Roskvas topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2017»

01Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Under den første visingen av Dunkirk klamret jeg meg bokstavelig talt til armlenet og slapp ikke taket før det hele var over. Filmen er så gjennomført i alle ledd: Fortellerstrukturen fanger umiddelbart oppmerksomheten og nagler blikket til lerretet. Hoyte van Hoytemas foto i kalde blåtoner, grått, svart og beige gir assosiasjoner til gamle malerier av skuter i skummende sjø. Musikken av Hans Zimmer brøyter vei tvers gjennom kroppen. Scenografien. Kostymene. Skuespillerne. Alt stemmer. Sånt kan det fort bli flink, men uspennende film av. Når Dunkirk likevel er årets beste, skyldes det at filmen i tillegg til å være vanvittig vellykket, også oppleves som nyskapende og bevegende. Aldri før har jeg sett en krigsfilm som på samme måte distanserer seg fra rollefigurene uten å bli kjølig. Det er som om Nolan skaper et eget vesen midt mellom mennesker og maskiner, nazister og allierte, smerterop og stillhet, og det er dette vesenet som er filmens hovedperson. Når jeg gråter, er det over krigen selv.

«Carry on the struggle, until, in God’s good time, the New World, with all its power and might, steps forth to the rescue and the liberation of the old,» lyder de siste setningene, og det gikk et oppgitt sukk gjennom salen. «Så klisjéaktig! Så svulstig!» Selv ble jeg enormt grepet, og opplevde disse avslutningsordene ikke først og fremst som romantisering av krigen og dens redningsmenn, men som en dyster oppsummering av hvor vi – den nye verden – har havnet, knapt sytti år senere.

Ruben Östlunds filmer kan ved første øyekast virke litt ferdigtenkte og selvfornøyde i sin satire over det moderne Skandinavia, og etter den første halvtimen kan tilskueren nikke overbærende og si: «jo da, jeg forstår greia». Men så drar han til side enda et forheng, og noe langt mer sammensatt og forunderlig kommer til syne. Etter hvert som filmen skrider fram, blir det tydelig at dette er mye mer enn en kronikk festet til lerretet. The Square består av mange vanvittig gode enkeltscener som, når de stables oppå hverandre, til sammen danner et krasst, desperat, forvirret og komplekst verk: Performancemiddagen, den intime samtalen som blir forstyrret av lyden fra stol-intallasjonen – alle kunstverkene er for øvrig så presise at det er en fryd – den unge gutten som kommer hjem til kunstkuratoren om natten, og så videre. The Square er en film som retter dømmende pekefingre og hånlige blikk i alle retninger, men som selv er smertelig klar over at det ikke finnes noen enkle fluktveier ut av det finmaskede nettet vi kaller samtiden.

03Elle

elle
Frankrike, 2016

Isabelle Hupert som dataspillutvikler?! Jeg kan knapt forestille meg noe mer absurd, men mer absurd skal det bli. Når Verhoeven slår på stortromma, flyter det groteske, parodiske, intellektuelt grensesprengende og komiske over i hverandre. Jeg har fremdeles problemer med å sette ord på hva Elle er for noe. Filmen, som skildrer en middelaldrende kvinnes reaksjoner på et overgrep, er en slags protest mot ideen om at det finnes en naturlig (og dermed riktig, sunn eller moralsk) måte å tenke, føle og handle på når man utsettes for fare, og ligner ikke noe annet jeg har sett. I kjølvannet av #metoo-kampanjen har flere etterlyst større handlingsvilje og mindre sutring fra kvinner som opplever trakassering. Kakk ham i ansiktet med stiletthælen! lyder oppfordringen. Vel, Isabelle Hupperts rollefigur lar seg ikke be to ganger. Hun stolprer ustø, men energisk mot målet.

Første gang jeg så Oldboy (2003) var jeg sytten år gammel og ble forbløffet over at det var mulig å lage noe så gjennomgripende jævlig. Senere har jeg fått erfare at denne jævelskapen – som hovedsaklig knyttes til hva mennesker med viten og vilje gjør mot hverandre hvis systemet tillater det og forholdene legges til rette – er et av Park Chan-Wooks kjennemerker. I så måte føyer Kammerpiken seg pent inn i rekken av filmer om tortur, hevn, maktmisbruk og seksuell overskridelse. Men dette er også et visuelt eventyr av en psykologisk triller. Den er vanvittig godt sydd sammen, den er arrogant og livskraftig og nådeløs. Hvis man skal være litt kritisk på tampen, kan man sikkert diskutere hvorvidt filmen gjør seg skyldig i å videreføre det samme erotiserende kvinnebildet som den kritiserer. Samtidig er dette paradokset kanskje med på å gjøre filmen mer interessant å diskutere.

Jo eldre jeg blir, desto mer interesserert blir jeg i historie – det være seg mine oldeforeldres liv og leven, andre verdenskrig eller norsk arkitekturhistorie – og i kjølvannet av dette har det dukket opp en ny og ganske uventet kjærlighet til ting. Personal Shopper handler om Maureen (Kristen Stewart) som mister tvillingbroren sin, og som i månedene etter dødsfallet forsøker å kommunisere med ham fra “den andre siden”. Men det er også en film om mennesker i møte med objekter – Maureen stryker fingrene over et bilde av Hilma af Klint, hun presser blyanten mot tegnearket, hun berører de dyre klærne som hun hun velger ut for arbeidsgiveren sin – av og til vørdsløst, andre ganger med en gripende varsomhet – og holder dem opp mot lyset. Hun har den samme livstruende sykdommen som broren, hun er underbetalt og overarbeidet, og i en film der menneskene virker skjøre og utsatte, framstår gjenstandene med en helt egen autoritet, forførelseskraft og tyngde. Av og til ubarmhjertige eller likegyldige, men aldri uten betydning. Det er som om tingene selv mumler fram historien om menneskene, og ikke motsatt. Personal Shopper er det man ofte kaller “en lavmælt film” – horror-elementene til tross – men som den dirrer, på sin helt egne frekvens. Og så Kristen Stewart, da. Jeg dævver.

Det blir ikke direkte hyggelig når Yorgos Lanthimos lager film. Det er mange år siden jeg så debuten Dogtooth (2009), men jeg husker den som opprivende i sin kjølige, Haneke-aktige måte å skildre det bestialske på. Jeg husker også at den framsto som litt grunn og eksperimentaktig. The Killing of a Sacred Deer er kanskje Lanthimos’ mest gjennomførte film så langt, og handler om hvordan en familiefar blottet for åndelighet (for ikke å si sjel) blir konfrontert med en katastrofe som ikke kan begripes – eller håndteres – med utgangspunkt i hans ellers så rasjonelle, paddeflate verdensbilde. Han, som har levd livet i skytteltrafikk mellom hjemmets sterile rede og operasjonssalen på sykehuset der han arbeider som kirurg, blir nødt til å forholde seg til døden på en helt ny måte når sønnen til en av hans tidligere pasienter banker på døra med selveste Gud i ryggen og krever å bli hørt.

Ingen av Pedro Almodóvars tidligere filmer har kommet skikkelig innunder huden på meg. Desto gledeligere var det å oppdage Julieta. Filmen er til tider kitschy på den deilige Bitter Moon-aktige måten, men skraper man litt i den glossy-erotisk-romantiske lakken, kommer et mørkere underlag til syne. Fortellingen har alle ingrediensene som skal til for å lage en real såpe: Heit sex, familiehemmeligheter, utroskap, dramatiske dødsfall og en skummel sekt som holder til i fjellheimen. Forbløffende nok er resultatet en film som, i tillegg til å være en av årets mest underholdende, også framstår som følsom og gåtefull.

Margaret (2011), Kenneth Lonergans forrige film, handler om sytten år gamle Lisa (Anna Paquin) som desperat setter himmel, jord og andre menneskers liv i bevegelse i et forsøk på å kvitte seg med skyldfølelsen hun tynges av etter en bilulykke. Filmen, som utforsker temaer som skyld og uskyld, botshandlinger og ansvarsfraskrivelse – både på et personlig og et et storpolitisk nivå – er noe av det beste jeg har sett de siste årene, og det var derfor med stor spenning at jeg benket meg foran Manchester by the Sea. Denne gangen handler det om Lee Chandler, en innesluttet vaktmester som plutselig får ansvaret for nevøen sin når broren dør brått og uventet. Sakte, men sikkert rulles det opp en forhistorie som belyser hvorfor Lee er som han er, og som gjør det smertelig tydelig at han aldri, noensinne, kan ta sikte på noe mer enn å holde hodet over vann. Mulighetene for lykke, eller bare tilfredshet, er for lengst gått tapt. Filmens tema ligner dem som taes opp Margaret, men den mye strammere (og kanskje mer begrensede?) strukturen gjør at Manchester by the Sea blir en helt annen type film. En god gammaldags tragedie.

I likhet med Joachim Triers forrige film, Louder Than Bombs (2015), bryter også Thelma med den mer “virkelighetsnære” formen i regissørens to første filmer – og da snakker jeg ikke om det overnaturlige elementet, men måten filmen er sydd sammen på. Der Louder Than Bombs fra første stund er åpen på at det først og fremst er assosiasjonene, forestillingene og fantasiene som driver denne filmen framover, opplever jeg at Thelma sliter litt med å balanserer historiefortelling og symbolbruk. Bildene er enormt vakre, Eili Harboe spiller fantastisk godt, det finnes flere fantastiske scener her (lillebroren under sofaen, Thelma og faren ute på isen, Thelma som leser om hekser på internett osv.), og jeg liker at Oslo har fått sin egen Carrie og at hun går på Blindern. Trier er uten tvil landets mest ambisiøse regissør, og ved siden av Dag Johan Haugerud vår aller beste – synes jeg. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at man med fordel kunne ha gått flere runder med manus (eller i klipperommet?), for de løse trådene framstår litt for ofte som nettopp det, løse tråder, og ikke som hensiktsmessig tvetydige. Når det er sagt, er Thelma en fryd å se på, og et friskt bidrag til sjangeren.

Nocturama skildrer en gruppe ungdommer i tiden før og etter utførerelsen av et terrorangrep. Ungdommene, som kommer fra ulike samfunnslag i Paris, har funnet sammen i en felles misnøye over tiden de lever i, men nøyaktig hva denne misnøyen skyldes – eller rettere sagt hvorfor den er sterk nok til at de bestemmer seg for å drepe – forblir uklart. Første halvdel skildrer planleggingen og utførelsen av angrepene, andre halvdel utspiller seg i et luksuriøst kjøpesenter der de søker tilflukt i timene etter at ugjerningen er begått. Nocturama har blitt kritisert for å bruke terror som et påskudd for å lage en film som først og fremst er stilig – en film som aldri går i dybden, men snarere gjemmer seg bak et florlett slør av kapitalisme- og samfunnskritikk og satser på å ikke bli avslørt. Jeg er langt på vei enig, men samtidig er den stilig nok til at den gjør inntrykk.

*

11. Okja (Bong)
12. Jackie (Larraín)
13. Paterson (Jarmusch)
14. Raw (Ducournau)
15. Joan Didion: The Center Will Not Hold (Dunne)
16. Christine (Campos)
17. Spielberg (Lacy)
18. Fixeur (Sitaru)
19. God’s Own Country (Lee)
20. A Ghost Story (Lowery)

Viktige filmer jeg dessverre ikke har fått sett: «Lumière! Eventyret begynner», «I Am Not Your Negro», «Jupiters måne», «Hva vil folk si», «Hjartasteinn», «Happy End», «Blade Runner 2049», «Get Out», «Den andre siden av håpet».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>