Sveinungs topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Thor Joachims topp 20, 2017»

01Elle

elle
Frankrike, 2016

Vi er inne i en tid der søkelyset er rettet mot seksuelle overgrep, noe som igjen har utløst en famling etter fasit på hvor grensene går. Hva er moralsk akseptabelt å føle, tenke, si og gjøre? Paul Verhoeven bidrar til problemstillingen på sin helt spesielle måte. Elle er en film om seksualitet og makt som opererer på egne premisser. Dermed blir den, på sitt forunderlige vis, en av årets mest humanistiske filmer. I stedet for å forsøke å lukke oss inne i et bestemt tankemønster, arbeider Verhoeven med det komplekse i mennesket, som vris og vendes på i løpet av filmen.

Elle er en totalt uforutsigbar satire, som på nesten uforståelig vis er både komedie og en historie om voldtekt (der sistnevnte virkelig ikke skildres på en “humoristisk” måte). Miksen er drøy, men ikke spekulativ. Maktforholdet mellom offer og overgriper er en skiftende størrelse; fortellingen minner unektelig om Luis Buñuels verden, der “uvanlige” hendelser og reaksjonsmønstre normaliseres på surrealistisk manér. Isabelle Huppert er beinhard og ustyrtelig komisk i rollen som dataspillprodusenten Michèle, men bak fasaden ligger det en familietragedie. Bearbeiding av traumer og arvesynd er gjennomgangstemaer i Elle, som Verhoeven behandler med en distinkt følsomhet mellom sjokk og latter. Ettersom Elle stritter imot kategorisering endrer den seg litt for hver gang jeg ser den, men Verhoevens blikk er stødig – og filmen kontinuerlig glødende.

Da jeg så The Square for første gang måtte jeg av og til hviskende utbryte «ja! ja!», innimellom den ustanselige latteren. Ruben Östlund går i direkte dialog med det såkalt “politisk korrekte”, i velfungerende balanse mellom kynisme og medmenneskelighet. Den velmente, skandinaviske ideen om et samfunn uten fordommer og forskjeller, har i The Square slått seg vrang og etterlatt et hyklersk skrekkvelde. Vi følger den stakkars hovedrollefiguren Christian (Claes Bang), kunstnerisk leder ved et samtidskunstmuseum, inn i et etisk minefelt han ikke har kontroll over. I likhet med så mange av oss ønsker han å fremstå som solidarisk, men ambisjoner og selvopptatthet stikker kjepper i hjulene.

Turist var ok, men litt for trygg og velplassert som samfunnskommentar etter min smak, og jeg fryktet at vi hadde “mistet” Östlund litt. Men nei – med The Square er han tilbake i sitt ess. Her tvinger han oss opp i et gjennomskuende hjørne, der vi må konfrontere oss selv både som individer og samfunn, i mye større grad enn med Turist. Det er noe ursvensk over humoren i The Square, som slekter på Roy Andersson og Lasse Åberg, men filmen var åpenbart universell nok til å vinne Gullpalmen i Cannes. En seier for verden og filmkunsten.

03Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Med Dunkirk ble Christopher Nolan endelig en fullblods filmkunstner. Interstellar var vakker og ambisiøs, full av spektakulære sekvenser, men den led under Nolans firkantede forhold til følelser og hang til eksposisjon. Dette er forduftet i Dunkirk, der Nolan rydder all plass til sine evner som audiovisuell forteller. Den eneste scenen med merkbart forklarende dialog er smart regissert.

Med årets suverent mest intense filmopplevelse tar Nolan et oppgjør med seg selv, et faktum som har blitt bekreftet i intervjuer der han forteller hvordan filmens stil bryter med hans tidligere verker. Samtidig er regissørens interesse for å manipulere tid foran øynene våre fremdeles til stede. Dunkirks tre ulike perspektiver med hver sin “tidslinje” skrus sammen til et mektig aggregat, med Hans Zimmers klokketikkende soundtrack som durende motor. Nolans beste film til nå er en overlevelseshistorie som tar det for gitt at vi må hjelpe hverandre. Krigen er grusom, men verden er vakker. CGI-en er på et minimum, til fordel for fysiske spesialeffekter og et svimlende Imax- og 65mm-fotoarbeide av Hoyte Van Hoytema.

Det jeg sitter igjen med fra Jupiters måne er først og fremst en rekke fremragende enkeltsekvenser. En suggererende biljakt i én sammenhengende tagning; leiligheter som bokstavelig talt snus på hodet; hektisk flukt gjennom gater og bygg i Budapest. Filmen ble sett av under tusen mennesker da den gikk på kino i Norge, antakeligvis godt hjulpet av et lunkent kritikerkorps, som ikke satte nok pris på de filmatiske kvalitetene. Premisset for Jupiters måne høres dumt ut på papiret: En syrisk flyktning som får superkrefter og kan fly. Men med dette utgangspunktet skaper regissør Kornél Mundruczó et annerledes innlegg i flyktningdebatten, som står igjen som en av de mest virtuose filmene fra 2017.

Når legen Gabor Stern oppdager hva flyktningen Aryan er i stand til å gjøre, ser han sitt snitt til å utnytte situasjonen. Stern tar med seg Aryan til velstående pasienter, og hevder at syreren kan helbrede. Aryan demonstrerer sine mirakuløse evner, og oppvisningene innkasserer betydelige summer. Slik som i Andrej Tarkovskijs filmer må man som publikummer akseptere det overnaturlige som et metafysisk fenomen. Mundruczó forankrer imidlertid fenomenet i sosialrealistiske miljøer og har åpenbart et samfunnskommenterende anliggende. Det kan hende replikken fra den lille gutten i siste scene oppsummerer filmens budskap. Uansett er det noe ved denne avslutningen som rører meg kraftig, etter berg- og dalbanen av visuelle inntrykk.

Joachim Triers psykologiske thriller er svært sofistikert regissert – en ørliten tanke for “stram” i formen til at den stiger til pallplassering hos meg. Samtidig etterlater Trier oss med tilstrekkelige rom for tolkning, og nysgjerrigheten min for filmen har fortsatt å øke ved gjensyn. Eili Harboe bærer tittelrollen med et bredt spekter av følelser. Thelma er søkende og i en seksuell oppvåkning – en sårbar Blindern-student fra bygda som prøver å finne seg til rette i hovedstaden. Harboe kanaliserer Trier og medmanusforfatter Eskil Vogts kloke refleksjoner med stor troverdighet. Som oppvekstfortelling er Thelma sår, sterk og gjenkjennelig.

Thelma skaper assosiasjoner til flere av mine favorittfilmer, selv om Trier selvsagt etterlater sitt personlige avtrykk. De store, åpne plassene og den urovekkende innzoomingen fikk meg til å tenke på Dario Argento. Den undertrykte og skambelagte seksualiteten, blandet med det overnaturlige, sendte tankene til Black Narcissus, Black Swan og (selvsagt) Carrie. Listen er lengre, men poenget er at Trier med Thelma mestrer noen filmkunstneriske sjangerrammer på en måte han er alene om i Norge.

Fra Thelmas ikke-epileptiske anfall over til stress og magesmerter. Rebecca Halls tolkning av TV-journalisten Christine Chubbuck er et hypnotiserende godt portrett av ensomhet og gryende depresjon. Det er ikke ett overflødig bilde i Christine, og tidskoloritten fra 1974 er strålende balansert. Kostymene er flotte, de tekniske fjernsynsduppedittene interessante å se. Men det er Hall som eier filmen – hun skulle selvsagt vært Oscar-nominert.

Christine er ambisiøs, fokusert og smart, likevel er det noe som gnager. Relasjonen til kollegene i TV-kanalen er anstrengt og hun klarer ikke senke skuldrene. Når kanalen attpåtil skal bli mer tabloid, sliter hun ytterligere med å tilpasse seg. Det lar seg dårlig forene med ønsket om forfremmelse. Rebecca Halls inntrengende ansikt og langlemmede kropp uttrykker hver minste nyanse av fortvilelse, uten at det tipper over i karikatur. Christine fungerer jo, tross alt, og kanskje det var derfor kollegene ikke tok sykdomstegnene tilstrekkelig på alvor.

I Julieta har Pedro Almodóvar fått bakkekontakt igjen etter utskjelte Amorøse passasjerer, og serverer et dempet melodrama som sakte, men sikkert gjør vondt. Vi møter Julieta når hun er i ferd med å flytte fra Madrid, men et tilfeldig møte med datteren Antías barndomsvenninne gjør at hun forandrer planer. Julieta har ikke hatt kontakt med datteren på mange år. Hun vender tilbake til leiligheten der Antía vokste opp, og fortellingen glir over i en romantisk reise tilbake i tid. Tilbakeblikkene starter med Julietas møte med fiskeren Xoan på et tog, så drømmeaktig vakkert iscenesatt at jeg nesten mistet pusten.

I løpet av denne sekvensen begår en eldre mann selvmord, og setter i gang en liten rekke av hendelser som dynker Julieta i skyldfølelse. Fortellingen er uspektakulær til Almodóvar å være, men melankolien ligger over den som et tungt lag. Han har sjelden regissert så elegant og sensuelt som her. Dette har selvsagt også med Adriana Ugarte og Emma Suárez å gjøre, som vever sammen de to aldersbestemte utgavene av Julieta. Fotograf Jean-Claude Larrieu, som samarbeider med Almodóvar for første gang, kapsler inn de to skuespillerne i sterke farger og masse tekstur. Alberto Iglesias´musikkspor står i stil: sexy, sorgfullt og sløyt jazzknipsende.

08All These Sleepless Nights

all-these-sleepless-nights
Polen, Storbritannia, 2016

Livet oppstår i en serie av forbigående øyeblikk. Dette banale, men ubestridelige faktum kommer til uttrykk i Song to Song og All These Sleepless Nights, der rollefigurene er like fremmedgjorte som de er sterkt tilstedeværende i nuet. Filmene er bygget opp av øyeblikk som allerede fremstår som minner. Tiden raser avgårde, selv om vi prøver å fange den.

Den visuelle flyten i Terrence Malicks film kommer ikke som noen overraskelse. Song to Song er hans femte samarbeid med fotograf Emmanuel Lubezki, som sammen med Malicks klipper-team har vært helt sentral i regissørens mest eksperimentelle fase. Song to Song grep meg mer emosjonelt enn Knight of Cups – formspråket er nokså likt, men håndsrekningen inn til det menneskelige bak overflaten er tydeligere. Opplevelsen av kjendiser i selvhøytidelige roller er definitivt der, men Malick har valgt sine skuespillere av en grunn. De er sterke, visuelle komponenter. Malick er også på sitt mest corny her – skildringen av musikkmiljøet i Austin, Texas gir flere ganger en flau smak i munnen. Heldigvis handler det (som alltid hos Malick) mer om å få grep om seg selv enn å finne musikken.

Musikk er en fin bro over til All These Sleepness Nights, der et utall varianter av klubbmusikk binder sammen en endeløs rekke av festsekvenser. Hvor starter og slutter et minne? Krzysztof og Michal har lakenskrekk – i All These Sleepless Nights driver de to kompisene rundt i en frittflytende, evigvarende mellomfase. Festens avsluttende kapittel når det lysner på morgenkvisten utspiller seg igjen og igjen, i små variasjoner. I all lettsindigheten handler det om kjærlighet, vennskap og å finne sin identitet. Michal Marczaks film befinner seg i et krysningspunkt mellom dokumentar og iscenesettelse, en hybrid som tilrettelegger for det levende innblikket i en ny generasjon unge i Warszawa.

09Spielberg

spielberg
USA, 2017

Mitt forhold til Steven Spielberg er langvarig og komplisert, og har blitt utdypet mange nok ganger i Montages-sammenheng. Likevel kunne timingen for en Spielberg-dokumentar knapt vært bedre, ettersom jeg i 2017 har tatt et gjensyn med mange Spielberg-titler i håp om å bli mildere stemt. Det har gått så som så, men uansett: Spielberg fengslet meg enormt, og jeg følte at jeg kom nærmere en forståelse av ham som menneske. Vi får vite mer om familien hans og hvilke utfordringer han har møtt, og hvordan dette har påvirket kunstnerskapet.

Enkelte intervjuobjekter peker på svakheter i Spielbergs fortellerstil, og vi får også høre om feilskjær, noe som selvsagt gjør filmen mer variert. Men et kritisk blikk på Spielberg er ikke det jeg er mest nysgjerrig på – for meg var det mer spennende med utbroderingen av hvorfor han har blitt en suksess. Regissør Susan Lacy legger dessuten inn noen gode historier fra “New Hollywood”, en filmhistorisk periode som aldri slutter å fascinere.

Utdrag fra min lengre omtale av Paterson: «Paterson føles “ute av tiden” på en bevisst og forfriskende måte, der Jarmusch kanaliserer sin filosofi gjennom det uaffekterte ekteparet i sentrum av fortellingen. De lever nær sagt i en eneste, stor anakronisme; det oppleves lettere post-apokalyptisk hvordan ny teknologi og moderne samtaleemner glimrer med sitt fravær i deres lille miljø. Når bussen Paterson kjører punkterer, blir han nødt til å låne en smarttelefon av en passasjer for å ringe etter hjelp.

Uteblivelsen av det kontemporære er nesten urovekkende, men egentlig bare deilig å være i. For tenk å leve i en verden der man får holde på med noe kreativt uten å føle press om å prestere eller å “nå ut”? Der man slipper å bli stresset opp av andre menneskers behov for å hevde seg eller realisere sitt indre. En verden der andre ikke måler deg og det du driver med opp mot seg selv – eller der man lever helt fint med sitt eget selvbilde til tross for manglende ambisjoner.»

*

11. Golden Exits (Perry)
12. Alien: Covenant (Scott)
13. Split (Shyamalan)
14. Valerian and the City of a Thousand Planets (Besson)
15. Jackie (Larraín)
16. La La Land (Chazelle)
17. Acqua e zucchero: Carlo Di Palma, i colori della vita (Kamkari)
18. Logan (Mangold)
19. Win by Fall (Koch)
20. Den andre siden av håpet (Kaurismäki)

Andre gode filmer: «Kammerpiken», «Star Wars: The Last Jedi», «Blade Runner 2049», «Manchester by the Sea», «Certain Women», «American Made», «Okja», «Wind River», «Good Time», «The Beguiled», «David Lynch: The Art Life», «Skjønnheten og udyret», «Jeg, Daniel Blake», «Lumière! Eventyret begynner», «Happy End», «What Happened to Monday?», «Skyggenes dal», «Hva vil folk si», «Barndom», «Hoggeren», «Fra balkongen», «Tungeskjærerne».

Årets verste: «Damascus Cover», «The Edge of Seventeen», «Jeannette, l’enfance de Jeanne d’Arc», «Kings Bay»,«Geu-hu»,«Snømannen»,«Wonder Woman».

Beste TV-serie: «Mindhunter» og «Skam» (sesong 4).
Hederlig omtale: «The Deuce», «Vietnam», «Big Little Lies», «Hundepatruljen Oslo» og siste episode i en ellers skuffende «Stranger Things 2».
Utmattende og fascinerende: «Twin Peaks: The Return».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Thor Joachims topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>