlig omtale. En av de henførende, men akk så blodtørstige fruene spilles av Michalina Olszanska som også gestalter tittelrollen i I, Olga Hepnarova. (Den andre havfruen, Marta Mazurek, dukker også opp i en mindre rolle – det ser ut til at østeuropeiske skuespillere like gjerne som skandinaviske vandrer over grensene til nabolandene.)

Dette inspirerte til en oppfriskning av den søvndyssende Gøteborg-opplevelsen, og jeg tok et gjensyn med I, Olga Hepnarova på DVD (kan skaffes her). Filmen finnes dessverre ikke på Blu-ray, men DVDen er absolutt brukbar, og et format som vanligvis har utfordringer når det gjelder skarphet avhjelpes av filmens utstrakte bruk av gråtoner – i nærmest sjokkerende kontrast til den fargesprakende The Lure.

I, Olga Hepnarova bygger på en virkelig historie – tittelen henspiller på hovedpersonens direkte henvendelse til verden gjennom det som i dag er berømte, etterlatte brev – om en ung, sosialt mistilpasset kvinne på 1970-tallet som begikk en grusom forbrytelse. Jeg anbefaler sterkt å bevare overraskelsesmomentet og utforskertrangen ved å gå inn i filmen med så lite informasjon som mulig, men om man absolutt vil kan man sette seg inn i saken her. I det følgende beskrives handlingen kun i vage ordelag.

Først må jeg ile til med å fortelle at dette langt fra er noen kjedelig film. Den er kontemplativ, men brenner med en stille intensitet takket være en ekstremt fokusert innsats av Michalina Olszanska og er dessuten foto- og stemningsmessig avansert. Sentralt i fortellingen står Olgas mislykkede forsøk på å passe inn i samfunnet, men etter hvert gir hun mer og mer blaffen og dyrker heller sitt utenforskap. Filmen har fått internasjonal oppmerksomhet også for sin beskrivelse av Olgas stolte omfavnelse av sin lesbiske identitet, og den inneholder et par svært realistiske, ekstatiske sexscener.

Tids- og miljøkoloritten framstår også som upåklagelig. De grå omgivelsene og den til tider meditative stemningen bringer tankene til den polske Oscar-vinneren Ida (Pawel Pawlikowski, 2013), som jeg tidligere har skrevet om på Montages her. Rettssaken der den standhaftige og lynende intelligente Olga bedriver verbal sparring med dommerne kan minne om diverse Jeanne d’Arc-filmatiseringer, i den visuelle askesen mest av alt om Carl Th. Dreyers klassiker La Passion de Jeanne d’Arc (1928).

Undertegnede satte også pris på Olgas diskotekbesøk til heftig progrock av den (tsjekko-)slovakiske gruppen Collegium Musicum, med låter fra deres andre album, Konvergencie fra 1971. (Youtube-linker for eksempel her og her, takk til prog-kjenneren Bjørn Are Davidsen for disse.) Ellers bidrar fraværet av ordinær filmmusikk til den minimalistiske stemningen.

Rollefigurene røyker også til krampa tar dem – man hadde kanskje sterkt behov for trøst i de gamle østblokklandene?

Vi skal bruke resten av artikkelen på frysbilder for å gi et riss av stemninger og motiver, og ikke minst feire Michalina Olszanskas innsats. (Alle lysbildeseriene kan startes forfra ved å klikke på det nåværende bildet for å gjøre det stort og deretter gå tilbake til artikkelen.)

To stadier i filmens åpningsbilde.

Hennes delikate ansiktstrekk gir opphav til nennsomme skifter i sinnsstemning.

Kort lysbildeserie med mer nærstudium.

Filmen er en studie i positurer og kroppsspråk: Olga er nesten alltid duknakket og fremoverlutende. med et blikk som kan være engleaktig, men oftest trassig og trist, fiendtlig og sky. Håret er en hjelm som beskytter mot omverdenen.

En lysbildeserie med noen flere Olga-øyeblikk.

Olga på sjekker’n.

Lysbildeserie som via undertekster gir et innblikk i et ikke spesielt lyst sinn.

Et av de vakreste visuelle øyeblikkene i filmen.

Olga arbeider i et mannsyrke og blir uglesett av kollegaene.

Visuelt utenforskap: via avstand (over og under til høyre), og/eller stilt opp mot rekker av andre personer (de tre første bildene), eller i forskjellig positur (sammen med moren nederst til høyre).

Vi avslutter med en lysbildeserie med andre fotografiske smakebiter fra I, Olga Hepnarova:

*